Noen flere som ikke har kunnet amme barna sine?

[Anonym bruker]

Hvorfor kunne ikke dere, og hvordan har omverdenen reagert?

Selv fikk jeg gule stafylokokker i forbindelse med første fødsel og måtte operer i brystene, noe som i etterttid viste seg å ha ødelagt melkegangene og dermed muligheten for å amme senere.

Opplever at folk ser ned på meg for at jeg ikke ammer, uten engang å spørre om årsaken... Sårer, for synes det er sårt nok å ha mistet den muligheten...

[Anonym bruker]

jeg prøvde iherdig, men melka mi var bedre egnet som blomstervann enn barneføde.... Ingen som har sett ned på meg av de jeg kjenner eller familie, men de har jo spurt og sagt at det er leit. Og det syns jeg å, så jeg har ikke tatt med særlig nær av det.

 

Men når svigermor lurte på om vi ga flaske fordi vi ville eller fordi vi måtte kjente jeg at det stakk, men det er vel helst fordi hormonene mine raste i meg og jeg følte at jeg måtte forklare best mulig slik at ingen så på meg som dårlig mor.... Jeg var nok litt vel overfølsom på det temaet mens jeg slet. Ammepolitiet ser deg gikk jeg rundt å tenke i 2 mndr:p Takke pokker for NAN tenker jeg i ettertid;)

[snartmammapåny]

Barnet hadde en skiveutglidning i nakken og fikk vondt når han skulle legges til brøstet. Dette førte til at han ikke fikk til å suge, hver amming ble bare gråt og vi måtte til med mme alt på føden da barnet ble etter noen dager ganske så sultent.

 

Ingen suging førte til at melkeproduksjonen aldri kom i gang. Og at jeg stresset med hele greia, hadde en baby som var konstant sulten fordi han ikke klarte å suge og var langt nede i kjelleren psykisk pga misslykket amming hjalp nok heller ikke på produksjonen.

 

 

Prøvde å pumpe i 3 uker, men da måtte jeg bare gi opp. Melkeproduksjonen var enda ikke kommet igang, fikk bare ut noen skvetter hver pump. Barnet som hadde i hovudsak fått mme siden han var født kunne se ut til å ikke like morsmelken min, han spiste bare om det var mme på flaska.

 

Så da pakka vi bort pumpa og begynte å kose oss med den lille babyen vår. første tre ukene var igrun bare kaos, gråting og ingen søvn. Mest fornuftige avgjørelsen jeg har tatt i hele mitt liv, tror jeg var på kanten av stupen både fysisk og psykisk.

 

 

Ammepolitiet har jeg aldri følt noe av. Har alltid fått forståelse for at jeg ble flaskemamma. Selv om jeg ikke har fortalt historien min så har jeg aldri fått følelsen av at jeg gjør noe feil.

Og selv om noen skulle ha gitt inntrykk for å ha noe i mot mme, så gjør det ikke meg noe. Alle kan jo mene det de vil, jeg vet at jeg tok det 100% rette valget for meg, babyen og min familie. Så hva naboen, tanta på hjørne eller min oldemor mener er meg igrun klekkende likegyldig når det kommer til dette temaet:)