Kan jeg tilgi dette?

[Anonym bruker]

Vi fikk vårt tredje barn for to uker siden. Vi har hatt det vanskelig i parforholdet en stund. Har vært to ganger på familiekontoret.SIste gangen var en uke før fødselen. Jeg følte at vi hadde det bedre etter disse to timene. Vi bestemte oss begge for å jobbe for oss.De siste dagene før fødselen følte jeg at samboer ikke var mentalt til stede da vi var sammen. Ville ikke legge seg sammen med meg og kjenne på magen. Etter fødselen følte jeg at min samboer ikke viste så stor interesse. For hverken meg eller barnet. Kan lå en natt på sykehuset før han reiste hjem med de to eldste barna. På sykehuset var han mest opptatt av blader. Tok seg noen turer i kiosken og sa ikke så mye til meg. Jeg tenkte han var sliten og ville ikke mase eller starte noen krangel på sykehuset. Jeg ville også være god med han. Jeg var jo også så lykkelig over barnet vi hadde fått og tenkte at jeg fikk kose meg alt jeg kunne meg det og så ville sikkert han komme mere på banen etter hvert.

Andre natten på sykehuset ville jeg snakke med han på telefon på kvelden. Han var litt amper sa han var sliten og ikke orket å sitte å snakke så lenge i telefonen. Jeg ble lei meg for jeg ville dele litt tanker om fødselen.

Han kommer og henter meg dagen etter. Vi reiser hjem og han er hjemme, men vi har ikke noe særlig dialog.

I dagene etter fødsel så er det likedan. Vi har noen mindre krangler innimellom. Han tar på seg en ekstra vakt på jobben en kveld. Han er også innom jobben en del snarturer. Han sier han må ordne en del papirer. Han har nemlig nettopp begynt i ny jobb. Han reiser også ut av og til for han sier han må gjøre noen små ærend. Noe som ikke trenger å være galt. Han er også veldig opptatt av at han skal være med på en ansattfest i den nye jobben. Jeg vil at han ikke skal bli så sen. Han blir sint for han vil ikke ha noe tidspunkt å komme hjem på.

Kvelden før denne festen sjekker jeg mailen hans. Fordi jeg har hatt en dårlig følelse lenge og en mistanke om at noe er galt. Der oppdager jeg at han har mailet med en dame på den nye jobben. Dem skriver til hverandre at dme gleder seg sånn til festen og at dem ikke kan vente til å se hverandre igjen. At dem kansekj skal treffes i byen før det. Mailene er signert med "din N.N." Nuss.

Jeg konfronterer han med dette med en gang. Han sier ikke så mye. Sier at han skal soe og at vi kan snakke om det dagen etter. Jeg blir eldig opprørt. SYntes det var vondt og sitte å ta meg av en baby på en uke. Jeg ringen moren hans og snakker med henne om det. Har veldig tillit til henne og kan snakke med henne om mye. Hun blir veldig opprørt over sønnen sin. Hun vil komme med en gang og snakke med oss for hun skjønner at jeg har det vondt. Hun får snakket litt fornuft i han og sier at han må bli hjemme fra jobb dagen etter og at han ikke får dra på festen. Etter dette har han vært hjemme hele tiden. Han er flink med ungene og vil gjøre alt for at vi skal komme over dette. Jeg har nektet han å fortsette i joebben. Han har gått til sjefen sin og fortalt om det han har gjort og bedt om å bli omplassert. Så han viser jo at han virkelig vil rette opp.

Det han altså har gjort er å ha flørtet med ddenne damen på jobben. De har kysset noen ganger. De har kjørt turer ute sammen etter jobb før han har kommet hjem. Kysset i bilen. Skrevet meldinger til hverandre i to uker før fødsel, rett etter fødsel har dem snakket sammen og hatt daglig kontakt etter fødselen med sms og mms. Han reiste også hjemmefra en dag og var hjemme hos henne en times tid. Dette har han fortalt selv etter mye mas og spørsmål fra meg. Dem har ikke hat sex. Bare kysset.

Ikke nok med dette, da hun var på jobb kom hun hjem hot sammen med en annen kollega på barselvisitt. Jeg ante da ingen ting om forholdet hun hadde til min samboer.

