Kristen og ulykkelig i ekteskapet mitt..

[Anonym bruker]

Jeg er 26 år, vært gift i 5 år og er ulykkelig. Jeg elsker ikke mannen min lenger, følelsene har vært borte i mange år. Vi bor i samme hus, deler seng, snakker sammen- men ikke noe mer. Frustrasjonen er stor for oss begge! Vi har prøvd det meste og fått hjelp av en profesjonell sjelesørger- men vi kommer ikke videre. Han elsker meg, jeg er glad i han som en venn.

 

Jeg er redd for å gå fra han, men jeg tror jeg må det for å komme meg videre. Vi er egentlig klare for barn, men vi har kommet fram til at vi ikke kan sette barn til verden når vi har det slik. Ønsker ikke at barna skal vokse opp i et hjem der mor og far ikke klemmer og viser kjærlighet til hverandre slik ektepar skal gjøre.......

 

...Vi er kristne, og i andres øyne ser vi vel ut som det perfekte par....men det mangler så mye, det er ingen gnist, jeg er så glad i han-men når det kommer til kroppslig kontakt føler jeg nesten forakt for han og jeg orker det ikke! Han lengter etter nærhet, og jeg gjør det jeg også...men greier det ikke med han....jeg drømmer om å oppleve ekte kjærlighet med noen andre...en jeg kan se opp til- og beundre. En som er tøff og mandig....mannen min er mer myk, liker seg på kjøkkenet og duller mye....han er den snilleste...men det funker ikke for meg! Jeg føler meg slem.....men jeg tror jeg vil ut av dette ekteskapet....og det er så ufattelig vanskelig, spesielt siden vi er kristne:( Hva skal jeg gjøre??

Jeg er så redd for at jeg ikke skal finne noen andre, at livet skal bli ennå verre:( Aller helst vil jeg at mannen min og jeg skal ha det godt sammen, det er det jeg ønsker! Jeg har håpet på dette lenge og vi har jobba så mye for å få det bedre!! Jeg vil ikke starte på nytt, men samtidig vet jeg ikke hvordan. Vi snakker åpent om alt dette, vi kommuniserer godt..men nå er det ikke så mye mer å si. Det blir bare de samme problemene igjen og igjen.. Dette er så vondt! Noen som har opplevd det samme....noen erfaringer å dele med meg?

[Anonym bruker]

Hvis du ikke har barn, vil jeg si: dropp både mann og gud. Kvinne grei deg sjæl :-)

[Anonym bruker]

Hvordan kristen er du?

Altså tilhører du noe trossamfunn?

 

Antar det siden det er vanskelig å gå fra ham pga dere er kristne..

 

Men - vet mannen din om dette da? Forteller du ham alt rundt hvordan du føler?

[Anonym bruker]

Ja vi tilhører en frimenighet. Vi snakker åpent om alt dette ja.

Det er vanskelig på alle punkter...ikke bare pga av at vi er kristne

[Anonym bruker]

"jeg drømmer om å oppleve ekte kjærlighet med noen andre...en jeg kan se opp til- og beundre. En som er tøff og mandig....mannen min er mer myk, liker seg på kjøkkenet og duller mye"

 

Hvorfor vil du være Jesu brud da? Han er vel mer myk mann enn de fleste andre guder. Kanskje du heller skulle gå for JHWH for eksempel. Mer macho han.

[Anonym bruker]

Kanskje det kan hjelpe hvis dere bor fra hverandre en periode?

Ikke noen skilsmisse, men være fra hverandre en liten stund.. Få kjenne om det er noe savn osv.,,

[Anonym bruker]

Ja å bo fra hverandre litt har vi faktisk vurdert seriøst...

 

Jesu brud.??.....JHWH- hva er det du snakker om??

[Anonym bruker]

JHWH er Israels gud. Han som er beskrevet i mosebøkene, Dommerne etc. I den norske oversettelsen kalles JHWH for "Gud". Men dét er lite presist, da "Gud" like gjerne kan stå for treenigheten som er et kristent begrep. Både jøder og (Jehovas) vitner tilber JHWH heller enn Jesus.

 

Jesu brud? Her er jeg nok på gyngende grunn. Tror nok Paulus har sagt noe om en brud for Jesus, men om dét skulle være den enkelte kristne, eller kirken som sådan, husker jeg ikke. Kanskje noen kristne kan hjelpe til litt her?

[Anonym bruker]

Jeg er HI......Kristi brud er menigheten- altså de kristne.

Men jeg skjønner ikke helt hvorfor dette svaret skulle være til hjelp. Jeg ønsker å være kristen uansett hva som skjer i livet mitt, har opplevd så mye at jeg vet at Gud er god og at han er der for meg. Det er likevl problematisk å tenke på skilsmisse, og dette gjelder både for kristne og ikkekristne. Blant kristne er det likevel ikke like vanlig at par går fra hverandre, tror jeg. Det er et vanskelig tema...

