barnehage, foreldre og onsdagskaffer.

[Anonym bruker]

Hver onsdag er det "onsdagskaffe" i barnehagen til sønnen min på 18mnd. Da kan foreldrene komme inn å drikke kaffe og være rundt barna i bhg. Veldig koslig egentlig..

MEN- hver eneste onsdag gruer jeg meg til dette, grunn?

-Jeg: ung (23) alenemor og student.

- De: eldre(30/35++) lykkelig gift, doktorgrader, splitter nye biler og alt som hører med.

Jeg er normalt sett en veldig sosial person, har masse venner og veldig lett for å prate med og bli kjent med nye folk.

Men disse onsdagskaffeene gruer jeg meg bare til, jeg sitter som oftest for meg selv, enda jeg prøver å prate med de andre, leke med barna osv glir jeg bare ikke inn.

Det er sårt.

 

De siste onsdagene har jeg gått hjem siste forelesning så¨jeg kan rekke å hente sønnen min før kaffen begynner. Men idag rakk jeg det ikke, og måtte bli med (litt vanskelig å hale med meg sønnen min når det er 16andre barn samt foreldre igjen der).

Og som alltid sitter jeg å føler meg skikkelig mislykket, som jeg alltid gjør hver onsdag.

 

Vet ikke hva jeg vil med innlegget, måtte bare lufte det litt.

[Anonym bruker]

Jeg vet godt hva du føler...

[Anonym bruker]

Du skal være stolt av deg selv,uansett!

[serin@]

Nei vet du hva sånn har du INGEN grunn til å føle det!

 

Sikker på at det er mange av de eldre mødrene der som er kjempe missunlige på deg, ung, singel og student, hele livet foran deg, ingenting er satt.

Neste onsdag går du der med hodet høyt, og setter deg med en du kansje har hilst litt på i hente/leverings situsjon og begynner å prate om vær og vind. Ta det sakte men sikkert, men prøv ihvertfall å få igang en samtale med en person!

 

Fortell om studiene dine, ikke vær flau over at du ikke har en lang utdannelse bak deg, du er UNG, ingen som forventer at du skal ha en doktorgrad.Og jeg er helt sikker på at det er mødre der som ikke har noe særlig utdanning, enda du føler at de alle har doktorgrader! Snakk om sønnen din, spør om barna deres. Hva de jobber med, hvor de bor. Sånn typisk "small talk". Som du ville ha gjort med noen du hadde møtt på skolen, bare litt andre "emner"

 

Jeg er også ung, alene, endlig fått begynnt på høyere utdannelse og har ikke bil, men føler meg absolutt ikke ukomfortabel i barnehage settingen lenger. Gjorde det i begynnelsen, men så ga jeg meg selv et spark bak og tenkte hvorfor skal jeg føle meg underlegen bare fordi jeg er 10 år yngre enn de fleste andre mødrene/fedrene?? Er like mye en mor, en like flink sådan, med barn på samme alder som dem. Så sånn sett så har vi faktisk ganske mye til felles uansett om vi er på forsjellig plan her i livet.

 

Vær stolt av deg selv, du har da ingen verdens ting å være flau over!! Om 10 år er det kansje du som kjører fin bil og har en dr. i titelen men ingen som forventer det av en 23 åring!

 

 

[Gjest]

Jeg er 38, har høgskoleutdanning og ny bil, men ingen av disse tingene gir meg selvtillit. Det å være meg på godt og vondt er det som gir meg selvtillit. Jeg ville ikke sett ned på deg selv om du var yngre, enslig mor eller hadde gammel bil. Tror ikke mennsker flest måler deg på slike kriterier. Finn selvtilliten i deg selv og meng deg med de andre. Hvis du føler at de andre foreldrene ser ned på deg så handler det om 2 ting, enten at du har så lavt selvbilde at du tror alle tenker bæsj om deg eller at noen av de eldre ER overlegne, men da er det slik de er mot alle og ikke bare mot deg. I vår barnehage er det hyggelige foreldre og det er ikke hyggelige foreldre...om de har doktorgrad eller nye biler aner jeg ikke. Men det har heller ingen betydning. Det finnes både koselige og mindre koselige folk overalt.

 

Du har et skjønt barn du elsker, og som trenger at også hans mamma menger seg på onsdagskaffen. Gjør det med glede. Som en overgang kan du jo leke med ham og evnt snakke med personalet som du kjenner, Når selvtilliten din kommer så går det sikkert lettere etterhvert. Lykke til.

[Anonym bruker]

ik

[Anonym bruker]

i also feel what you feel..

[Anonym bruker]

Kjenner meg veldig igjen her hi.... med mitt første barn da jeg var 22 år, som om ditt innlegg var fra mitt liv..(men vi hadde heldigvis bare siste fredag i mnd..)

 

Men føler det forsatt..er gravid med nr 4 og blitt 32 år, men føler forstatt at jeg ikke er bra nok for sossen i barnehagen.. Jeg er ikke så matrialistisk, med mange barn..blir fort dømt da, har jeg erfart..

 

men lykke til!! håper det går seg til...

 

er egentlig mot tvangssosialisering.... nettop pga hi sin opplevelse, og lignende

[Gjest]

Hvem vet, kanskje har mange av de vært i din situasjon? Vær stolt av deg selv og det du gjør. Kan skrive under på at det er tøffere å være ung alenemor som studerer enn gift 3 barnsmor i jobb. Men jeg er den jeg er i dag nettopp fordi jeg var ung alenemor som studerte.

[Anonym bruker]

Ting er aldri sånn som det ser ut. De som jobber ekstra hard for å være perfekte utaad er oftest de som sliter mest innerst inne. Det sitter mange ensome kvinner der ute i rådyre villaer, med en mann som er gift med jobben. Det finnes mange viktige ting som man ikke kan se på regningen man har betalt for bilen. En annen ting er hva du utstråler. Jobbet selv i barnehage mens jeg prøvde å finne ut hvilket studie jeg skulle ta. Fant fort ut at hvis jeg sa at jeg jobber i barnehage og stortrives med det. Fikk jeg mye mer positiv tilbakemelding. Tonen man sier ting på og holdning har alt å si. Rett opp ryggen og vær stolt du har et verdifult barn, jobber hardt med skolen for å få en god jobb seinere. Du har all grunn til å være stolt.