Livet satt på hodet nok en gang?

[JOY]

En liten spire

er sådd.

Ikke i magen,

men i hodet.

 

Jeg klarer ikke

å fjerne den.

 

Et ønske,

et håp

om å forenes

til flere.

 

Jeg er så i villrede. Derfor dette innlegget. Her midt i blant dere gravide i moden alder. Jeg har allerede barn. Jeg har bygd og bodd, men drømmen, livet med min store kjærlighet gikk ikke slik det skulle. Så nå er jeg alenemamma (i 5 år allerede) med to jenter på 7 og 12 og en gutt på snart 10. Det har vært med tungt hjerte og innsett at småbarnsfamilie og familielivet med to foreldre er forbi. Drømmen sitter der enda om å stifte familie omgitt av en evigvarende, ekte kjærlighet. Slik det bør være. Så har jeg resignert. Jeg har blitt "gammel" (snart 42 år). Den peridoden/fasen i mitt liv er forbi. Punktum. Som en klump i magen. Sorg. Tårer som triller... Det skulle ikke bli slik. Alene. (Men misforstå meg ikke, jeg er overlykkelig over at jeg har mine barn og vi storkoser oss sammen!)

 

Så, når jeg ga opp alt. Møtte jeg han. I sommer. Så jeg innser at det er mulig å finne den store kjærligheten på ny. Denne gangen i en trygg, god, sterk og uendelig snill mann. Han har barn fra før. Men desverre bor de langt, langt unna (4 og 9 år). Han elsker barn. Han er skapt til å være omringet av barn. Og savner barna sine enormt. Mens han tar i mot mine med åpne armer. Han er yngre enn meg, kun 38 år.

 

Spiren om håp er blitt sådd. Den forsvinner ikke, og blir sterkere og sterkere for hver dag som går.

 

Skal jeg tørre å prøve om igjen? Friheten og fleksibiliteten som jeg nå har med selvstendige barn blir borte. Er jeg blitt til en klisjé om jeg ønsker å gi oss et barn sammen? Jeg hører enda min mor som fortale om sin mor, min mormor etter at min mor hadde født nr 2: Nå har du fått 2 friske barn, nå må du stoppe. Min mormor fikk 3. Det ene døde ett år gammelt.

 

Ny fødsel, våkenetter, barnehageplass.... åååååå.

 

Gudene skal vite at jeg VET at ikke et barn fører to mennesker tettere sammen om ikke båndene er sterke. Og at det er en prøvelse midt inni i en tilværelse der hormonene kjører karusell daglig.

 

Dette innlegget ble fryktelig langt. Men jeg er så i villrede. Spiren vil ikke bort. Er det noen av dere som har hatt slike tanker, vært i en slik situasjon. Utrolig taknemlig for tilbakemelding.

 

PS: Jeg skal til G.U. i april, en god anledning til å ta ut spiralen..

 

 

[Uglemamma er tobarnsmamma!]

Du har kjærlighet i bøtter og spann til å gi en liten en til,du. Hvis dere begge vil så syns jeg at dere burde prøve. Men....Da med et nøkternt syn på at det kaaanskje tar tid evt?... Jeg merker at jeg sliter nå med å få meg en til, i en alder av 35. Men det kan jo være mange andre grunner enn alder selvsagt. Jeg tror du angrer deg hvis du ikke prøver ihvertfall.

 

Det er ikke noe i veien for å prøve å oppfylle drømmer, det burde flere gjøre

[JOY]

Helt til nå, har jeg følt at toget var kjørt. For gammel. Så det utrolig flott å lese om dere andre her inne som prioriterer å få barn i godt voksen alder.

 

Om det tar tid. Ja, da er det kanskje ikke ment. I og med at jeg har 3 fra før, og han 2. Som du sier, så har jeg da prøvd. Prøvd å oppfylle drømmen med å knytte familiebåndene sterkere. Drømmen om storfamilie og laaaaaaaangt kjøkkenbord med glade, livlige, kaotiske måltider.

