Helt sikre?

[Anonym bruker]

Har to barn fra før av og tenker nå på å produsere en til , men noen ganger slår tanken meg at "nei, orker jeg virkelig det" eller "har jeg virkelig lyst på en til".

Har dere slike tanker innimellom eller er dere 100% sikre hele tiden på at dere vil ha flere barn?

 

Er det normalt å være litt usikker? Grunnen til at jeg spør er at de to første ikke var planlagt, men da jeg da fikk vite at jeg var gravid ble jeg jo kjempeglad. Tenkte aldri på at det ikke passet å få barn osv. Alt var bare kos. Nå som jeg er eldre virker det som om jeg grubler mer og ser mer på konsekvenser enn da jeg var yngre, da var alt bare helt greit. Dette var litt kronglete skrevet, men men............

__________________

 

[TogT]

Jeg tenker at det kanskje er bra å være litt usikker. Får en til å stoppe opp litt å evaluere før man setter i gang. Vi har ingen barn, og siden jeg snart blir 40 er det nå eller aldri. Men vi vet jo ikke hva vi går til så kursen er strake veien rett fram mot et vidunderlig mål

På den andre siden vet vi ikke hva vi går glipp av ved å ikke ha barn, så det er ikke sikkert sorgen over å eventuelt ikke bli gravid blir så overveldende som jeg er redd for hvis vi ikke blir gravide...

Puh.. dette ble litt merkelig...

 

Iallefall, det er vel sånn at jo eldre man blir dess mer reflektert blir man, og konsekvensene for ens handlinger blir mer tydelige. Rideturene i full galopp uten hjelm og sal på den spretne ponnien da jeg var tenåring er nå byttet ut med sikkerhetsutstyr og sedate skritteturer

 

 

[Anonym bruker]

Vi er helt sikre på at vi vil ha en liten søster eller bror til jenta vår, MEN, allikevel er vi mer usikre nå enn da vi prøvde forrige gang (hun er bare ett år, så det er ikke lenge siden).

 

Dette fordi det i vår alder er en større risiko for kromosonfeil. Forrige gang hadde vi snakket om at dersom det skulle vise seg under duotesten at det var stor sjanse for down syndrom, så ville vi allikevel fullføre svangerskapet. Men, nå er det ikke like enkelt mer synes jeg. Rett og slett fordi vi har en annen å ta hensyn til. Vår aller første, vår lille engel, mistet vi dessverre da hun hadde trisomi 18. Dette er også en kromosonfeil, men mye mer sjelden enn down syndrom, og er ikke levedyktig. Dette ble oppdaget på 18 mndrs ultralyden. Vi hadde duotest neste gangen, og fikk ellers også ekstra oppfølging. Alt så bra ut, så vi tok ikke fostervannsprøve da det i seg selv er en ekstra risiko for abort, og idag sitter vi med verdens nydeligste og helt friske jente.

 

Men, vi har sagt til oss selv, at det allikevel er en større sjanse for at det vil være et friskt barn, så vi har bestemt oss for å prøve igjen, men jeg er ikke sikker på om jeg ikke ønsker fostervannsprøve denne gangen - om jeg skulle være så heldig å bli gravid igjen.

 

Det jeg frykter aller mest er det dilemmaet som vi vil være i om det da viser seg å være noe feil med fosteret...