jeg trenger råd og veiledning!

[Anonym bruker]

jeg vurderer å gå fra mannen min, og lurer på om jeg gir opp for fort.

vi har vært samboere i fem år snart og han er sju år eldre en meg, han har en sønn fra et tidligere forhold og vi har et barn på 14 mnd sammen.

 

problemet mitt ligger i at mannen min er fryktelig ustabil..

han blir ofte sint, og kan "klikke" flere ganger om dagen.

det som trigger ham er hvis han kommer hjem etter en lang dag på jobb og jeg ikke har ryddet eller vasket hjemme, og har maten klar.

da kan han bruke ettermiddagen på å forklare meg hvordan jeg kan bli en bedre husmor, og at jeg må gjøre slik eller slik, jeg får som regel ikke prate ferdig uten avbrytelser og hjemme er det han som er "sjefen".

han er veldig utålmodig, og har ved flere anledninger glefset og sagt stygge ting til den eldste sønnen sin, hvis jeg griper inn eller går imellom når det etter min mening går for langt får jeg også smake samme medisin.

han har kalt meg hore, fitte, og misbrukt ludder foran gutten, og når jeg var gravid truet han meg ved en anledning med bank foran sønnen sin, det var fordi han kjefta på oss i bilen, og ba alle holde kjeft når han snakket, jeg sa at sånn skal du aldri prate til hverken meg eller sønnen din...og han sa at hvis jeg ikke holdt kjeft skulle han grisebanke meg. den eneste grunnen til at han ikke gjorde det var fordi jeg hadde den jævla ungen i magen.. jeg hoppet ut av bilen og smalt igjen døra og han kjørte avgårde.

 

ved andre anledninger har det gått mye verre, han har slått meg i hodet mens jeg holdt sønnen min i fanget, skreket til meg og fulgt meg fra rom til rom fordi han ikke er ferdig å prate med meg,og han har slengt meg og sønnen sin flere ganger i gulvet når han blir sint.

 

jeg prøver så godt jeg kan å gjøre som han sier, og har ikke fortalt noen om hvor ille det kan bli, han har skjelt meg ut foran venner av oss og ofte mistet beherskelsen like før vi skal til foreldrene hans.

 

jeg vet han ikke vil være slik, og jeg føler ofte jeg trigger reaksjonene hans ved å ikke gjøre som han sier.

det er akkurat som han har to personligheter, jeg har vært meg selv igjennom hele forholdet vårt, men prøver å gjøre som han ber meg om, og når jeg blir lei meg eller sier ifra, ber han ofte om en ny sjans til å forandre seg.

jeg har prøvd å gå fra han man har gått tilbake til ham fordi jeg ikke har vært klar for å gi slipp, og føler jeg kan støtte ham i å ta valget om å slutte å bli så sint.

 

hjemme er det jeg som rydder, lager maten, vasker huset, og skifter alle bleiene, jeg mater, bader, og legger sønnen vår og passer sønnen hans, lager frokost og smører matpakke, og er alltid hjemme etter skolen å hjelper til med leksene. når han kommer hjem fra jobb spiser vi middag, og så legger han seg på sofaen, jeg rydder kjøkkenet og setter meg litt på data, eller leker med sønnen min.

 

for et par måneder siden fødte jeg prematurt ei lita jente i uke 23, og hun døde samme dagen, ingen av graviditetene mine var planlagte, men abort var for meg aldri noe alternativ.

jeg elsker sønnen min, og det er mye derfor jeg sliter med å gå fra mannen min.

men etter at jenta mi døde har jeg vært fryktelig sliten, og energien til å ha alt i tipp topp stand når han kommer hjem er ikke alltid der.

jeg hadde håpet på forståelse fra ham og har prøvd å fortelle at det er

slitsomt å ha ansvaret for en aktiv et åring, og et stort hus helt alene.

jeg gjør litt her og der, men merker at selv om jeg vil aldri så mye, finner jeg ikke overskuddet..

hver gang mannen min kommer hjem og blir skuffet over at jeg ikke har gjort noe hjemme lover jeg å bli bedre i morgen,da får jeg høre at det er det minste jeg må gjøre, siden jeg er her hjemme hver eneste dag har jeg såååå god tid på å gjøre det unna, han har til og med laget en dagsplan til meg hvor jeg skulle krysse av hva jeg skulle gjøre de forskjellige dagene i uka. det jeg egentlig skulle ønske var at han tok seg fem min, for å spørre om det er noe som er galt, og om jeg trenger å prate.