 

Har du prøvd lenge, Uglemamma? Har hørt om flere som blir gravide når de har "gitt opp" prosjekt-bli-gravid. At stresset og iveren gjør at man ikke får det til.... Broren min ble blant annet gravid (dvs konen) når de stod i prøverørskø.

 

Tror det er mange som ikke våger å oppfylle drømmer pga utenforliggende hensyn...

[Uglemamma er tobarnsmamma!]

Jeg sliter litt på en annen måte,jeg da... Jeg blir visst gravid bare samboeren min ser på meg, men beholde det er en annen ting....

 

Fikk en vakker jente september 2006, ammet til september 2007... Fikk positiv test uker etter å ha sluttet med amming, men negativ dagen etter,- så det var visst evt "kjemisk gravid" - at egget var befruktet men fikk ikke festet seg...

Ble gravid igjen, men mistet i SA julaften 2007, 5-6 uker på vei... Ble gravid våren etter,men BO (Blighted ovum) oppdaget i uke 8,- på StHansaften i fjor,- Ble gravid igjen rett etter at den provoserte blødningen var ferdig, men mistet igjen første helgen av september, da også ca 6 uker på vei.

 

Så her er jeg da... Snart 6 uker på vei og ikke særlig optimist videre... Om jeg kommer meg forbi til 7nde uke, så kan jeg jo ha BO igjen.... Kommer jeg forbi uke 12 så kan jeg kanskje se framover,men er ikke sikkert. Vanskelig. Men jeg prøver å ikke gi meg

 

Jeg får jo til noe av prosessen ihvertfall... Nå går jeg på Crinone (Østrogen), Albyl-e ( Acetylsalisylsyre/ blodfortynnende) og Prednisolon (Svekker immunforsvaret mitt slik at kroppen min ikke tar opp kampen mot "fremmedlegeme i livmoren"....)... Tvi tvi

 

Jeg heier på dere. Sett igang og prøv vil jeg si. Håper virkelig dere får det til så snart som råd er

[JOY]

Kjære deg, det var litt av noen prøvelser du skulle igjennom. Kan ikke være lett og holde motet oppe når det gang etter gang blir satt på prøve. Du er halvveis fremme til 12 uker. Krysser alt jeg har og sender tonnevis av gode vibber slik at frøet setter seg godt fast og blir værende denne gangen. Godt dere er stanhaftige! Masser av lykke til !!!

 

 

(Uglemamma, ingenting med din situasjon å gjøre over hodet... bare kom på artikkelen nedenfor...)

 

Jeg leste en artikkel før jeg selv fikk mitt første i en alder av 29 (sent for noen, tidlig for andre, men ganske så gjennomsnittlig i storbyen). Artikkelen omhandlet at det egentlig aldri passer; vi har ikke tid, vi har ikke råd, vi bor for trangt, vi studerer, vi har for ny jobb, vi kjenner ikke partneren vår nok, vi.... osv. osv. MEN når vi først har tid, da er det ikke sikkert naturen er villig. Siden da, har jeg hatt i bakhodet at egentlig er det ikke nødvendig at det passer i forkant. Innen barnet er ute av magen, så TAR vi oss tid. Vi tilpasser oss og gjør rom for dette nye vidunderet.

 

Mulig det nettopp blir slik. Jeg må snakke mer med denne mannen. Men vi bor ikke sammen. Ikke ennå.

 

[Uglemamma er tobarnsmamma!]

Takk for gode vibber Håper de hjelper på! Og joda,prøvelsene er tøffe når de kommer på rekke og rad, men det må jo gå en gang?

 

Artikkelen har veldig rett...Jeg ventet på at min 7 år yngre mann skulle bli klar. Han ble det sånn nesten ihvertfall Hadde alltid sagt til ham at han skulle få fri til jeg var rundt 31/32,men da måtte jeg få barn,ville ikke vente veldig mye lengre enn det med første. Så det gikk jo ganske så planlagt

 

Snakk med Mannen i ditt liv... Og se hva som skjer... Jeg skal krysse fingre for at det går glimrende og raskt for dere å få spire