Er dette vanlige tegn på depressjon??????

[Anonym bruker]

Mannen min har pluttselig blitt et monster. Jeg vet han er depressiv, men nekter å søke hjelp. Istedet røyker han hasj om kveldene, noe jeg vil anta gjør ham mer deprimert?

 

Han har mistet lysten totalt for meg. Eller, han vil ha sex, men han er ellers rimelig kald og likegyldig. Jeg står på hender og føtter for ham, men likevell skylder han på meg for alt, klager på meg for alt, Jeg er aldri bra nok, han får meg til å føle meg som et null. Roper og skriker til meg dersom han ikke får viljen sin eller ting ikke går hans vei. Eller dersom jeg sier hva jeg mener om saken da, noe jeg sjelden tør, siden han skriker og brøler så vårt barn på 5 år hører det.

 

Han ELSKER sønnen sin. Eller elsket iallefall. Nå viser han NULL interesse for ham. Sønnen hans er sytete, vanskelig og bare i veien. Orker ikke finne på noen ting med ham, slik han gjorde før. Og jeg synes forferdelig synd på gutten min, fordi han savner pappaen sin fryktelig, uten at han sier det. Jeg ser jo at han søker mot ham. Men min mann vil helst være alene og er usedvanlig lett å irritere. Det skal ingenting til. Dette går også utover meg, siden jeg også blir litt apatisk og stresset ovenfor gutten vår. Men tro meg jeg PRØVER.

 

Idag fortalte jeg ham at jeg vil gå ifra ham. Ikke fordi jeg ikke elsker ham, men for barnets skyld og fordi jeg ikke ønsker å leve slik. Siden han har mye penger og ikke jeg, fikk jeg den talen om at jeg kom til å måtte gå fra luksus til et "skur"... Jeg sa jeg skulle da vel greie å finne meg en kar som delte utgifter med meg og da sa han at ingen ville vel ha meg. Det var ikke så lett som jeg trodde å få seg mann når man allerede har et barn fra før. Deretter kalte han meg både det ene og det andre, sa at han egentlig ville "rive meg i stykker" og banke meg. Synd jeg ikke var en mann, sa han. Han hatet meg. Jeg var ei sjitkjærring. Han ville ikke ha noe liv med meg, alt jeg gjorde var å bestemme over ham, syte og klage.

 

Ja, jeg var rimelig sint idag, fordi han var ute igår og kom hjem 7 imårrest med en kompis som er snart 30 år og bor hjemme hos mora si. Denne kompisen var det synd på, fordi han hadde kranglet med mora (!!!!!!!!!!!!!)... Så han måtte ligge over. Jeg og min sønn spiste frokost med en dritings sovende idiot på loftstua( såklart visste ikke min sønn det da men).......

 

Han har aldri oppført seg slik før!!! Jeg begynner virkelig å tro at jeg ikke fortjener bedre. Andre sier jeg er en attraktiv dame, og han er ikke en særlig pen mann, men vi har holdt sammen i årevis. Han har også tidligere vært utro, men det har ikke jeg. Dette er vi over nå da, men han blir fly forbanna de gangene jeg sniker på sms inne på mobilen hans. Ja, jeg er skeptisk ja, selv om det er flere år siden han var utro,

 

Hva synes dere. Håper på noen råd og vink..... Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Hva kan dette gjøre med sønnen vår? Er det for sent, kan han allerede være skadet av pappas "roping" til mamma og ustabile humør? Dette har pågått ca siden i sommer, men mye mere nå enn før..Vår sønns reaksjon når han roper/vi krangler/ jeg roper aldri da, er å løpe smilende mot meg og ta rundt meg.

[Anonym bruker]

Dette er typiske bivirkninger på hasjbruk, det.

[Anonym bruker]

Mener du det? Altså han har røkt hasj hver kveld i ca et år nå. Men dette startet ikke før i sommer..... Så da hadde han jo røkt ganske mange mnd før han ble sånn da?...