det virker ikke som om han ser hva jeg går igjennom, og jeg merker mer og mer at jeg er på vei dypere inn i en depresjon.

jeg har jo en gang forelsket meg i denne mannen, og ser fremdeles så mange av de gode tingene ved ham, men det som fikk begeret til å renne over for meg var da han kom hjem fra jobb for to dager siden og kjefta på meg fordi jeg ikke hadde vasket superundertøyet hans, eller kjøpt mat på butikken( til mitt forsvar er det over en halv meter is og snø, 6 kuldegrader ute og 1,5 km til butikken, jeg har ikke lappen og må gå med barnevogna) jeg sa at det bare var å vaske de jævla klærne selv, om det var så viktig, og da dytta han meg inn på vaskerommet, og ramset opp alt det jeg ikke hadde gjort den uka.

 

etterpå gikk han ut til kompisen som ventet i bilen, og jeg gikk til grinda for å løfte oppp sønnen min, da kom han inn og jeg satte fra meg sønnen min og vi begynnte å krangle, han begynnte å kalle meg ting og jeg ble så lei meg og sint at jeg mistet besinnelsen og spyttet etter ham, da dyttet han meg mot grinda til sønnen vår og jeg prøvde å komme meg unna grinda så ikke sønnen vår skulle se på.

men han tok tak i meg og jeg dyttet ham bort.

det var da han sparket meg skikkelig hardt i låret med snowboardstøvelen på. og gav meg et skikkelig blåmerke på størrelse med knøtteneven min..

 

det er egentlig bare en brøkdel av ting jeg har opplevd, han sier alt jeg gjør er å lyve for ham og stikke av (jeg dro fra ham begge gangene jeg ble gravid, men vi prøvde å få det til igjen) og at jeg er uansvarlig og umoden, og at han kommer til å ta fra meg sønnen min om jeg drar......

jeg er redd for at det skal skje meg og sønnen min noe værre til slutt, for det er så uforutsigbart når han blir sint...

 

selv om han kjøper ting til meg og prøver å gjøre bot for seg, merker jeg nå at jeg ikke klarer å leve slik lenger...

hva skal jeg gjøre?

burde jeg prøve å få ham til å gå i terapi, eller burde jeg skjerpe meg hjemme, eller følge instinktet mitt og dra?

 

er det noen som har erfaring med parterapi og som det har fungert for?

 

jeg velger å ikke signere inlegget, men håper fremdelse på svar.

takk!

 

[Anonym bruker]

Reis fra den hissigproppen .Trodde slike menn tilhørte fortiden til - ante ikke at de exsisterte fortsatt .Og at kvinner i år 2009 blir behandlet fortsatt så stygt og respektløst hjemme av sine egne menn . Hva skal du med en slik mann egentlig ? Ingenting .Mye bedre å bo alene da . Turbulente parforhold er helseskadelig i lengden .Finns mange menn som ikke er så hissig og utagerende .Alle er ikke drittsekker som den du har i dag .Og det han kaller deg for - forteller jo om hans dårlige kvinnesyn og lave respekt for deg .

Kvitt deg med svineriet - før du ender opp som en gammel bitter utslitt dame .Livet er for kort til å leve under kontroll og terror og dominans hjemme . Du er voksen og trenger ikke finne deg i så stygg behandling .La han lage middag selv og vaske sine egne klær .Du er ikke slaven hans .Virker som han tror det ...Du får nok bedre økonomi som alenemor enn boende sammens med han .

[Anonym bruker]

takk for svar, jeg har tenkt mye på hva jeg burde gjøre i de siste dagene, men tør ikke innrømme for meg selv at det beste for alle parter er å legge ballen død.

tenker på sønnen min som er så glad i storebroren sin, og på barnet vi mistet, og på de gode stundene vi delte før alt gikk til helvete.

da han kom hjem fra jobben i dag ville han at jeg skulle vite at han hadde pratet med en venn han stoler på om forholdene rundt situasjonen og han fortalte også hva han hadde sagt.

jeg vet jeg har gjort og sagt ting i fortiden, som ikke er gunstig grobunn for kjærlighet mellom to mennesker, men jeg vet også at å bli fremstilt feilaktig er like giftig....