Jeg synes det er veldig vondt at han på sykehuset har ringt og meldt med henne.

Dersom jeg ikke oppdaget dette før festen tør jeg ikke tenke på hva dem kunne funnet på i beruset tilstand.

Er dette noe jeg kan tilgi. All tilit er nå borte og må bygges opp igjen.

Kan jeg tilgi dette???

Min samboer bagatelliserer det og sier at det var jo bare en flørt og et par kyss.

Jeg vil jo at vi skal være en familie med våre tre barn sammen. Men er fryktelig såret. Jeg tenker på dem to sammen hele tiden. At dem kysser. Hva har dem snakket sammen om. Hva fortalte han til henne etter fødselen?

Moren hans sier hun skjønner at dette gjør vondt men at np må jeg snart begynne å lukke noen dører og komme oss videre.

 

 

Dette ble veldig langt og rotete. Men hvordan høres dette ut? Er det ille?? Kan jeg tilgi?

[Anonym bruker]

Huff da, stakkars deg. Må virkelig være tøft, og mitt i fødsel, etter fødsel, ny baby og hormonene..... GÅ FRA HAN!

 

Min x gjorde noe lignende. Vi venta vår første. Og han jobbet mye "overtid" siste mnd av svangerskapet. Var med på fødselen, men dro "hjem" en time etterpå.... Han dro da til sin x. Hadde vært en del med henne siste tiden jg var gravid, viste ikke engang de hadde kontakt. hun var den første han meldte og sa fra til når gutten vår kom. de hadde bare flørtet å kysset de også.... men dagen jeg fant det ut, 5 uker senere, pakket jeg alt på en dag. tok med meg lillegutt og dro. Siden den dagen har jeg kun snakket med han om lillegutt.... og sakt hei og hade ved henting og levering når han har sønnen vår.

 

KAN DE GJØRE DETTE NÅR DU ER GRAVID SÅ HAR DE IKKE FØLELSER...... Hva gjør de da ellers? Hva stopper de fra å gjøre det igjen? Jeg gikk, å angrer ikke. det der er ikke til å tilgi....

[Anonym bruker]

Stakkar, stakkar deg!!! fy faen for en idiot! Blir skikkelig forbanna av å lese dette her! Er det en tid vi jenter trenger støtte og kjærlighet fra våre menn så er det i garviditeten og etter fødselen...herregud for en tosk. tenk å gjøre noe så stygt mor deg, og så akkurat nå...

Jeg hadde ikke klart å tilgi dette... men d et er lett for MEG å si, jeg sitter ikke midt oppi det..

Tenk å bagatellisere dette da... Han bør avsolutt krype på alle fire og unnskylde seg 10000 ganger daglig istedenfor. Du tok ham faktisk på fersken... Tenk hvis du ikke hadde gjort det? Han VILLE jo virkelig på den festen hvor de skulle møtes. Skjønner at folk kan flørte, men akkurat når du skal føde?? Ærlig talt! Han fortjener virkelig ikke å ha ei dame som bryr seg om ham...

Om du kan tilgi er bare noe tiden vil vise.... Hva tror du selv? Du er vel skikkelig følsom for tiden også? Føler virkelig med deg. Ingen fortjener å oppleve dette. Ett nytt barn som kommer skal være en glede, en tid med ekstra omtanke for hverandre og lykkelige øyeblikk sammen.

[Anonym bruker]

Ja, jeg tror du kan tilgi dette. Av alle utroskapshistorier jeg har hørt er dette ikke den verste.

 

Moren hans skal ha applaus for at hun stilte opp. Men det er altfor tidlig å forvente at du skal lukke dørene. Det tar måneder, hvis ikke år, å komme over. Det betyr IKKE at alt er like vondt hele tiden. Det blir mye lettere å takle etterhvert. Veldig mange av oss har vært der.

 

Jeg tror det er mye lettere å takle dette hvis dere går til en samlivsterapeut. Finn en god en.

 

Jeg føler sånn med deg. Det er veldig vanlig at utroskap skjer i forbindelse med fødsel og svangerskap, men det blir ikke bedre av det, heller verre.

