Hvordan forholde seg til "følelseskald" mann"

[Anonym bruker]

Er så fortvilet nå, håper dere her inne kan ha noe å si som kan hjelpe meg i denne situasjonen.

Jeg er ikke som mange andre i en situasjon med en mann som kaller meg ting, er gjerrig, slår meg - og andre lignende ting som er veldig lett å sette fingeren på.

Tvert imot er mannen min generøs økonomisk, snill og har godt humør.

Problemet mitt er at han ikke er villig til å "skrape overflaten". Altså, det virker som om han tror alt vil bli bra ved at vi gir hverandre en klem. De gangene vi diskuterer, så hopper han rett ned i skyttergraven. Selv om jeg er veldig klar på mine behov (f.eks: jeg trenger at du tar mer på meg, jeg føler meg ensom når du sitter så mye på kontoret om kveldene etc.) så er han ikke villig til å ta til seg behovene mine. Han bare bortforklarer, rasjonaliserer og sier jeg ikke må ha de behovene jeg har. Han sier også rett ut at han ville hatt det helt fint i forholdet, bare jeg lot vær å lage problemer hele tiden.

Han vil altså leve på overflaten og bare glatte over. Han er en mann som går veldig opp i jobb, unger (sine egne, vi har ingen felles), og liker å pusle for seg selv i garasjen eller med pcen.

Han har ikke behov for å ta på hverandre i særlig grad, bare ha sex når nøden blir for stor (ca. 1 gang i mnd), og da uten særlig kos før og etter. Han holde på med sine ting, står alltid opp før meg i helgene, selv om vi har barn som er store nok til å klare seg selv. Nå har han også flyttet på eget soverom fordi jeg er urolig om natten, og fordi ting ikke er bra mellom oss.

Jeg prøver stadig å ta kontakt for å fikse ting, men blir ofte sint - det må jeg innrømme. Det er fordi han møter meg med likgyldighet og "la meg være i fred"-holdning.

Jeg har også barn, og disse involverer han seg ikke i livet til i særlig grad. Jeg møter på alt av fotball-, håndballtreninger, skirenn, korøvelser, foreldreforestillinger etc. alene. Det er fryktelig sårt og ensomt, og det forteller jeg han. Jeg forteller han akkurat hvordan jeg føler det, blottlegger mine såreste følelser, men blir møtt med bortforklaringer og at han ikke klarer være god kjæreste når jeg lager så mye oppstyr.

Hvordan høres dette ut?

Vi har kjøpt hus sammen, og jeg har flyttet fra hjemplassen for å være sammen med han. Men nå er jeg bare veldig trist og ensom.

Har selvfølgelig masse feil og skyld i dette selv også. Men takler bare ikke følelseskulden/unnvikingen hans.