Ang. det å være fosterforeldre

[Gjest]

Pappa og Mamma snakket litt om at de hadde lyst til å være fosterforeldre, men som pappa sa at de var ikke helt sikre pga. oss barna de har fra før. Vi er jo litt voksene så vi klarer jo oss selv, og som pappa sier er at alle barn er like i hans øyne og har rett på lik hjelp osv. Det han stusser på er hvordan skal han gjøre det i forbindelse med arv? Han sier jo det at han syns det blir for gærent og nekte fosterbarna noe, men samtidig er det jo ikke så mye å ta av at han vil jo ikke "ødelegge" arvmulighetene for oss. Samtidig så sparer jo foreldrene våres en del til barnebarnet sitt (bare et barnebarn så langt, men det blir nok flere). Så det er jo mye sparing både til oss ungene og til barnebarn og til de barnebarn som måtte komme. Poenget er jo at de ville bli fryktelig mange om "beinet", så hva er det beste å gjøre for alle? Noen som vet noe om dette, eller har noen tips?

[Gjest -<<-]

Fosterbarn arver fra sine egne foreldre. Det er ikke spesielt vanlig at de også skal arve fra fosterforeldrene, selv om dine foreldre selvsagt står fritt til å testamentere noe til fosterbarna (etter at dere har fått deres pliktarv).

 

Det hender jo at fosterforeldreskap blir til adopsjon, og barna vil i så fall tre inn i arverekkefølgen på lik linje med deg og dine søsken.

 

 

[Anonym bruker]

Fosterbarn har jo ikke arverett etter fosterforeldre. Og det er jo ikke så rart, mange har jo en hel rekke fosterbarn, kanskje bare for en kort periode for hvert barn.. Kunne blitt kaotisk dersom alle disse skulle ha arverett. Disse barna har arverett etter sine biologiske foreldre. I de tilfellene der et barn lever i fosterhjem fra de er bittesmå til de er voksne så er det jo en forskjell. Min eks' søskenbarn og kone hadde to søstre fra de var 1 og 2 år. De har ikke egne barn, og da skjønner jeg det selvfølgelig hvis de testamenterer bort det de har til fosterbarna...

[Gjest]

takker for svar:) Men hva når det ikke er noe å arve fra sine egene foreldre som fosterbarn? Han sier jo at han vil gi dem (hvis han blir no fosterfar da) de samme mulighetene som oss, ikke bare når det gjelder arv, men også når det gjelder andre ting som lappen, studiemuligheter osv. Barn koster jo mere enn bare mat og klær, og som han sier han vil jo ikke bare kaste dem på dør når de har blitt gamle nok og være ferdig med dem da. Hehehe.. han vet jo hvor mye vi barna har kostet etter vi har blitt voksende (litt hjelp har jo vi fått i etableringsfasen), så han ville nok gi fosterbarna det samme hvis de skulle trenge det. Men som han sier han vet ikke om han tørr, fordi han er redd for at det skal gå utover sine egene (han har lovet seg selv at han ikke skulle bli som far sin, som heller prioriterte alle andre enn barna sine).

Jeg mener at de har mye å gi til fosterbarn, men når det gjelder penger i fremtiden som halv voksene/ voksene så vet jeg ikke:S

[Anonym bruker]

Han kan jo selvfølgelg sponse et fosterbarn med lappen og studier og alt mulig, han disponerer jo fritt sine egne penger. Men når det gjelder arv, så skal jo barna, og kona, ha sin pliktdelsarv, den siste delen kan han testamentere bort til hjemlse katter om han så føler for det:)

[Gjest -<<-]

Jeg synes egentlig det er en litt merkelig problemstilling. Det er stor mangel på egnede fosterforeldre, så å skulle la seg hindre fra å gi noen et ålreit hjem fordi man er usikker på om det er fair å la dem arve pengene sine, blir litt snodig.

 

Det er som sagt høyst uvanlig at fosterbarn arver fosterforeldrene. Dessuten er det jo en hypotetisk problemstilling, all den tid han ikke kan vite at det ikke er noe å arve fra fosterbarnas foreldre.

 

Jeg synes dine foreldre skal melde seg på et Pride-kurs der de bor. Da vil de få gjennomdiskutert de fleste aspekter ved å være fosterforeldre, innspill fra andre etc. - og bli langt bedre kvalifiserte til å ta en avgjørelse om hvorvidt det å være fosterforeldre er noe for dem.

[Gjest]

Det nok kanskje en litt merkelig problemstilling:) Men jeg trur han tenker spesielt mye på dette fordi hans far har tatt til seg fosterbarn og det har gått så fryktelig galt ( min bestefar har ikke vært den mest omsorgsfulle personen, og tenker heller på penger enn på barna). Så det ligger nok mye tanker bak at hvis han skal gjennomføre et slikt prosjekt, så vil han være sikker på at han gjør det så riktig som mulig for de barna:)

 

"Jeg synes egentlig det er en litt merkelig problemstilling. Det er stor mangel på egnede fosterforeldre, så å skulle la seg hindre fra å gi noen et ålreit hjem fordi man er usikker på om det er fair å la dem arve pengene sine, blir litt snodig"

 

- kanskje litt snodig, men som sagt han tørr ikke å la det gå galt. Hjerte og følelsene kan ta litt overhånd, så de er nok litt redde for at det skal bli følelsemessig vansklig. Jeg regner jo med at hvis man har tatt til seg et barn, så blir man jo også fryketig gla i han eller henne.

 

Men jeg skal tipse dem om det Pride-kurset, så kanskje de vil gjennomføre det. Jeg mener at de burde, fordi de har fryktelig mye å tilby. De har jo en perle av et sted som barn elsker å være (vi har jo alt av nabounger her), pluss at de er jo ikke så fryktelig gamle heller (43år begge to) og har mye tid og kjærlighet å gi:)

 

Takker igjen for svar:)