 

At han allerede nå har prøvd å rydde opp med å si ifra til sjefen, er veldig positivt. Han føler seg antagelig som en verdiløs søplemann akkurat nå, og om dere skal komme dere videre kan han ikke bli Den Verdiløse Søplemannen for all framtid. Skill mellom kvalmende handling og verdifullt menneske. Alt du kan gi ham kred for; gi ham kred for det. Fortell at du setter stor pris på at han ordner opp med jobben. Om han går ut med søpla, så si takk.

 

Og hvis du vil komme til bunns i dette, ikke vær dømmende. Fortell gjerne hvor fortvilet, sint og lei deg du er, men gi ham plass til å fortelle hvorfor han har gjort noe så slemt og dumt. Hva ga hun ham som du ikke ga? Tre barn - det er kanskje litt opplagt. Om han savner moro og kjærestetid, må han ta ansvar for at dere får det. Når tredjemann er stor nok til det

 

Jeg forstår hvis du blir, og jeg forstår hvis du går. Ingen har noe med å legge seg opp i dine valg. Det er bare du som ser hele bildet.

 

[Anonym bruker]

Er hetlt enig med deg 23.33

 

Menn føler de blir glemt i svangerskapet... Ikke sex, kjærlighet, kos og den oppmerksomheten. Og de blir ikke bedre når man har født barnet. Fordi da er all fokus på barnet, noe som er naturlig for oss mødre og fedre. Men de kommer fortere på jorda igjen og forventer at man er kjærester, koser, har sex og tar seg tid til dem. Hvis ikke er faren stor for at de søker andre plasser. Og, jeg kan forstå dem på en måte selvom utroskap ikke skal forekomme så er det lett når man er i den situasjonen.

[Anonym bruker]

fy faen... føler seg glemt i svangerskapet...den var litt drøy! det er snakk om noen mnd hvor mor gjerne har hodet en helt annen plass pga hormoner og masse og tenke på. Det skal bare mangle at mannen tar hensyn til at han ikke får evt sex eller kos. Skal liksom min mann ha rett til å gå en annen plass nå fordi jeg absolutt ikke føler for sex med ham så ofte som vanlig av forskjellige grunner??? Dummeste jeg har hørt. De er ikke dyr! de må kunne forstå at ting forandrer seg, og smøre seg med tålmodighet. Det er faktisk DE SELV som har puttet det barnet inni magen på dama... Blir litt provosert her. Ja, det kan godt være at du klarer å tilgi ham, for det er menneklig å feile, men synes liksom ikke det finnes noen unnskyldning what so ever som er god nok her...

[Anonym bruker]

Eg må si meg eing med deg annonym 22.15.

Selv har eg null tolleranse for utroskap.

At men skal føle seg tilsidesatt i ett svangerskap, de kommer vel ann på. men de gir dem jo ikke noe mere grunn for å vere utro da enn ellers. de gjør meg litt provosert å høre det.

 

Men får veldig vondt i mammahjertet mitt av å lese om deg HI som har måtte oppleve dette, de er nok sikker vansklig for deg å vite hva du skal gjøre og ikke. har ei venninne som og nettopp har opplevd de samme som deg. han ville gjøre alt for å prøve å redde de som var igjen. men når de kom en liten krangel mellom den ble de til at hun tok opp igjen og brukte mot han de han hadde gjort fordi at dette var noe hun ikke kom over.. (fordi hun aldri ville hels sikker vite alt som hadde skjedd mellom dem, selv om han sa de bare var kyss og flørting)

så da fant hun ut at kanskje de beste var å gå fra han, for hun kom aldri til å kunne tilgi han og bli ferdig med dette.

 

 

men de er jo og noen som klarer å tilgi og komme over de som har skjedd. og de er flott de og.

 

[Miss Misantrop]

Hvis han ikke skjønner alvoret av dette kan han heller ikke forbedre seg. Dra han med i terapi. Her er det mye som må snakkes om. Fint du har et godt forhold til svigers.

[Anonym bruker]

 

Jeg hadde ikke kunnet leve videre med en mann som hadde gjort dette nei. Jeg hadde vel mista troen på ham og tilliten til ham for evig og alltid når jeg visste han var i stand til noe slikt.