 

Skjønner heller ikke hvorfor du drar inn JHWH.....det er ikke Gud og jeg som er gift....jeg sliter i ekteskapet mitt, jeg vil ikke bytte Gud av den grunn.

[Anonym bruker]

Greit, jeg spurte bare hvorfor du vil ha en gud som er den snilleste, når en snill og god mann tydeligvis ikke fungerer for deg.

 

For all del: Om du vil ha en macho mann, men en mild gud, så er det helt i orden, selv om det virker rart på meg.

[Anonym bruker]

Må man være slem fordi man er matcho også nå da?

Går an å være snill og god og samtid være mandig vettu=)

[Anonym bruker]

Ikke slem, men tøff. Jeg siterer hovedinnlegget:

 

"En som er tøff og mandig....mannen min er mer myk"

 

Dette får meg til å gå ut fra at HI mener tøff er mer mandig enn myk.

Og hvilken gud var tøff og mandig, hvilken var mer myk? JWHW eller Jesus?

[Anonym bruker]

Jeg skjønner dilemmaet ditt!

 

Hva var det som gjorde at dere giftet dere?

Har følelsene forsvunnet?

 

Selv om andre syns at dere er det perfekte paret.

Så er det jo DEG det handler om. Hvis du ikke har det bra, så er det langt fra perfekt!!

[Anonym bruker]

syns du burde tenke deg litt om her... sannsynligvis blir det samme neste gang du finner noen! du burde jobbe med den mannen du har valgt!

 

kan godt være det hadde hjulpet hvis dere var fra hverandre litt, men syntes fryktelig synd på mannen din...

[Rampongi]

Prøv en pause eller bare pakk sekken din.

Du fortjener et liv med en mann som kanskje er mer lik deg selv på visse punkter.

Tenk så mange år av ekteskapet dere har igjen,

Nå er ikke jeg kristen, men regner med at din gud vil at du skal ha det godt og kanskje er det til det beste at dere går fra hverandre.

Man skal jobbe rimelig hardt og lenge for å få tilbake en gnist, som kanskje ikke var så sterk i utgangspunktet.

 

Tenk på deg selv min venn og følg hjertet ditt, spesielt det det forteller deg like etter at du har våknet.. da er iallefall ejg på mitt lyseste

[#lela#]

Hun som skriver om jhwh og kristi brud virker lite intelligent og mest kranglesyk, så håper ingen hører på henne men heller ler godt og høyt av henne, ha ha ha!!! Skulle det liksom hjelpe deg som sliter i ekteskapet. Og å smnlikne snill gud og tøff mann! Uff så dum hun må være, sikkert ikke lykkelig selv. Lykke til med prosessen, du som startet legger:-)

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg er ikke kristen, så jeg har kanskje ikke noe med å svare, men jeg vil bare komme med et innspill:

Min mor var gift med min far i 25 år, og tente aldri på ham noe særlig fysisk, bare litt sånn i begynnelsen da de var forelska og lykkelige.

Hun prøvde HARDT, hun gjorde alt, de gikk til terapauter og prøvde massasje og nærhet og det meste. Men pappa er en myk og snill mann, han duller og er verdens goeste. Jeg synes det er fantastisk - i en far.

Men jeg skjønner mamma veldig godt.

 

Min mening (og dette sier jeg på tross av at skilsmissen var ganske forferdelig for oss barna selv om den til skilsmisse å være foregikk ganske rolig og stillferdig) er at mamma gjorde det helt riktige.

Hun slet med så mye skamfølelse og skyld og negative følelser fordi hun ikke klarte å få det seksuelle til å fungere at det ødela henne helt.

Hun var sliten og lei seg og skammet seg fordi hun fantaserte om andre menn.

 

Poenget er: Når man er sammen med en "myk mann" og tenningen er borte, så kommer du sannsynligvis aldri til å få den tilbake igjen.

Mamma har snakket med mange i samme situasjon, og de sier alle samme sak.

Hun ble etter hvert så utsultet på tenning at hun var utro over tid - og hatet seg selv for det. Da er det bedre å bryte ut.

Tenningsmønsteret vårt er ganske primalt og permanent på den måten at tenner du ikke på noen, så gjør du det bare ikke.

[Anonym bruker]

Dette har kanskje ikke så mye med saken å gjøre, og kanskje fordømmer du meg, hehe, men jeg vil dele.

 

 

Jeg er jente, og prøvde lenge å leve lesbisk. Var redd for menn, hadde mye vonde opplevelser med dem, pluss at jeg nok har en viss dragning mot jenter da.

Jeg var i et forhold med en jente jeg ELSKET, alt var flott, men det seksuelle fungerte ikke. Det er der jeg ser likhetstrekk: Vi er begge i et forhold der tenninga ikke er der.