 

jeg har tatt initiativ såååå mange ganger til å gå i terapi, og få løst opp de stramme knutene vi konstant lager, men for å løsne opp dem må vi først begynne å dra i samme ende, og i samme retning, det virker umulig for oss....og han blir frustrert og sint på meg når jeg forteller han at jeg ikke godtar å få høre lengre, at det ikke er hans feil dette, men bare min.....hvor voksent er det?

jeg er iallefall kvinne nok til å inrømme, erkjenne og be om tilgivelse for feiltrinnene mine.....og å se fremover.....

jeg har tilgitt ham at han lå med en annen kvinne mens han bodde i leiligheten min under en kjølig periode mellom oss, hvor han hver dag sa han skulle flytte ut, og jeg tilslutt dro for å bo hos en venninne.

da jeg kom tilbake inrømmet han å ha ligget med henne, og jeg tilgav og prøvde å se videre, jeg fortalte at jeg også hadde vært med en annen, men at det var uaktuelt å fortsette.

vi fant tilbake til hverandre (trodde jeg) og jeg ble gravid fire mnd etter...

det viser seg i ettertid at han aldri har tilgitt meg, og kaller meg hore, og forteller vennene sine hva jeg har gjort, og utelater selvfølgelig den biten med sitt eget sidesprang, for å stille meg i dårlig lys....men jeg hadde faktisk ventet til han var flyttet ut før jeg traff min flørt, da han lå med henne delte vi fremdeles seng....jeg vet ikke hva som er værst....

 

jeg tror vel jeg streber etter hans aksept, og ordene "du er den jeg trenger" men de får jeg visst aldri, så jeg tror jeg skal gi opp dette nå....

jeg gruer meg bare til å miste kontrollen over sønnen min når han blir større og skal til pappa på besøk.....

[Anonym bruker]

Hvis han er voldelig så kan du i verste fall gå rettens vei og nekte ham å ha sønnen uten tilsyn. Jeg hadde aldri levert barnet mitt til en mann som kan klikke og være voldelig. Hvor er moren til den andre sønnen hans? Vet hun at han er voldelig?? Ingen barn har godt av å vokse opp i et sånt hjemmemiljø. Du gjør barnet ditt en STOR tjeneste ved å forlate ham.... Tenk på barnet ditt og deg selv! ikke synes synd på han. Om han kan forandre seg, noe som er lite trolig, så kan du heller vordere å gå tilbake til ham. Men da skal han være i aktiv behandling og ha nulltoleranse på vold... Kom deg vekk så fort som mulig!!

[lillelamm]

du har det ikke bra sammen med denne mannen. hverken du eller guttene. jeg tenker at denne mannen ikke vil gå i parterapi sammen med deg, da det ser ut til at han mener at det er du som gjør alt feil. det er det selvsagt ikke!!!!!

mulig han lover gull og grønne skoger den dagen du sier du skal forlate ham, men det vil ikke vare lenge!!!!

forstår at du håper han skal bedre seg, at dere kan leve lykkelig alle sammen. jeg tror ikke dette vil være realistisk over tid.

jeg håper du tar skrittet og går ifra din mann. følg instinktet ditt. vær sterk for deg og din sønn. søk hjelp i venner, eller noen proffesjonelle.

jeg har også full forståelse for at du ikke vil at sønnen din skal en gang være alene med ham, når du går fra ham. er han til fare for barnet må han ha tilsyn for å treffe sønnen. råder deg til å snakke med en advokat eller juridisk rådgvier om dette. hvlike muligheter du har.

hvis du har noen nær deg som kan hjelpe deg, så la de være tilstede når du går fra ham. ikke være alene i huset med ham! de kan også støtte deg slik at du klarer å gjennomføre det. når han ser han har mistet kontroll over deg, kan han jo bli voldelig igjen.?

 

jeg håper at du forlater ham....du og sønnen din fortjener bedre...vær sterk. håper du finner mot i deg selv til å gjennomføre det..

[hanne_mor]

jeg prøver å manne meg opp til å gjennomføre det jeg har forsøkt å gjøre tidligere, men det er så vanskelig å holde fast på viljen, når jeg begynner å tenke etter på hvordan jeg skal flytte og alt han sier han skal gjøre etterpå om jeg flytter.

han har sagt til meg at han er fryktelig såret over de to gangene jeg dro fra ham, og at han aldri kommer til å stole på meg igjen.

jeg knuste det fundamentet et forhold er bygget opp på, nemlig respekt og tillit...når jeg prøver å si at det ikke bare er hans følelser som teller i dette forholdet, og at min oppfatning er annerledes sier han bare at jeg er ustabil og overdramatiserer....mine foreldre har hjulpet meg å flytte fra ham sist gang, men min mor gjorde det klart at om jeg gikk tilbake til ham en gang til, hadde jeg brukt min siste sjans hos dem, da måtte jeg søke hjelp av det offentlige, for de kunne ikke åpne døren før meg og sønnen min en gang til...

