Leste på et annet innlegg her og lurer på

[Anonym bruker]

om det er vanlig å være senge/sofa liggende og "lat" i perioder (misforstå meg rett) når man lider av angst og depresjoner? Det er kanskje ikke gunstig å være aleneforelder hvis man lider av dette?

[blond]

Det er vel vanlig for de fleste?

 

Angst og depresjoner kan gjøre at man holder seg hjemme og tar liten kontakt med andre, mulig at sofaen blir tiltrekkende da. Fysisk aktivitet forebygger og bidrar positivt for psykiske problemer.

 

Den siste setningen din velger jeg å ignorere.

[Anonym bruker]

angst fører jo ofte til unnvikelsesatferd, mens depresjon sørger for energiløshet.. så sofaen fortoner seg ofte som det tryggeste alternativet i en slik tilstand... Det er dog ikke latskap slik du sier... men nettopp.. angst og depresjoner...

[Anonym bruker]

Ja, det er nok vanlig å være lat i perioder for de fleste, men slik som jeg leser på annet innlegg, så virker det på meg at de med samboere med denne/disse diagnosene sliter med akkurat dette, at den "friske" gjør nesten alt og den syke er mer eller mindre i sin egen verden i perioder, og klarer ikke takle daglige gjøremål. Jeg spør om dette er tilfelle, og da kan det vel ikke alltid være greit å være alene med barna sine? Hvis man sliter med å få gjort det man skal og man sliter med det sosiale?

 

hi

[Anonym bruker]

Nei, jeg mente jo ikke lat bokstavlig, derfor skrev jeg "lat" av mangel på andre ord som beskriver det. Men regner med dere ikke er så kverulerende at dere henger dere opp i det.

 

hi

[Anonym bruker]

Ja.

 

Depressive symptomer kan deles inn i tre hovedkategorier:

 

- Emosjonelle symptomer: føles kort sagt ofte som fysisk smerte i hele kroppen.

 

- Kognitive symptomer: det er fryktelig tungt å tenke. Selv de enkleste gjøremål som tilberede en pakke potetmos, kan virke som en utfordring over ens evner.

 

- Motoriske symptomer: kroppen oppleves som fryktelig tung. Det er tungt å reise seg, tungt å stå oppreist. Personlig måtte jeg ha flere pauser under en eneste oppvask for å komme gjennom den da situasjonen var relevant for meg.

 

Det er selvsagt ikke gunstig å være verken aleneforelder eller forleder under en depresjon. Dessverre er det offentlige til liten hjelp. Man er nødt til å true med å ta sitt eget liv for å slippe gjennom hos psykiatrisk avdeling. Ellers er de mer enn glade for å kunne henvise til barnevernet dersom det er barn i bildet. Men barnevernet er igjen like overbelastet, slik at i praksis står en igjen med "lekarbeidere" som feks familie, venner og naboer om man er så uheldig som å havne i dette uføret.

 

Dersom dere kjenner noen dere tror kan lide av depresjon, vær så snille og ikke vær like apatiske som min famile og naboer. Ved å spre sladder og rykter, er dere mer en direkte problemkilde enn hjelp.

[Anonym bruker]

Har en bekjent/venninne med disse problemene og tenker at det kan være greit å avlaste eller hjelpe henne med barnet i en periode til hun får mer hjelp. Hun tar medisiner mot depresjonen og angsten, men venter på psykolog. Men jeg er så redd for å virke påtrengende, og jeg vet så lite om denne sykdommen. Tror dere det kan være lurt? For barnets skyld, til hun blir frisk? Jeg vet jo ikke om barnet lider i den forstand, men jeg vet venninnen min ofte er trett og sliten og sliter med å komme seg ut, og er så redd for at det skal gå ut over barnet, men vil jo ikke virke som en bedreviter ovenfor moren heller...