*hjelp meg*

[Anonym bruker]

Jeg sliter sånn...

 

Jeg bor langt unna familie og venner, har gjort det i 5 år nå. Trives egentlig, men jeg får meg ofte noen nedturer der jeg egentlig ikke vet årsaken. Vi har flyttet til nord norge, der mannen min og hans familie kommer i fra. Forholdet til mannen min og meg har vært flott, men uten at han synes det, føler jeg at vi ikke har det bra lengre.. Det har vært så mye som har påvirket forholdet vårt, mitt varierende humør, barnløsheten, alle prøverørsforsøk som ikke endte i annet enn sorg og aborter. Nå har søsteren hans blitt mamma, og vi har ikke vært på besøk enda. (De bor like ved) Babyen er 4 dager, og jeg gruer meg så innmari.

 

Vet ikke hvorfor, er vel sjalusi, tristhet over at jeg er så misfornøyd med mitt eget liv, og at de klarte det uten å egentlig prøve engang. Jeg er fullstendig klar over at det ikke er deres feil at jeg sliter slik, men jeg ser det som veldig problematisk å dele lykken de føler nå. Jeg har ikke lyst til å se jenta deres engang. Mannen min later som om han forstår, og han later som om han orker å snakke med meg når jeg har det trasig. men jeg vet at han egentlig er lei av hele meg når jeg er så nedfor hele tiden.

 

Alt føles som en ond sirkel, og det har toppet seg skikkelig nå når jeg har fått problemer med helsen, og legen min mer eller mindre kaller meg hypokonder. Jeg har vondt i ribbena og helt øverst i magen, og har vært der mange ganger de siste mnd pga det. Siste gangen jeg kom ble legen småirritert, og mente jeg burde begynne å fokusere på hvor jeg ikke har vondt.

 

jeg sliter sånn, og jeg vet at dette ble veldig rotete forklart. men håper det er noenlunde lesbart...

[Anonym bruker]

Har du jobb?

Det er dessverre ikke så veldig mye andre kan gjøre når man har det slik som du har det. Jeg kan godt kjenne meg igjen i mye av det du skriver. Jeg har også forsøkt å få hjelp hos lege, og blitt avvist. Fått mye kjeft fra mannen min når jeg har perioder da jeg er nedfor, men har klart å plukke meg opp og "late som" til det går over. HAr mange ganger tenkt at jeg burde ha snakket med noen, men pga min jobb er det vanskelig for meg å bruke hjelpeapparatet. Dette fører til mer frustrasjon og dermed mye som går utover min mann.

 

Jeg har ikke noe annet råd til deg enn at du og mannen sammen forsøker å fokusere på det positive, og at du oppsøker hjelp, dersom det føles komfortabelt for deg. Vi har løst det med at vi begge driver med frivillig arbeid, og er "til nytte" i samfunnet. Det hjelper faktisk meg. Selv om det legen sa var slemt, er det faktisk en kjerne av sannhet i det. Få tankene over på noe annet enn egen elendighet.

[Anonym bruker]

hvis du har råd til det så finn et privat legesenter du kan komme deg til å bestill full sjekk der.

 

Er håpløst at legen ikke vil tro på deg når du har vondt, jeg har selv hatt en lege som ikke trodde på meg angående smerter go det var veldig slitsomt å føle seg uglesett og at folk ser en som en løgner bare fordi smerte ikke kan måles.

 

Jeg gikk å ble sjekket fra top til tå privat og de fant ut hva som var galt og jeg har nå en diagnose på det, greit er ikke så mye å gjøre med det, smertene må leves med. Men jeg har ihvertfall på papiret at jeg faktisk har noe galt.

 

Jeg gikk tilbake til den legen som ikke trodde meg en gang. isste han papirene fra det private, Og hvilke funn de hadde. Og sa til han at jeg håpet at han i fremtiden ville høre på pasientene sine når de snakker om smerte. Og at jeg hadde null tilitt til han og derfor byttet fastlege.

