hva forventet du egentlig?

[Anonym bruker]

det er jo et sprøsmål som ofte stilles til oss som er stemødre. det er i mine øyne også et berettiget spørsmål. tiltross for at ingen noensinne egentlig vet hva de går til, kan man jo forvente at en tenker gjennom tingene til en viss grad. tenker gjennom forventningene til hvordan livet med andres barn skal bli.

 

men jeg mener også at en kan stille spørsmålet til den som har særkullsbarn, hva forventer du egentlig?

er det ikke litt naivt å forvente at en ny partner skal digge livet med barna dine til tross for alt, tiltross for hvordan du selv oppfører deg i den sammenhengen. tiltross for hvordan du selv ikke legger ting tilrette for at nyfamiilen skal fungere.

tiltross for hvordan eksen og barna dine motarbeider nyedama, og stritter imot med hud og hår, så skal nye dama bare digge dette livet, synest det er helt topp, å være positiv til mer samvær, mer bidrag, mer kostand og alltid på bekostning av seg selv.

 

er ikke det litt naivt? er det ikke litt naivt å tro at ens egne barn er så elskelige små vesener at alle bare blir helt betatt.

stemningen er ikke like god i hjemmet vårt når de andre barna er her. det er et faktum, og det er ikke bre mitt ansvar. jeg tror nok egentlig jeg har forsøkt mest for at vi skal få det fint og hyggelig hjemme også under samvær. for fellesskapet. føler nok ikek at alle andre gidder jenke seg engang halvparten. bortsett fra fellesbarn da, det er jo bare å innrette seg.

[Anonym bruker]

må si meg litt enig med deg HI.

det er ikke enkelt for barn å finne seg i at foreldrene finner seg nye kjærester, men det er da ikke noe enklere for oss steforeldre å innrette oss etter den nye omgivelsen heller. vil påstå det er verre.

det er tross alt vi som må "finne oss i" at barnebidrag tar en stor del av lønna, at vi steforeldre må betale og yte litt for barna (større hus, større bil, reisekostnader o.l.), tid vi MÅ tilbringe med barna og mye mere som vi ikke er vant til å gjøre.

og selfølgelig, alt dette kan vi ALDRI klage på som barna hører, vi kan ALDRI vise til barna at vi er misfornøyd med situasjonen til tider. vi skal alltid vise dem at vi setter pris på at dem kommer med kofferten sin annenhver helg/ uke og skal gjøre deres opphold til det beste.

 

det er ikke slik at det er det jeg tenker hele tiden om "bonusbarna", men gjør jeg det så er det svært få mennesker jeg virkeli kan si det til.

en blir fort dømt av andre i så tilfelle.

 

men for all del, heldigvis er det ikke ofte jeg tenker negativt om "bonusbarna", men det er vannvitti bra å få det ut av å til når det skjer. jeg synes vi "stefolk" er flinke og klarer som regel å innrette oss bra:-)

[Anonym bruker]

De to første avsnittene dine kunne jeg skrevet selv, HI: Jeg er helt enig med deg! Det er også det som har bydd på mest problemer her i gården: mannen min, x`n hans, familien hans forventer at jeg skal tilpasse meg, men forventer ingenting av han. Han har jo en familie som er satt og som jeg skal tilpasse meg??? Har brukt mange år på å få han til å forstå at hans ansvar er å gi plass til meg og gjøre stemorrollene enklest mulig.

 

Har fundert en del på hvorfor det er så vanskelig med nyfamilie, og bortsett fra at jeg har kommet frem til det samme som deg har jeg også funnet ut at Ingen, absolutt ingen i en nyfamilie har i utgangspunktet lyst på den løsningen

- Stebarna vil selvfølgelig at mamma og pappa fortsatt skulle vært sammen

- Pappa vil jo at han skulle hatt alle barna sine med 1 kone. Vil jo ikke være foruten barna fra tidligere, men skulle ønske han slapp å være helgepappa og fulltidspappa - kun fulltidspappa for alle.

- Stemor skulle ønske hun møtte mannen i sitt liv før han møtte den han fikk barn med.

 

Når ingen vil være i den situasjonen, er det jammen ikke rart det byr problemer. Alle andre familier starter jo på blanke ark, mens nyfamilier starter med at ingen vil være i den. rart at det går bra med så mange sier nå jeg:)

 

bare en tanke fra meg..