Hva er positivt med situasjonen

[Anonym bruker]

Jeg kunne nok skrevet side opp og side ned med ulempene med å få barn, men jeg kunne skrevet tusen sider mer om alle fordelene, all gleden det fører med seg.

 

Jeg kan skrive side opp og side ned om alle ulempene hans unger fører med seg, men jeg greier ikke finne mye glede og berikelse å skrive om.

Jeg greier kun å se hvordan de hefter oss, og hindrer oss, det beste jeg greier å prestere er vel å si at de er greie nok unger, vi går greit overens.

 

Begynner å tenke at han kanskje ikke var verdt det. Dette til tross for at han er veldig snill med meg, han er en god far for barna våre, og han slett ikke er urimelig i forhold til særkullsbarna sine.

 

Men det er jo så mange menn som er snille og de fleste menn er jo også gode fedre for barna sine. Så det blir jo en fattig trøst.

 

Jeg ser på alt som vennepar av oss har tid til å gjøre, jeg ser på alt de har råd til å gjøre. Det er så mange ting vi aldri kan gjøre bare fordi han har barn fra før. De begrensningene er i tillegg større, enn de begrensningen våre barn følger med seg.

 

Nei, det er ikke lett.

[Anonym bruker]

Hvordan hindrer de og hefter deg? Hva er alternativet egentlig?

Jeg tror mange par med særkullunger kunne hatt godt av å fått rådgiving FØR de flytter sammen og får fellesbarn. For det er ingen dans på roser å være i en nyfamilie. Men det kan jo være ganske hyggelig også!

 

Jeg tror at dersom man har en grunnleggende kjærlighet for den andres barn, så slipper man å se på alle feilene og heftelsene de medfører. Klart mine stebarn gjør at vi ikke kan reise vekk i tre uker, vi skal jo ha ungene på samvær. Men sånn er det å ha barn, også er det ganske hyggelig å dem her også! For jeg er jo glad i dem:-)

 

[Anonym bruker]

Helt enig! Og mange er nok litt for kjappe til å få fellesbarn, mange som skriver her har jo rimelig små stebarn... Enkelte menn tenker kanskje litt for lite over hva de gjør, eller gir for lett etter for nydamas ønsker om barn? Er jo en fordel å se først om man går overens med stebarna før man får flere barn. Mange her er jo på vei ut av forhold til menn med særkullsbarn, og mange av dem har fått barn fort. Om man ikke går noe særlig overens med stebarna, så blir det vel neppe bedre om man får egne barn?

Har lest mye som sjokkerer meg her inne, for en tid tilbake kunne man lese om stemødre som var mer glad i bikkja enn i mannens unger, om de som mente at bare mannen ikke hadde hatt unger fra før så hadde livet vært perfekt, men nå ble helgene totalt ødelagt pga samvær. Om de som ønsker både biomor og stebarn døde. Mulig de ikke mener det bokstavelig, men bare det at de skriver det, er jo helt for jævlig...

 

 

[Anonym bruker]

Jeg syntes det ofte virker som om ungene den ene parten har fra før, plutselig oppdages når man får egne barn... Ungene kommer jo ikke i posten en vilkårlig dag, men er gjerne der FØR ny partner trer inn.

Sitter her selv med 2 særkullsbarn nå, mine er 10 og 16, og vi har hatt en lang veg å gå før vi var enige3 om et felles barn. Han har ikke barn fra tidligere, og jeg syntes rett og slett det hadde vært godt å få et barn med en som levende bryr seg om meg og mine barn.

Jeg vet ikke om det snur når babyen kommer, men jeg har vært livredd for at han skal snu ryggen til mine og favorisere sitt eget når dagen er der. Dette har vi snakket mye om, og hans foreldre er involvert i den frykten jeg har.

Mitt minste særkullsbarn har en far som liker å være på farten, og han har to barn med ny kone. De har barnevakt nesten hver helg mitt barn er der i helgene, og ungen sa selv for to uker siden at nå kjenner jeg barnevaktene bedre enn pappa.... i tilegg så får ikke han bli med til sine søskens familie når disse skal passes av familie, men de finner en annen løsning... så jeg syntes det er snodig at folk ikke skjønner at ups her er det en uskyldig part, den må behandles med respekt, og i tilegg at aktiviteter og ulike ting MÅ settes på vent pga unger.

