Hvordan forklare venner at en er ensom?

[Anonym bruker]

Jeg har venner, men ingen bestevenner (studerte en annen plass enn der vi har bosatt oss). De vi omgåes mest er min mann sine kompiser (og deres samboere). De få vennene jeg har er venner jeg trives med, men jeg er et stykke ned på deres liste. De har andre bestevenner som de gjerne har hatt hele livet. Når man har små barn har man ikke så mye tid eller overskudd, så det er jo ikke bare bare å komme fra. Disse vennene mine prioriterer sine nærmeste venninner når de har tid og tror nok alle at jeg også har nære venner et annet sted.

 

Når vi treffes tilfeldig forteller de gjerne om spillkvelder eller middager de har hatt med vennene sine. De blir gjerne invitert til sine venner (og de kjenner jo ikke meg/oss). Vi holder på å pusse opp for tiden (pluss en del andre årsaker) slik at vi ikke selv kan invitere folk hit (og det vet de). I tillegg har vi ingen barnevakter slik at om vi skal sosialisere oss må vi gå ut hver for oss. (Vi har barne med spesielle behov så det passer sjeldent å ta disse med). Mannen min blir invitert på guttekvelder og går ut i ny og ne, mens jeg sitter mest inne.

 

Har ikke så mye tid men det hadde vært så hyggelig å bli invitert på en spillkveld, en filmkveld eller lignede i ny og ne. Hvordan fortelle vennene mine at jeg er ensom? Kan jeg fortelle det? Vi ikke tvinge meg på dem og føle at blir litt slik som "mamma har sagt at det er synd i henne så vi må leke med henne også". Jeg innbiller meg at om de hadde synes at jeg var et veldig hyggelig selskap så hadde de husket på meg oftere.

 

Noen som har noen gode forslag?

[Anonym bruker]

Jeg ville bare sagt neste gang vennene dine forteller om spillkvelder o.l "oi, det hørtes gøy ut. Kan dere ikke si ifra neste gang da?" Si det i en morsom/vennlig tone. Jeg gjør det med mine venner hvertfall, for mange av dem har ikke barn og som regel har jeg ikke mulighet til å bli med på alt de gjør og da hender det de glemmer å spørre meg til slutt....

 

Håper det ordner seg for deg.

 

Hilsen meg..

[Anonym bruker]

Hei du.

Er i litt samme situasjon, når det gjelder venner og også barnevakt. Har venninner, men det har blitt sånn etterhvert siden mine guttevenner har etablert seg, så er vi delt i gutter og jenter, så jeg ser ikke så masse til guttejengen. Føler at jeg egentlig ikke har så mye til felles med jentene - de er hyggelige for all del, men jeg er ikke den som disker opp med kaker, småbakst og utallige sorter te. Jeg er heller den som gjerne deler en flaske vin til en god film, eller et sosialt brettspill. Tror aldri disse menneskene har tatt i en terning og når det gjelder film, så tror jeg den mest sette er "slik får du gjærbaksten til å heve". Dette er trivelige folk. jeg mener ikke å være slem, men vi har vel kanskje ikke så mye til felles. Dessuten bor nærmeste familiemedlem 7 mil unna, mens resten av gjengen har familie rundt seg og har tilgang til barnevakt når det måtte ønsker. Så da blir det til at vi ikke spør vennegjengen siden de aldri trenger å spørre oss om barnevakt - selv om vi tilbyr oss. Så blir det til at vi sosialiserer annenhver gang, og jeg må finner meg i å føle meg litt utenfor. Og dette ble veldig sytete, og jeg aner ikke hvorfor jeg klager, for dette er trivelige folk!!!

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar.

Får nok mote meg opp til å prøve et "oj - det hørtes gøy ut, er det rom for en til neste gang". Problemet er at jeg er redd for å lage en pinlig situasjon om det ikke er det. Mange av disse venninnene er veldig sammensveiset med sine venninner og det er ikke sikker de andre er interessert i å utvide gruppen som treffes med en de ikke kjenner. Kan jo være at det ender med at de pga dette unngår meg helt og at det blir verre. Hmmm - jaja. Det blir jo ikke bedre av å ikke gjøre noe, så det er bare å hoppe i det

 

Til sommeren er vi og mange av min manns venner med følge invitert i et bryllup. Det er i et annet land så det blir som en liten ferie sammen med de andre. Kanskje jeg klarer å komme tettere på noen av de andre da? Er jo lov å håpe

[Anonym bruker]

Jeg er enig med de andre i at du bare kan si det som det er, gjerne med den "oj..."-formuleringen. Vi er en gjeng venninner som har hatt mye kontakt siden ungdomsskolen - er nå alle rundt 40. En av "oss" har vært ganske perifer i mange år - sikkert 15 år, og har ofte ikke blitt invitert med fordi vi ikke har følt at vi kjente henne så godt lenger (vi har bodd i andre byer osv.).

Så var hun med på en middag her for noen måneder siden. Vi snakket da om en jentetur vi hadde hatt for en stund siden, og hun sa da: "Oj, jeg tror faktisk ALDRI jeg har vært på noen jentetur!"

Etter den middagen sendte hun en e-post til oss andre og sa at hun hadde hatt så hyggelig og oppdaget at hun har vært helt utsultet på venninne-kontakt. Hun inviterte så alle til hytten sin noen uker senere, og nå er hun helt inne igjen i "gjengen" - og det er bare SÅ koselig for oss andre også.

 

Vi har trodd at hun hadde sitt andre steder, men det hadde hun altså ikke, ihvertfall ikke nok til stille "venninnesulten".

Det kan sikkert være litt sånn for de andre venninnene du har også, selv om du ikke har kjent dem like lenge: de regner med at du har andre på din kant, men hvis de får vite at du gjerne vil mingle mer mer dem, blir de glade for det, slik vi ble.