Når er et forhold egentlig over?

[Flate pupper]

Jeg er ikke interessert i min mann, hva han driver med eller hva han mener. Jeg vil ikke ha sex, ikke kose, kysse (dårlig munnhygiene som han nekter å forandre på), gi klem eller noen form for fysisk respons. Han har aldri tent meg fysisk, ikke engang da jeg i en liten periode var forelsket i ham. Jeg trodde det kom til å gå over. Jeg ser ikke opp til ham og han har enkelt måter å bete seg på som gjør det vanskelig å respektere ham som f.eks. lathet, TV-slave, irritabel på ungene, opptatt av materielle verdier (flott hus, bil, TV, tøy, osv), upraktisk (min far må ordne alt som har med hus/reparasjoner/vedlikehold å gjøre) - la meg stoppe her.

Vi skal i parterapi om ikke lenge, men av den eksklusive grunn at vi har små barn. Jeg har ikke interesse av eller vilje til å ordne forholdet, jeg vil bare ut av dette, men klarer ikke å bryte opp pga. barna. Det eneste jeg føler for ham er dårlig samvittighet fordi jeg vet at han elsker meg veldig høyt. Forventer jeg meg for mye av min partner? Jeg har mye av skylda for at forholdet er som det er, men jeg klarer ikke å late som jeg er lykkelig når jeg ikke er det.

 

Ikke spør hvorfor vi er gift, men la oss si det sånn at jeg ble gravid veldig fort etter at vi møttes.

 

Setter pris på tilbakemelding, også fra dere som har et samlivsbrudd bak dere - på godt og vondt.

[mamma søker barn-har fått 2]

Hmmm ingen enkel situasjon.

Og jeg skal ikke spørr hvorfor.

Har du fortalt han at du synes han har dårlig munnhygiene?

 

Jeg vet ikke så mye om når et forhold er over, men dette høres ut til å være over, barn eller ei....

 

Kanskje dere kan sove i separate rom og leve sammen som venner..... Men hva med resten av livet? Det må være bedre for barna og være skillsmissebarn og ha lykkelige foreldre, enn å bo sammen med mor og far som lever som venner....

 

Nei her kan jeg ikke si annet enn at jeg håper det ordner seg til det beste for alle involverte.

[Tøysetipp]

Det høres ut som ditt var over nesten før det startet. Har selv levd i et forhold til en mann gjennom 6 år med eksteskap og barn hvor jeg ikke elsket ham, slik jeg kan elske en kvinne. Vi fungerte veldig godt i lag både seksuelt og som partnere. Jeg vil si jeg var lykkelig uviten om hva som ventet meg, og at jeg tilslutt fant ut hva det vil si å elske.

 

Det var selvsagt tøft å ta den beslutningen som heller ikke var gjort over natten. Jeg gav han et ultimatum i å la meg finne ut av meg selv, eller og la meg gå. Han valgte det første. Men, skilsmissen var tilslutt uungåelig og et faktum. Selv så håpløs han virker så fortjener også han bli elsket - slik han elsker deg. Han er også en tapende part i dette forholdet om du kan se det sånn. En forutsetning er at det er bygd på en gjensidighet til hverandre, hvor kjærligheten er det som gjør at dere holder sammen. Det finnes jo ingen begjær.. lyst.. innsats fra din side.

 

Dine barn er sikkert enig med meg, når jeg sier at de ville valgt en mamma som er lykkelig, fremfor en mamma som blir i ekteskapet av plikt og frykt.

 

Det høres jo ut som tankene dine har fåt tid til og modnes vedr. dette, og du kan kun ta det endelig valget når du selv er klar.

 

Av alle ulempene som kommer som følge av dette, veier fordelene ( for mitt vedkommende i hvert fall) så utrolig mye mer. En skilsmisse er nesten utelukkende opprivende, og spesielt dersom det er barn involvert.

 

Dette ble langt, men jeg ønsker deg mot på veien, og styrke av veien å gå ..