 

Vi mødre finner oss i mye for at barna skal kunne leve med to foreldre, og ha 1 hjem, men et sted går jammen grensen også. Det er ikke bare vi som skal ta ansvar for å være en familie, det må mennene også. Og når man er utro som dette, så driter man i familien.

 

Når det gjelder det at menn kan føle seg tilsidesatt under et svangerskap og etter fødsel, ja det kan skje. Men hva skjedde med å kunne si fra om det da? Hvorfor skal han søke ut når ting ikke går akkurat etter oppskriften i et forhold? Hva skjedde med kommunikasjon og det å snakke om ting man sliter med? Hvorfor skal man absolutt finne noen andre å trøste seg med?

 

Nei, når man gjør slike ting, så har man fint klart å rive ned det gode i forholdet. Så får man ta skylda for det selv

[Anonym bruker]

Det kan jo virke som om mannen til HI faktisk HAR prøvd å prate om problemene. HI forteller at de har slitt med problemer i parforholdet en stund, og at de har vært to ganger på familievernkontoret. Enten tok han initiativet til å dra dit, eller så ble han med dit - to ganger - og prøvde å komme til bunns i ting. Jeg syns to ganger høres veldig lite ut, forresten. Man bør følges opp over en lengre periode (eks. halvt år), med litt tid imellom besøkene (altså ikke besøk hver uke, men kanskje hver tredje uke?), er min erfaring.

 

Det er veldig, veldig få som er utro når forholdet er godt. De fleste som er utro er det i en fase der de lurer på om de har lyst til å fortsette i parforholdet eller ikke. Absolutt alle jeg vet om som har vært utro har vært i den situasjonen.

 

Det gjør det jo ikke greit. Det unnskylder ingenting. Man skal ikke være utro - i beste fall skaper det turbulens og vonde følelser i et hjem i en periode, i verste fall får det konsekvenser for psyken til den som blir bedratt. De fleste som blir bedratt får seg en stygg smell når de står midt oppe i det, og så går det gradvis bedre. Selv er jeg en mye mer reflektert person etterpå, og mye mer bevisst på hvordan jeg behandler samboeren min og andre jeg er glad i.

 

Jeg synes det blir litt for lettvint å si at menn føler seg glemt i svangerskap og spedbarnstid. Jeg tror ikke at dette er en like stor utfordring i gode forhold der begge foreldrene er tilfreds med kvaliteten på forholdet og med den de er sammen med, og der de klarer å samarbeide godt om den nye hverdagen. Men at forhold som i utgangspunktet er litt ute på glattisen i forhold til samarbeid og fellesskap blir forverret av å få barn, det tror jeg fort kan skje.

 

Jeg har vokst opp med foreldre som ser på skilsmisse som fullstendig uaktuelt. Samboeren min sa flere ganger til meg at han hadde lyst til å gjøre det slutt, men jeg klarte ikke å tro på at han faktisk kom til å gjøre det, jeg trodde han bare sa det for å såre. Jeg var ikke drømmekjæresten. Jeg var utydelig, grinete, egoistisk og utakknemlig. Han kunne løst dette på en langt mer voksen måte enn ved å innlede et trøsteforhold til ei jente som ikke betydde noe som helst for ham (annet enn gleden over å være sammen med ei som syns han var fantastisk), men det gjorde han ikke. Og i sum er det utvilsomt han som er bad guy, hvis vi skal telle skyldpoeng.

 

Spørsmål til HI (alle situasjoner er ulike, og ta alle råd med en klype salt), og du trenger ikke svare her:

 

Er han ærlig om hvordan han har det nå, eller prøver han å glatte over og skyve problemene under teppet? (det kan gjøre vondt å høre om hans usikkerhet i forhold til framtiden med deg, men ta den på alvor og finn årsakene til den)

 

Er du villig til å gjøre en innsats (han bør ta tyngre løft enn deg, men hvis han har vært misfornøyd med forholdet, må du også gjøre endringer hvis dere skal begynne på nytt) for å skape et forhold som dere begge har lyst til å leve i?

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Hei!

Det er jeg som har skrevet innlegget.

Takk for mange gode og reflrekterte svar.