Jeg fantaserte om andre, og skammet meg voldsomt for det. Jeg skammet meg sjuk, og banket opp meg selv hver ledige stund. Men jeg klarte ikke å stoppe fantasiene.

 

Nå vil jeg helst ikke ha noen kommentarer av typen "Ja det var nok bare fordi Gud skapte mann og kvinne at du følte det sånn". Jeg er ikke kristen, og har null tro på at Gud mente det ene eller det andre, jeg tror Gud skapte kjærlighet og godhet, punktum.

Nok om det.

 

Etter forholdet med hun dama så var jeg singel en stund, fant meg en god mann å ha sex med, det føltes fantastisk, som å komme hjem.

Men etter en stund forelsket jeg meg halvveis i en dame til, som jeg også gikk inn i et forhold med.

Hadde fortsatt et sterkt ønske om å være i forhold med en jente framfor en mann (jmf "gjøre det riktige", som i ditt tilfelle er å bli i ekteskapet)

Men, igjen skjedde det samme: Hun første holdt jeg ut med i tre år.

Med hun andre ble det bare noen måneder før jeg kjente hvor lystene mine er. Jeg måtte bryte ut og innse at jeg må ha en mann og ikke en dame.

 

Poenget er: Du kan ikke gå på tvers av lystene dine. Aldri!

Man skal selvfølgelig ikke la seg styre bare av lyst, da er man jo et dyr, men må motstå og undertrykke en del ting når man f.eks er gift, men ikke når det handler om vedvarende, permanent, vond, skamfull undertrykking. Da er det bare destruktivt for deg.

I et samliv MÅ lysten og det seksuelle fungere.

Mine to forhold med to flotte jenter som jeg elsket viser det.

Om det bare handlet om kjærligheten og vennskapet og samlivet så kunne jeg levd med dem. Men seksualiteten min trengte noe annet, noe mer.

 

Nå opplever jeg en stor ro og harmoni med å ha bestemt meg for en mann. Jeg dater nå Drømmemanne med stor D, og er i ferd med å forelske meg. Føles veldig bra

[Anonym bruker]

kommer selv opprinnelig fra en frikirke med et litt konservativt syn på dette med skilsmisser, så jeg skjønner at det gjør det ekstra vanskelig for deg å gå til det skrittet.

Mine foreldre er skilt, og jeg vet at min mor følte at hun ble uglesett i lang tid, selv om jeg nok tror det i stor grad var hennes egen dårlige samvittighet som hadde skylden for det, ikke folka i kirken.

Uansett tror jeg hun vet hun gjorde det riktige valget, og hvis man virkelig har forsøkt å få noe til å fungere, nekter jeg å tro en gud vil fordømme noen for at de forsøker å la begge få en sjanse til å være lykkelige, hver for seg...

Men tenk deg godt om, singel-livet er ikke alltid så morsomt det heller.. og bra menn vokser ikke på trær, forbausende mange av dem er rett og slett helt ubrukelige.

[Anonym bruker]

Har du forsøkt DD eller LDD?

I hovedsak går det ut på gammeldagse kjønnsroller og gammedags oppdragelse.

Er klar over at dette er en svært lite korrekt ting å foreslå, men om hovedproblemet deres er at du ikke tenner på ham, fordi han er for lite mann, og du ikke kan respektere ham... så KAN dette være en løsning.

Ved å bestemme dere sammen om at det er HAN som er sjefen, og oppføre deg deretter, vil han over tid få en mer naturlig dominant væremåte.

Og kanskje det til og med fører til litt mer spenning i hverdagen?

Vi alle husker vel hvor morsomt det var å gjøre ting man ikke fikk lov til... og DD kan unektelig skape morsomme muligheter til å "bølle" litt...

Mange baserer det til og med på kristne verdier, så hvis du googler litt, får du opp mange forskjellige sider med temaet..

[RS2]

Du er ikke alene med dette, det er utallige som kommer til det punket du skildrer der. Og terskelen er lav idag for å bare pakke sammen og dra slik verdens trend er.

Men kristne skal jo ikke skikke seg lik verden..

Godt å se at du vil at det skal fungere - da er det håp.

Hva så du i din mann da du giftet deg med ham?

Mennesker gir all verdens råd, men jeg anbefaler deg som kristen til kristen at du søker Gud i dette. Hva du skal gjøre og henvende deg til - du kan bli enig om å leve adskilt en stund for å søke Gud og be og faste.

Må huske at vi kjemper ikke mot kjøtt og blod men mot makter og myndigheter. Så vær obs på hvilke tanker og bekjennelser du utgjør mot din ektefelle. Du kan ta autoritet over de tingene som trykker deg ned.