HEr er nå samboeren min mer opptatt av å finne nye møbler til minsten på 10 slik at han får det kosligere på rommet sitt, og det betaler han hele gleden ved, enn at babyen skal ha klær når den kommer så jeg regner med det vil funke, funker det ikke er begge klare for rådgivning, og begge vet at alle ungene er på lån, den ene er snart ute av huset, nr to om ca 10 år, så vi har mange år igjen med minsten og oss i det daglige uansett.

[Kreoline]

"Jeg syntes det ofte virker som om ungene den ene parten har fra før, plutselig oppdages når man får egne barn".

 

Nja er ikke helt sikker på det, jeg personlig tror det er drømmen om hvor fullkomment og bra samlivet blir når man får barn. Dette gjelder både med og uten barn fra før tror jeg.

 

Jeg har savnet og lengte så mye etter egne barn at det gikk ut over min psyke og livskvalitet ellers, det gjør jeg ikke lenger i samme grad. Barn er ikke svar på lykken i livet, for det er en for stor bør for et barn å bære, likevel ser man at barn blir unnfanget og satt til verden i familier der foreldrene kanskje ikke har det så bra sammen.

 

Jeg tror det ligger mye i uttrykket: Et barn gjør et godt samliv bedre, men et dårlig samliv, verre.

 

Mange stemødre føler seg som 5 hjul på vogna når særkullsbarna er der, så mange ønsker seg barn for å føle seg som en del av familien. Noen blir en del av familien på denne måten, mens andre må se at far fortsetter i samme tralten uten å ha noe nevneverdig mer å gi i forholdet. Hvordan disse kvinnene gidder, har jeg ikke funnet ut etter flere år her inne.

 

 

[Anonym bruker]

Bittelite spørsmål Vinterbris - du skrev et sted at du ikke hadde stebarn selv - eller husker jeg feil? Det er jo så klart plass til alle her inne, men lurer bare litt på hvor ditt engasjement kommer fra i så fall? Har du vært stemor før og så gikk det galt, lurer du på om du skal bli stemor eller er det bare en generell interesse?

[Anonym bruker]

Lot min mann lese noen av innleggene her..og han er sjokkert.

Han er stefar for min sønn, og jeg skal ikke legge skjul på at det til tider er heftig her..

 

Men derfra til å komme med utsagn om han vil fortsette sammen med meg eller ikke, at ha hater sønnen min, at han skulle ønske vi ikke hadde samvær med han...det er milevis unna!!

 

Dersom mennene deres hadde visst hva dere skrev her, og hva dere engentlig tenker om det mest dyrebare en har her i verden, så hadde de nok forlatt frivillig..

 

Hadde det vært like hyggelig å høre dette om seg og sine ege barn?

[Anonym bruker]

Glemte å si at denne tråden slett ikke er den verste..

[Kreoline]

Jeg har "stått på trappa" til en som hadde barn fra før for noen år siden. Den gangen brukte jeg disse sidene til å finne ut om jeg skulle eller ikke. Etter 1,5års dating og ikke minst venting på at han skulle gjøre plass til meg i livet sitt, gadd jeg virkelig ikke mer. Selv om jeg aldri kom så langt som det jeg kaller et seriøst forhold med han, kjenner jeg igjen så mye holdninger her inne som han hadde.

 

Noen vil nok reagere på at jeg synser i vilden sky her inne, men jeg er åpen om det. Det finnes nok en del innlegg her inne og svar som faktisk ikke har rot i virkeligheten, men er skrevet for å provosere. Jeg skriver om mine opplevelser rundt dette og er ferdig med denne mannen som fortsatt lurer på om jeg vil ha han. Det har han lurt på før, men var ikke villig til å gi meg noe som helst av seg selv, han hadde barn fra før, må skjønne. Jeg snakker her om helt normale ting, som ikke hadde gått utover barna hans, men andre prioriteringer som ikke hadde noe med barna hans å gjøre.

 

Jeg kommer aldri til å gå inn i et slikt forhold igjen. Jeg taklet ikke det, men vet at jeg var uheldig, likevel vil jeg dele mine erfaringer.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Nei, det var ingen lang liste over fordeler dere greide å produsere her, det må jeg si.