Hvor skal jeg begynne.........???

[paddå82]

Er ny her inne, fikk tips av en venninne om at det var mye støtte å få her, så prøver det...

Sliter med en del forskjellige ting, men hovedsakelig barnløshet. Tror dette gjør at alt det andre føles verre enn det egentlig er... Min galgenhumor gjør at jeg nummererer problemene mine... Dette blir et laaaaangt innlegg... :

 

#1: Babyproblemer. Gikk på p-pillen fra jeg var 17 til jeg var 25 (begynte pga svært uregelmessig mens, og voldsomme smerter når den først kom), og er nå snart to år siden jeg sluttet. Har fremdeles ikke blitt regelmessig, og etter utredning fått beskjed om at jeg mest sannsynlig ikke har eggløsning i hele tatt. Har derfor fått en pille som skal "trigge" mens, og deretter skal jeg få en som skal gi meg eggløsning. Problemet nå er at jeg enda ikke har fått mens, selv om den skulle kommet for en uke siden ca. ifht når jeg tok de pillene som skulle gi meg mens. Derfor kan jeg jo heller ikke begynne på den som skal gi meg eggløsning, og føler meg fryktelig oppgitt... Hva skal jeg gjøre???

Åh, forresten, bare for å gi all informasjon, så er ikke mannen min så fruktbar som ønsket heller... Supert...

 

#2: Sexlyst. Sliter med dårlig sexlyst, som er en følge av bivirkninger på epilepsitablettene jeg tar, som gjør at jeg blir veldig sliten (kommer tilbake til epilepsien...). Jeg er absolutt klar over at man må ha sex for å bli gravid, men som oftest orker jeg ikke eller har ikke lyst, og verken jeg eller min mann synes det er riktig å ha sex dersom kun han er kåt. Jeg vil, jeg vil, men jeg er ikke kåt når det passer!! Blir kåt på jobb, på butikken, på bussen og i andre situasjoner der det ikke er mulig. Mannen min er supersnill, og maser veldig sjelden, og er kjempeflink til å vise meg at han har veldig lyst på meg. Dette gjør meg både glad og trist. Glad fordi han fremdeles vil ha meg, men trist fordi jeg ikke klarer å gi mannen min det jeg virkelig kunne tenke meg å ha lyst til, og som jeg så absolutt føler han "fortjener". Han er verdens beste på alle måter, og når vi først har sex, er det helt supert, vi kjenner hverandre og kroppene våres kjempebra, og kommer alltid sammen. Men det blir for sjelden... Jeg er sliten, har mensen, han er på jobb(offshore), jeg er syk(er mye syk) eller har bare ikke lyst... Ser absolutt at dette kan sees på som regelrett syting, men sånn har jeg det, og er ikke fornøyd! Har noen noen tips om hva som kan øke sexlysten, humøret, energien og mitt tungsinn...? Dette er ikke gøy...

 

#3: Epilepsi. Jeg har epilepsi, har hatt det siden jeg var 10-12 år, de siste 7 årene har den blitt verre, med anfall ca en gang i mnd. Anfallene kommer ved for lite søvn, for mye stress og ved uregelmessighet i livet mitt. At jeg sliter med tablett-bivirkninger som er så selvmotsigende som tretthet og søvnproblemer(!!!), gjør at søvn og tretthet/sliten i kropp og sjel er et stort problem for meg, og jeg er sykemeldt 50%, jeg jobber kun halve dager, da siste del av vanlig arbeidstid. Ved for lite søvn og full arbeidsdag er jeg totalt ødelagt, og klarer maks to dager før jeg får anfall eller føler et er på vei... Dette er imidlertid mye bedre nå når jeg jobber halve dager. Men tenker mye på om jeg kommer til å være i stand til å være en god nok mor dersom jeg blir gravid... Det å stå opp midt på natten når barnet skriker kan være en stor anfallstrigger, og dette kommer jeg jo til å måtte gjøre når min mann er på jobb... Utrygt for både barnet og meg...

 

#4: Penger. Har som mange andre problem med pengene. Min "kjempelure" måte å takle dette på er strutse-metoden... Mannen min tar seg heldigvis av dette for meg... Jeg betaler tlf.rekningen min og min del av husleia, så deler vi på det meste ellers. Blir jo til at han betaler mer enn meg, da han har ca. dobbelt så mye utbetalt som meg... At vi bygger hus og giftet oss for 6 mnd siden hjelper ikke på... Og å tenke på dette gjør meg mer sliten og lei meg...

