Hva tror dere om dette? Ang 2-årings tilknytning til far...

[Anonym bruker]

Vi har bodd sammen hele livet til 2-åringen, men han flyttet for å jobbe borte et år i november i fjor. Har vært hjemme noen helger, nesten hver, men iallefall annenhver. I det siste har vi oppdaget at 2-åringen har vært sur og virket utilpass når noen sier pappa.. Hun løper ut i senga hans hver morgen og leter etter ham. Men nekter å snakke med ham i telefonen, unntatt de første dagene etter at han har reist. Hun har ikke vært særlig interessert i ham når han kommer heller, klenger på meg i stedet for.

 

Jeg har trodd at det rett og slett var savn som gjorde det... Og tror det fremdeles.

 

Nå har han pratet med sjefen sin om at han ikke ønsker dette mer, og de skal i møte om noen dager å planlegge hvordan han skal greie å jobbe hjemmefra store deler av uka, så da må han bort ca 2-3 dager per uke. Blir mindre penger, men det betyr ingenting.

 

Tror dere hun vil bli like knyttet til faren sin igjen hvis han er mer hjemme? Blir frustrert selv, jeg, for han blir så lei seg. Hadde aldri trodd at så kort tid skulle "ødelegge" forholdet mellom dem, de har jo pratet sammen i telefonen hver eneste dag, og møttes jevnlig i tillegg. Noen barnepsykologi-eksperter her? Eller noen med erfaring? Er så redd hun alltid kommer til å være litt for mamma-jente pga dette...

[Anonym bruker]

Dette er jo noe barn av foreldre som ikke bor sammen, opplever hele tiden:) Og barn og foreldre får et godt forhold likevel:)

 

Jeg har en tenåring, som gjennom oppveksten har hatt lite og sporadisk samvær med sin far. Vi har ikke bodd sammen noen gang. I dag har det et noenlunde OK forhold, og selv som tenåring reiser h*n på besøk til sin far med jevne mellomrom.