Nå er jeg veldig sliten. Vi har på en måte bestemt oss for å forsøke å jobbe med dette og holde sammen. Men det er vanskelig og jeg har det fryktlig vondt.

Jeg orker ikke skirve mere nå for alt er så kaos. Men jeg skriver meere senere og håper påflere refkleksjoner.

[Anonym bruker]

Kjære deg.

 

Du kan velge å tilgi, men du vil aldri kunne glemme.

Dette vil ligge mellom dere for alltid. Klarer dere å leve resten av livet med usikkerhet, sniking på mail og mobiler osv for at du skal føle deg trygg på at han ikke lyver?

Ikke for å være negativ, men realistisk. Har vært utsatt for utroskap selv og vet hva det fører med seg.

Mitt råd er: Avslutt forholdet før det går så langt at dere hater hverandre. Det er det beste siden dere har barn sammen og må samarbeide resten av livet.

 

Stor klem.

[Anonym bruker]

Kjenner at jeg syns veldig synd på deg...de krenkelsene man opplever i barseltida er liksom en million gang større enn de er på et annet tidspunkt...

 

Jeg tror du kan få det bra likevel, og jeg syns du skal se på den lyse sida mht: han var ærlig da han ble ferska i alle fall. Han gikk til sjefen sjøl for å flyttes for ikke å måtte møte henne. Han hadde ikke sex med henne. Han vil forsette og legge det bak seg.

 

MEN det er ikke sånn at det blir lett. Du må ta den tida du trenger for å få lagt det bak deg - det er ikke sånn at andre (mannen din, svigermor, venner) skal kunne si at nå er det lenge nok, nå er vi ferdige med det.

 

Bl a så må han ligge helt flat så lenge du trenger det, stille mailen sin til disposisjon så du kan lese den, vise alle sms-er til deg, du må ha mulighet til å snakke deg gjennom det med han og han må svare på det du spør om osv HELT til du selv sier at det er OK og at du kan leve med å lukke den døra sjøl.

 

Hvis du slurver med dette vil det hjemsøke deg. Da vil det dukke opp som "skyts" i alle krangler, det vil bli en evig tvil og mistillit mellom dere osv. Du skal ikke bruke det mot han og la han leve i et terrorvelde, da blir det "glemme, men aldri tilgi". I så fall kan man heller ikke påstå at man har tilgitt. Men fram til du selv sier det er greit å lukke den døra, så er det dine behov det må være fokus på - ikke hans ønske om å slippe unna...

 

Når du først sier at det er en lukket dør, så må den også være lukket. Men dersom andre presser det fram for tidlig, så kommer du ikke til å klare å overholde det.

 

I etterpåklokskapens lys vil man sikkert se at det føltes verre fordi du var i barsel, og det ville ha vært mindre dramatisk om det var i en annen tidsepoke ev livet. Det må du sikkert formidle til mannen din, med en grundig beskrivelse av hvor sårbar en barselkvinne faktisk er....! Så han skjønner at for deg vil det aldri bli en bagatell selv om de to bare "fjernflørta". Det er en dobbel krenkelse når den andre parten ligger og skal føde, og det veit han sikker tinnerst inne også.

 

Jeg ønsker deg alt godt.

[Anonym bruker]

Hei!

Takk for et godt innlegg.

Det er nok riktig som du sier at det er jeg som må lukke døren. Hvis ikke kommer den til å sprette opp igjen. Men vet ikke helt om min samboer skjønner det. VIktigheten av å bearbeide det ferdig nå slik at vi ikke skal ta det opp igjen og igjen med jevne mellomrom og aldri bli ferdige.

Jeg er ikke klar for å lukke den enda. Det gjør fortsatt veldig vondt.

Mange tanker som surrer i hodet. Og jeg er også redd for at det er mere som har skjedd enn det jeg vet om.

Min samboer er lei av å snakke om det og blir lett sint.

Hadde han vært mere villig til å snakke om det ville det vært lettere å kunne bearbeidet det. I tillegg bør han virkelig vise at han vil ha meg. Men jeg føler at han stenger meg ute. At det nesten er jeg som må krype for å komme inn på han. Det går ikke for min del. Da skyver han meg unna og jeg kommer til å gå.