 

#5: Tunge tanker. Jeg føler alle rundt meg er gravide, har nettopp fått barn eller er nymfomane... Jeg er jo klar over at dette ikke stemmer, men som en jente på snart 27 år, er det jo mye baby-opplegg rundt meg. Venninner, venner, slekt, kollegaer og ALLE andre enn meg får baby. Da blir jeg veldig trist, og klarer ikke engang å glede meg på vegne av alle de fantastiske menneskene som jeg er så glad i!!!! Da kjenner jeg meg som en stor dritt... Men tankene mine har sitt eget liv...

Jeg hadde et lite sammenbrudd idag på tlf med mannen min, og klarte å få alt jeg tenker på i et nøtteskall; det er så mye jeg har lyst å gjøre og å gjøre bedre, men så mange grunner til at jeg ikke får til dette. Det er fryktelig slitsomt å gå rundt med et påklistret smil og late som om jeg har det supert, når jeg kjemper mot tårene daglig... Ingenting skal være enkelt for meg, virker det som, og det holder nå på å bryte meg ned... Dette gjennombruddet fikk jeg idag etter jeg har hatt en forferdelig tung dag, og fikk tlf fra mannen min om at han måtte bli på plattformen pga dårlig vær, akkurat idag når jeg trengte å få kjæresten min hjem igjen til meg såååå mye....!! Det ble for masse, jeg gråt og gråt...

Jeg har tidligere klart å holde meg oppe med galgenhumor og å "muntre meg opp" med å tenke at det er ikke så gale, at det er så mange som har det så mye verre enn meg, og at jeg skal være takknemlig for det jeg har, noe jeg absolutt er. Men noen ganger klarer jeg ikke være den blide, snille, omgjengelige, ærlige og sosiale jenta jeg vet at jeg egentlig er. Jeg isolerer meg, og blir enda mer trist. Føler meg nesten litt schizofren til tider... Men jeg sliter for tiden, men har heldigvis et fantastisk støtteapparat rundt meg med mann, familie, venner, kollegaer og legesystem som støtter meg mer enn jeg kunne drømme om. Når jeg skriver dette ser jeg jo selv at det er egentlig misunnelsesverdig, er jo så mange som ikke har noen. Men nå er jeg tydeligvis så langt nede at det ikke hjelper meg lenger... Noen som har tips om hvordan jeg kan "komme meg opp"...? Bare sånn "for the record", så er jeg absolutt ikke suicidal, men begynner å lure på om jeg er deprimert...

 

Håper på hjelp fra noen som har vært borti noe lignende, eller har det som meg... Men bare å få ut alt dette på en gang var veldig godt, og jeg føler meg lettet... Takk!

[*Ønskergjerne*]

hei:)

jeg har selv vært uten prevensjon i snart 2 år , så skjønner hva du mener...

bor på en liten plass - å ryktene går om at jeg er gravid osv... blir deppa av sånn!!! for vi prøver jo - men får d ikke til!!!

har tatt hormonprøver , de så bra ut de første men de som skal påvise eggløsning var høye - å får ingen info før jeg har vært til legen igjen - men må jo bety eggløsning på en måte når de ikke ligger på 0?

 

det med sex-lysten har jeg full forståelse for - jeg er vel den som har sex ofte men er perioder der jeg ikke har lysten i d hele tatt... men jeg går m på d for å være snill jeg da... :s litt dumt kanskje...

prøvd sånn en krem for å smøre deg med som skal gjøre område nedi der for å gjøre deg mer klar?? ikke prøvd dette jeg da - men jeg har vibrator for å komme i humør:P

 

jeg kan ikke si så mye mer enn at du sikkert kommer til å få pergo snart slik at du får eggløsning

 

og ett tips til : tenk litt alternativt? healing / akupunktur?

d kan hjelpe på d psykiske - d har d gjort på meg:)

ikke alltid d hjelper å stappe i seg antidepresive osv... så var jeg deg ville jeg prøvd dette først....

 

hvis du vil prate mer - så send meg en privat melding du

 

ønsker deg lykke til - stress mindre

 

klem