 

Snakket med min mormor og morfar som har vært gift i 50år eller noe slik - og jeg spurte de om dette om de aldri ville forlate hverandre og min mormor sa de hadde mange vanskelige år ilag, men hun hadde ikke noe særlig valg. Jeg spurte om hun angret idag på at hun holdt i hop - og hun sa at nå var han hennes største velsignelse....

 

http://cdon.no/film/fireproof-4187212

Faktisk en bra film om ekteskap -

 

Lykke til

[RS2]

Var visst litt sent å svare på dette innlegget, men hvis du er her å leser så kom jeg over et sitat: Måten du tenker på, bestemmer hva du føler, og det du føler, influerer på handlingene dine. Dette er tatt ut ifra boken Et målrettet liv med Rick Warren.

[Anonym bruker]

hei kjære deg...

 

skjønner hvordan du har d... har vært kristen en del år nå og mannen min er d også, trodde jeg hadde funnet drømmemannen og alt d vi gjorde sammen føltes helt perfekt, han fikk meg til å le, slappe av, se positivt i mange ting, har slitt med en vond og vanskelig barndom i mange år, nå har vi gått fra hverandre og vi prøver på en måte å finne veien tilbake til hverandre.... min mann kan også være veldig dullete, han er enebarn, foreldrene ga han alt og fikk all den oppmerksomheten han trengte... jeg er vokst opp med flere søstre og brødre, vi krangler og er uenige, men blir jo venner igjen, og jeg mener at hvis man ikke kan ha en krangel innimellom kan forholdet ikke være så veldig sunt...

ingen kan gå rundt og være tenkeleser for den andre, ei heller gå og gjøre hverandre til lags hele tiden osv... da hadde d meste følt ganske unaturlig, i allefall for min del... i ettertid merket jeg at mannen min delvis forandret seg.. jeg følte meg tilsidesatt, utenfor og hadde lite nettverk.. tror dessverre mange ekteskap går i styker pga mangel på nettverk og selvfølgelig er d hvert sitt valg, om de velger å bli i ekteskapet eller ikke... om du er i tvil på hva du føler for han, skulle du kanskje reise bort en periode og se om ting blir bedre, at du savner han og faktisk vil være med han, satse på dere to og utifra d dere føler, vet dere sikket mer om hva dere vil gjøre fremover.. vet det ikke er lett men du må prøve.. det er ikke sikkert du vil få d noe bedre med en ny mann og disse følelsene vi jenter har, forekommer ofte av andre ting, som hormoner, vår helse- psyksik og fysisk... så et helt sikkert svar på hva du bør gjøre kan jeg og for den saks skyld, svært få her inne si deg=)

har du f.eks prøvd å snakke med noen om dette, noen du stoler på, kjenner godt? jeg synes d er veldig godt å lufte ut tanker og frustrasjoner med andre... håper du også finner noen du kan snakke med, og så håper jeg virkelig at ting ordner seg for dere. Viktig å tenke nøye gjennom ting, istedenfor å gjøre noe drastisk, evt snakk med en prest eller leder av menigheten du går i. kan jeg spørre om mannen din er en kristen? er også som deg, enig i at det er lurt å vente med barn til dere har løst opp i problemene. d ville jo være leit for barnet dersom far og mor ikke ville leve sammen mer.. men må spørre hva som får deg til å gjøre deg ulykkelig, er d feilene hans, er d hans væremåte, hans måte å vise at han bryr seg om deg, eller hva? jeg er ikke ute etter å dømme deg, prøver bare å forstå følelsene dine.. livet er ikke en dans på roser og husk; de fleste har opplevd å ha d vanskelig, du er ikke alene. ikke nedvurder deg selv bare fordi du faktisk har følelser, og de er dine... ingen kan tvinge deg til å føle noe du ike føler. men tenk igjennom, er d EKTE kjærlighet eller begjær du ønsker?? Husk, du ka alltid be til Jesus, han er der alltid. Han hører alltid bønn! Han vil bare d beste for dere, men han fordømmer ikke over de følelsene du føler.. de er dine.. Jeg har også erfart Guds godhet uendelig mange ganger og jeg tror at hvis man virkelig av hele sitt hjerte ber Jesus om tilgivelse (og mener d, selvfølgelig), så vil du få Hans tilgivelse, uansett, men da er d jo også en fordel å ikke begå de samme syndene igjen... ønsker dere begge lykke til, håper dere kan finne ut av dette, og "ri dere gjennom stormen"..... livet byr på mange ulike utfordringer der vi alle kan virkelig føle at d "stormer" inni oss... Da e d fantastisk å vite at d finnes en som elsker oss og bryr se om oss, som også selv har vært t menneske en gang, nemlig Jesus. han gikk også gjennom mye vondt da han levde på jorden... og d gir meg en ekstra trygghet og ballast om du skjønner...

håper ting ordner seg for dere