Når ordene løper foran oss...

[Ugla er mamma!]

Vi er herlige men korte 6+4 på vei.

 

Og idag poppa det plutselig opp en melding fra en i slekten med gratulasjoner og lykkeønskninger.

Vi ble tatt svært på sengen da vi hadde ønsket å holde kortene til brystet til vi hadde kommet oss over de magiske tolv.

Det viste seg at min far hadde feiret seg selv med en del glass sterkt og benyttet anledningen til å ringe rundt å fortelle nyheten om at vi er gravide.

 

Det er godt at de er stolte, glade på våre vegne. Men så utrolig skuffende at de ikke respekterer vårt valg om å ikke fortelle. Jeg knakk helt sammen jeg.

Vi er veldig redde for at dette ikke skal gå, og dette kjente jeg var et utrolig slag i ansiktet.

Vi har hatt folk i familien som fortalte tidlig til hele slekten og så to uker senere måtte fortelle de samme personene at det desverre ikke gikk. Dette hadde vi ingen ønske om å måtte oppleve.

 

Jeg har ikke klart å snakke med han enda, vil ikke det før i morgen.

 

Hva tenker dere?

Hva sier man til slikt som dette?

Kjenner jeg er redd for at noen skal gratulere på facebook etc. Og at man er bekymret for vem som nå forteller videre til hvem..

[Juni 2009 * April 2012]

Besøk fra 2.trimester her!

 

Huff, dette var leit og jeg forstår at dere vil vente til de 12 ukene var gått. Nå er det jo sånn at dere bare får gjøre det beste utav situasjonen, desverre

 

Men jeg ønsker deg lykke til og håper det går bra Krysser fingrene for deg!

[Renate har ♂09, ønsker 1 til]

Jeg fortalte mamma og pappa det med en gang jeg fant det ut (idag) og er vel ca. 6 uker paa vei. Jeg sa til dem at jeg ville at de ikke skulle si noe til lillesöster og lillebror, noe de sa var okey. De sa ogsaa at det var min nyhet, saa jeg skulle faa lov aa fortelle selv naar vi var klare.

 

Vet ikke om du sa til han at han ikke skulle fortelle det videre eller ikke, om du gjorde det synes jeg det er veldig respektlöst av han og ikke fölge det.

[Ugla er mamma!]

Vi har selvsagt sagt at dette er noe som ikke skulle fortelles noe om..

 

Er bare redd dette vil gjøre ventetiden enda lenger..

Er selvsagt lite å gjøre nå, men vil likevel fortelle i morgen hvordan dette påvirker oss.

 

 

[ღoʇ ןıʇ ɹoɯ ʇɹɐus ღ]

hei.....

 

jeg opplevde det samme..min mor sa det til alle. hun sa det allerede samme dagen jeg sa det til henne til alt og alle(i starten av januar). men jeg fikk ikke høre igjen dette før forige uke...da har hele min familie vist av mitt svangerskap bak ryggen min.....men ingen ville si noe, siden min mor viste at hun ikke kunne si det videre da jeg var ganske så klar på at jeg ville si det til resten ETTER ultralyden jeg skal ha neste uke.....så jeg vet at alt er ok med den lille. men søsteren min "avslørte" seg da vi pratet sammen at hun hadde vist det allerede lenge. dette var utrolig skuffende og jeg føler meg nesten dum som har gått rundt og trodd at det var kun min mor som viste av dette. istedet har hele slekten vist av det lenge, men ingen har sagt gratulerer osv siden mor sa hun ikke fikk si det.....vanskelig å beskrive situasjonen min.. hadde jo gledet meg også, til å få lov til å si dette selv. det er jo noe av det mest morsomme med det å gå gravid..å slippe glanyheten selv. men det får jeg da altså ikke oppleve. jeg tok det opp med henne og det endte opp med bare tull. hun ble blodig fornærmet, og har vært småsur siden...jeg mener det er jeg som har grunn til å være sint. men ser at det bare er blitt tull, så jeg holder heller kjeft og biter i meg iritasjonen og skuffelsen jeg føler. orker jo ikke gjøre dette til en stor sak eller....er også redd nå for at noen på facebook skal skrive det så resten av mine bekjente får vite det før jeg får si det selv. lykken for meg nå er at jeg er bare en uke unna den UL..så håååper at folk greier å holde seg til da, der inne.....vil iallefall ha noe av gleden igjen...om alt er ok...er livredd for å måtte fortelle alle nå at dette ikke gikk....så går bare å tripper etter at tiden skal gå fort til neste uke, så jeg da kan se hjertet banke og at barnet er ok...