Jeg gir han ikke veldig mye mere tid på å endre seg før jeg velger å gå ut av forholdet. Men har ikke inntrykk av at han skjønner hva som må til for å redde forholdet og at han er villig nok til å stå i det en tid for å komme over det.

[Anonym bruker]

Han har ikke "rett" til å være sint og lei - han har selv stilt seg i den posisjonen... Du skal ikke måtte krype.

 

Hvor tydelig har du gjort dette for ham? Har du sagt "Ja, når jeg sjøl er ferdig med det, så skal jeg la det ligge, men ikke et øyeblikk tidligere." Har du sagt "Dersom du tror du har noen grunn til å være lei og fornærma, så tar du feil, det er fortsatt kun jeg som har grunn til det"? Har du sagt at denne atferden opplever du som avvisende, og det er bare et tidsspørsmål før han har avvist deg en gang for mye?

 

Jeg trur mange menn er "tette i pappen" når det gjelder en viss type ting. Relasjons-ting o.l., der er de ganske grønne, mange av dem! De må få det inn med teskje.

 

[Anonym bruker]

 

Alle synes det er veldig ubehagelig å være den som har gjort en stor feil, og som har såret en de er glad i så stor grad. Regner med han har dårlig samvittighet, og helst vil glemme hele greia.

 

Klart du har behov for å ta opp dette flere ganger, og at du ikke er ferdig med det. Spesielt når du fortsatt ikke er sikker på hvor langt de har gått. Det er forresten ikke sikkert du noen gang får full klarhet i det, så du må belage deg på å tilgi på det grunnlaget du har nå, også med den usikkerheten du har.

 

Han BØR høre på deg og snakke med deg når du har behov for det. Men han vil nok synes det er veldig tungt og ekkelt for sin egen del, for det er ikke lett å se at man har såret noen i så stor grad som han har gjort. Det er vanskelig å legge seg flat, og bli liggende der over tid.

Han vet nok at han har såret deg, men vil vel ikke bli påminnet det hele tiden.

 

Du er forresten sterk som vil prøve videre med ham, det hadde ikke jeg gjort. Ville vært vanskelig å glemme og tilgi, og vanskelig å stole på senere

[Anonym bruker]

Hei igjen og nok en gang takk for mange gode innlegg.

 

Jeg sliter veldig om dagen. Vi går i familieterapi og bestemte oss med en gang for at vi skulle jobbe for forholdet. Vi har tross alt tre barn sammen. Og har bygget et fint hjem og vi er veldig glade i hverandre og hverandres kvaliteter. Jeg kan også huske den første tiden vi var sammen. Jeg hadde et samlivsbrudd bak meg og da jeg møtte min nåværende samboer var jeg lykkeligere enn noen gang. Aldri har noen vært så god mot meg som han var da. Han var så tydelig på at han hadde møtt kvinenn i sitt liv og det var han som nærmest insisterte på vårt første barn. Det første svangerskapet var perfekt med en påfølgende fantastisk mamma-permisjon.

 

Men....

 

Jeg tar det veldig tungt og føler ikke at han møter meg nok med å lytte til meg når jeg har det vondt. Jeg spør mange spørsmål om igjen og opplever at han ikke er tolmodig til å svare meg. Han blir lett sint og irritert og sier jeg må bli ferdig med det og at jeg maser. Når noen melder eller ringer han spør jeg selvfølgelig hvem det var uten å virke mistenksom eller sur. Han svarer greit noen ganger men andre ganger blir han irritert. Jeg mener at dersom han virkelig vil ha meg og familien sin bør han tåle dette en stund. Jeg mener også at han bør etter eget initiativ fortelle om ting han har gjort gjennom dagen og folk han har møtt eller snakket med.

Jeg er så livredd for et nytt slag i trynet.

Min samboer vil at vi skal fortsette sammen. Og han mener at jeg blåser opp hendelsen til noe mere enn det var. Jeg greier ikke å se selv hvor ille det egentlig er. Hadde det skjedd på et tidligere tidspunkt og at han ikke hadde kontakt med henne den dagen jeg fødte hadde det vært mindre vondt. (vil jeg tro). Selv har jeg jo sms'et med andre gutter og vet at man gjennom hele livet møter folk man blir mere eller mindre betatt av. Det er bare hvordan man takler det og hva man gjør ut av det.