 

Har et spørsmål til da.... Jeg har vært i kontakt med barnevernet før, pga hans hasjrøyking. Det var ikke jeg som ringte inn den gang, så det gikk jo som regel veldig innpå meg( selv om det var opplagt at noen ville ringe når de visste at han røkte hasj om kveldene, selv om hverken jeg eller gutten ble "berørt") Dette ble henlagt rimelig kjapt, men han måtte rustestes i 3mnd. Dette gjorde han frivillig. Vi ble enige om, jeg og han, at hvis han startet å røyke igjen, fikk jeg lov å kontakte barnevernet selv. Men etter at han startet på igjen( for å roe nervene som han sier) så truet han med både det ene og det andre dersom jeg kontaktet dem...

 

Det jeg lurer på da er: Hvis jeg NÅ kontakter dem selv. Og forteller hvordan ståa er. Hva skjer? Kan de eventuelt si til ham at de har fått en anonym melding? Han vil hate meg dersom det er jeg som har sagt ifra(tro meg)...

 

Jeg har sagt at folk vet om hans hasjrøying om nettene. Og at hvis noen ringer er vi ille ute. Eller hvertfall han. Ja sier han, det bryr jeg meg ikke om, da reiser jeg bare utenlands og sier at jeg jobber der en tid (han har jo masse penger)......

 

Jeg er altså redd å ringe BV av 3 grunner:

 

1. At JEG mister omsorgen midlertidig pga at han har startet med dette igjen,

 

2. At det ikke får konsekvenser for ham (at han da bare kan stikke av til utlandet)

 

3. At BV kontakter barnehage osv igjen, noe som skjemte meg totalt ut sist gang (siden jeg da aldri har gjort noe galt, Ser meg selv som en god og ansvarsfull mor..

 

Jeg er VELDIG i tvil om hva jeg skal gjøre her.... Han skader jo ingen sånn direkte, men om hasjen er grunnen til at han er sånn.... Jeg vet at han slet psykisk før hasjen også...

 

HJELP! hva bør jeg gjøre. Er jo redd for barnevernet jeg da, etter sist gang. Jeg bedyret min uskyld men de ga seg ikke. Jeg var åpen om hans rusfortid hele veien og det var grunnen til at de krevde en test av oss begge. Min var såklart negativ, ikke hans da..... Det var likevell veldig veldig pinlig for meg. Jeg gjør alt for gutten min. Men HVA skal jeg gjøre nå? Vil jo egentlig ikke miste ham heller. Vil ha tilbake min gode snille mann.... Men om det er mulig, vet jeg jo ikke. Jeg vet jo ikke grunnen....... Vet bare at det går ikke en dag uten at han må ta seg en joint... Altså en kveld da.

[Anonym bruker]

Hvis du velger å være sammen med en rusmisbruker, er du ikke uten skyld. Ikke når det går utover barna dine, og det gjør det jo. Det er derfor barnevernet bryr seg.

[Anonym bruker]

Rus misbruker og rus misbruker, kanskje litt barnslig å fortsatt røyke hasj hver dag når man er voksen og har en sønn. Jeg hadde ikke godtatt det hvis jeg var deg!

 

Jeg tviler ikke et sekund på at han er deppa, men det er grenser for hvor mye du skal gidde, og hvertfall ikke hvis han allerede har vært utro? Hva er det egentlig du venter på? Forlat han straks, du fortjener bedre!

 

Når det gjelder penger, du sier han har en del, så må vel han betale barnebidrag, og alenemødre får en del støtte (overgangstønad eller hva det nå heter). Det at du ikke finner noen er det eneste han har å klamre seg til for at du ikke skal forlate han.

 

What´s in it for you? Nothing!

 

Lykke til med alt. Men et samliv skal være koselig og man må ha respekt for hverandre, hvis ikke er vel poenget borte?

[Anonym bruker]

Joda, er inneforstått med det. Men nå velger jeg muligens å kontakte dem selv da. Kan noen gi meg et godt svar på hva som skjer da? Hvordan skal jeg gå fram, er det smart av meg? Og hvordan vil BV ta dette videre.