ble litt rotete skrevet dette her. men kjente meg igjen da jeg leste innlegget ditt...håper du får ordnet bedre opp med din far..for min del gikk det dårlig da jeg prøvde å si fra iallefall...

 

 

[lille delfin]

Huff. skjønner godt at du ble lei deg. Men jeg synes at du skal gjøre det klart for han, at om det dessverre skulle gå galt også denne gangen - så er det han som får ta telefonene rundt til folk å fortelle hva som har skjedd. Dere valgte å holde dette hemmelig fordi dere er engestelig og ikke ønsker å skulle måtte fortelle folk at det ikke gikk bra, da skal dere få slippe det. Det er en brutal måte for han å lære, selv om vi jo håper at han aldri måtte komme i situasjonen igjen! Lykke til med alvorspraten med far og de neste 6 viktige ukene!

[VinterSol+2]

jeg har litt erfaring på detteområdet jeg da.

i forrige svangerskap sa svigerforeldrene mine fra til hele slekta med det samme de hadde fått vite det. (og de bor på andre sida av kloden, så de hadde faktisk ringt folk grytidlig om morgenen, vekket dem og fortalt nyheten)

-noe vi syns var litt overilt, men ok, lissom. det er jo veldig hyggelig at de var glad på våre vegne.

 

vel over de første 12 ukene, så pustet vi lettet ut, og offentliggjorde det selv også.

men halvveis i svangerskapet opplevde vi at babyen døde i magen min.

 

du har ingen garantier selvom du venter 12 uker. og det er ingen fare om du sier det før.

 

all min erfaring tilsier iallefall at det var godt å få støtte fra familie og venner når vi opplevde å miste den lille gutten vår. foreldre tok den samme ringerunden de hadde tatt for å ringe gledesrunden, for å fortelle at babyen var død, og sånn slapp vi det selv.

 

det er tøft å miste uansett. og det er godt å kunne snakke med folk om det, uten at du først må fortelle at du var gravid, for så å fortelle at du har mistet.

 

vær heller glad for at du har en far som er så glad på deres vegne at han ikke klarer holde munn!

[Gjest]

Hei

Den situasjonen du beskriver høres veldig kjent ut. Hvis du klarer tror jeg det er lurt at du hever deg over det. Fortsett og nyt at du er gravid og ikke bry deg om at faren din har fortalt det til hele slekta. Jeg tror ikke det er noe poeng i å fortelle han at han har vært dust. Det holder med å si at hvis det bir noe neste gang at han ikke kan gjøre det igjen. Han synes vel din graviditet er verdens hyggeligste nyhet og det var antaglig godt ment. Kan virke som om den generasjonen har et annet forhold til graviditet enn vi som har vokst opp nå.

Det betyr ikke at jeg ikke støtter deg i skuffelsen. For det tror jeg at jeg forstår, men tror det er fint å bytte fokus. Og den største gleden ved å være gravid er vel ikke å fortelle det til slekt.

 

Kanskje du skal fortelle det til dine nærmeste venner så får du gleden av å fortelle det selv før andre kommer deg i forkjøpet?

Håper du uansett kommer over skuffelsen og at alt går bra!