Det gjør heller ikke like vondt hele tiden. Noen ganger tenker jeg at.. jaja... vi hadde en dårlig periode. VI hadde kranglet en del i svangerskapet. Jeg hadde faktisk sagt noen ganger også at jeg ikke ville ha han med på fødselen fordi jeg følte det ydmykende når vi kranglet og hadde så liten mentalt kontakt. Så jeg tenker noen ganger at det var derfor han meldte med henne etter fødselen for at han følte seg utenfor. Uten at jeg vil unskylde han noe som helst.

 

Noen skriver her at jeg er sterk dersom jeg vil prøve videre med han. Den siste uken har jeg følt meg bestemt på at jeg ikke greier å være sammen med han. Tenkt at det blir for tøft. Særlig når jeg ikke føler meg møtt av han de gangene jeg er lei meg. Jeg har vært borte i helgen nå for å få avstand og tenke meg om. Jeg vingler frem og tilbake. Og det kjennes også veldig vondt å gå i fra han også. Jeg mener man må være sterk da også når man går og forlater mye som kan bli godt og også noe som blir en mye bedre økonomisk situasjon både for meg og ungene. Jeg vil ikke greie å bygge opp samme hjemmet som vi har gjort sammmen.

Det er også en rekke andre grunner til at jeg føler det er best å bli i forholdet.

Den elste sønnen vår har vært med og flyttet mange ganger og skiftet barnehage ofte. Vi var bestemte på å slå oss til ro når han begynte på skolen. Han trives veldig godt der han går nå og har mange gode venner. Alene vil jeg ikke ha råd til å bo i samme skolekrets slik at han kan fortsete på samme skole. Vi blir da nødt til å flytte til et annet sted. Da må også mellomstemann skifte barnehage. Det vil ikke være det største problemet. Men det er heller ikke sikkert vi får barnehageplass med en gang på et nytt sted. Og med en sliten mor vil ikke det bli den beste overgangen.

Som to foreldre sammen vil man lettere få til flere ting for ungene i hverdagen og ferier. Vi bor nå mere sentralt og har bedre råd sammen. Alene vil jeg måtte flytte mere i utkanten og vil ha dårligere økonomi.

Jeg savner også mye nærhet. Nå ligger vi sammen hver natt inntil hverandre. Det er veldig godt. Går jeg ut av forholdet vil jeg miste den nærheten. Jeg kan jo ikke bare finne meg en mann med en gang heller for min egen skyld . Det blir feil for ungene. Og jeg skal jo finne denne mannen også. Jeg vil heller ikke være klar for noen ny mann før om flere år. Iallefall om det skal være noe varig. Uten at jeg vet noen om det. Under har jo skjedd før. Men det er uansett ikke det jeg kan gå å tenke på om jeg skulle gå ut av forholdet nå. Det vil jo være veldig egoistisk i forhold til ungene.

Vi har familie på begge sider og masse felles venner som vi har mye kvalitetstid sammen med. Også barnefamilier som er til stor glede for ungene. Dette vil jeg også miste dersom jeg går ut av forholdet.

Så med to lange lister for og i mot å bli i forholdet. Så står jeg og vipper veldig. Slitsomt er det også å leve i denne usikkerheten. Jeg vil finne et svar og vite hvor jeg skal være og bare LEVE. Kose meg med den nyfødte og ha det bra. Noe selvfølgelig alle vil. Men jeg lurer på hva som vil være best for meg nå. Jeg føler at jeg må være minst like sterk dersom jeg går ut av forholdet.

 

Noen som kan hjelpe meg med noen flere tanker og meninger?

 

 

[Gjest Antarctica]

Jeg tenker at familieterapeuten må hjelpe deg å formidle at en "tilgivelse" fra deg faktisk fordrer deltakelse fra han - han må jobbe for å få den, gi deg tilgang på alle sms-er osv i laaaaang tid framover... Han må svare på alle spørsmål uten å irritere seg - det er hans dumhet som har brakt han dit, og det må han skjønne...