jeg forstår henne godt, fordi jeg aldri klarer å bestemme meg....

men jeg er når sant skal sies livredd for å ikke få det bra etter jeg har gått fra ham..

han er snill som et lam, når alt er bra mellom oss, men så fort jeg gjør noe galt, eller ikke gjør som han forventer av meg, setter han meg fort på plass, og jeg får skyldfølelse over at jeg ikke klarer å være god nok for ham, han sier han ikke er lykkelig med meg, og jeg får bare lyst til å gi opp...men jeg tør ikke fortelle det til noen for jeg vet ærlig talt ikke om han mener det han sier dagen etter..

han er den første ordentlige samboeren min og jeg traff ham da jeg var 20 år, ettersom vi har fått barn sammen og jeg føler meg knyttet til ham gjør det ting utrolig vanskelig....

jeg vet jeg høres umoden ut og at problemet mitt enkelt kan løses ved at jeg går fra ham....men jeg er bare redd for at jeg kommer til å svikte meg selv når skyldfølelsen kommer, og hvordan kan jeg unngå nettopp det?

 

[hanne_mor]

og der glapp jommen nicket mitt ut også gitt...jaja :S

[yohana]

Deg n¨må jeg bare svare !!

For snart 7 år siden blei jeg mamma til en lita jente .Min først fødte jeg blei gravid me en gutt jeg egntlig ikke kjente .Vi blei sammen og samboere i svangerskape .

jeg fant fort ut at han hadde et utrolig hisig og voldelig .Vi var i av og på i forholde i to år .før jeg endelig klart å gå i fra han .

Noen ganger rømte jeg .Å kom ikke hjem før det hadde roet seg .det hvar et helvete å være redd for han .

Je husker godt sisste gangen jeg fant ut at han hadde vært utro me meg ,Å tok det opp me han han blei sint .Det værste va at han prøvde seg på meg meg å ville ha meg til sengs etter at jeg hadde rast til fra meg .Det hadde jeg ikke lyst til .Da slengte han meg på golve og spent meg i magen .Å dro meg inn på sove romme å låste meg inne .Sån at han viste hvor jeg hvar ,

Der lå jeg til dagen etter .Jeg fant ut at det her vill jeg ikke ha det .

At nu er det nok !

I dag har jeg samboer som jeg elsker og vi har en nydelig gutt me han .

 

Jeg vet at du og sønnen din kan få det mye bedre uten en sån far / type .Man behandler bare ikke noen sån som du forteler og du fortjener bedre .

Det fins å krise telefonen du kan ringe vis du har behov for det .

De hjelper deg me det meste ...

 

 

Lykke til .

 

 

 

[Anonym bruker]

Ser det er en stund siden innleggetble skrevet, og jeg lurer veldig på hvordan det går med deg og barnet. Håper virkelig du har kommet deg bort fra mannen din. Jeg har selv vært sammen med en slik fyr, og er veldig glas jeg dro. Volden vil bare bli verre og verre. Eksen min fikk ny samboer for noen år tilbake, og han behandlet henne mye verre enn meg. Hun ble sparket og slått med hunde-lenke, sparket i magen samme dag som hun kom fra sykehuset etter keisersnitt. Han spyttet og var slem med deres nyfødte også fordi han trodde at en annen var faren. Håper du også kan forsøke og redde sønnen hans. Kanskje han har annen familie og bo hos? Hvis ikke burde du ringe barnevernet anonymt. Når du ikke er der, vil antagelig sinnet gå utover sønnen. Lykke til!

[Gjest Antarctica]

"Jeg elsker sønnen min, og det er mye derfor jeg sliter med å gå fra mannen min." skriver du....

 

Vil du han skal vokse opp i dette terrorveldet? Vil du lære han at man behandler kvinner slik....? for det er det han lærer nå!

 

Fikk veldig vondt i meg av å lese dette. Særlig på vegne av den eldste, han er det jo mindre håp for, som har måttet leve med dette lenge.

Håper du er flyttet.

[Gjest]

Hvis du velger å forlate ham, og trenger juridisk rådgivning mtp barnefordeling, kan du jo kontakte JURK.

http://www.jurk.no/no/front/

Gratis rettshjelp for kvinner.