 

Men hele greiene har satt spor, når jeg går til en lege for noe som helst nå merker jeg at jeg spenner meg og er redd for å ikke bli trodd.

Og redd for at jeg føler meg mer syk en jeg egentlig er.

 

Blant annet fikk jeg svangerskapsforgiftning , men var redd jeg innbilte meg noe av probleme og ventet med å kontkte legen, når Mannen min tvingte meg så visste det seg at var så syk at jeg ble sendt rett til sykehuset og lagt inn...

 

 

 

[Anonym bruker]

Ja jeg har jobb, men akkurat nå har jeg null energi og blir kvalm bare av å tenke på at jeg skal dit. (Slik var det ikke før)

Jeg har tenkt tanken på å komme meg inn til et privat sykehus, for dette går ikke lengre. Jeg er helt enig i at man må prøve å tenke positivt, men det er umulig for meg akkurat nå:-( Jeg prøver og jeg prøver...

 

HI

[Anonym bruker]

syns det er rart at legen ikke har anbefalt psykolog til deg! det kan hjelpe sinnsykt å ha en helt utenforstående å prate med. det kan jo være du er i ferd med å bli deprimert å det kan gjøre fysisk vondt! det er mye bedre å ta tak i det tidlig en sent. sånt som du har det nå sliter sinnsykt på forhold.

jeg selv gikk til psykolog i 6 mnd. jeg var vel ikke direkte deprimert, men jeg trengte å lette litt på trykket liksom. mannen begynte å bli sliten av humørsvingninger og det at han egentlig ikke helt visst hva som var galt. Det hadde jo ikke noe med forholdet VÅRT å gjøre, alt handla egentlig i bunn og grunn om MEG og mine følelser. Så det å gå til psykolog redda egentlig forholdet vårt, for jeg fikk liksom mine egne tanker og følelser på rett kjøl igjen. Jeg fikk kontroll over meg selv egentlig!

Jeg syns det å gå til psykolog er altfor tabubelagt. En trenger ikke ha alvorlig depresjon og panikk-angst for å gå til psykolog!

 

Håper du skjønte litt av hva jeg mener:o)

 

[Anonym bruker]

Takk for veldig fint innlegg!

 

Legen min er mer opptatt av å "leke" psykolog, enn å henvise til en. Og desverre er han mest glad i å snakke om seg selv og side erfaringer, enn å hjelpe meg. Da jeg var der første gangen pga magesmertene og alt jeg kjenner på, fikk jeg et skriv om psyken og bekymring for alvorlig sykdom. Selvfølgelig er jeg redd for alvorlig sykdom når jeg i flere mnd går ubehandlet med magesmerter og stikking i brystet:-(((

[Anonym bruker]

jeg som skrev tideligere om å gå til privat.

 

Som sagt prøv det om du kan, er dyrt men vært det, mulig at ikke er noe fysisk som feiler deg, men vil jo lette litt på bekymmringene om de finner ut av det, de kan også hjelpe deg md å få kommet til psykolog.

 

Siden du bor i nord norge regner jeg med at det ikke bare er å bytte fastlege. Men om det finnes som en mulighet så gjør det.

Husk at din fastlege trener ikke være i din bygd/by

[Anonym bruker]

Jeg forteller deg bare at det har funket for meg. SIden du ønsker hjelp så må du jo be din fastlege om å henvise deg. Dersom ikke, så kontakt den kommunale psykiatriske tjenesten. Dersom fastlegen ikke vil henvise deg, så be om et skriv der han forklarer hvorfor dette ikke er nødvendig. Du må bare slutte å henvende deg til legen for å få hjelp og heller be om det du ønsker. Han klarer tydeligvis ikke å møte dine behov.

[Anonym bruker]

Du trenger ikke gå om fastlege for å få psykolog. Det koster da litt mere viss du gjør det privat, men du slipper ventekø osv. Slå opp i telefonkatalogen og ring den dag i morgen! Jeg gikk til psykolog privat og fikk time uka etterpå. Det var vel verdt pengene!

Hilsen anonym 14:25