angående stebarn

[Anonym bruker]

Hvorfor er det sånn, t det er lov til og bli frustrerte og slitne av egne barn, det har folk forståelse for, men blir man det av stebarna, da er det stakkars barn som må bo sammen med noen som ikke vil ha dem o.s.v???

 

[Gjest]

Det kommer vel an på? Klager man bare på stebarnet sitt og er blindt for sitt bioligiske barn, så sier jo det litt.

[Anonym bruker]

Enig med HI.

Det er ikke snakk om å se seg blind på egne barns feil hun sikter til. Knuser mitt barn pyntegjenstander i vinduet som h*n ikke har lov å røre. Så får h*n skjenn. Gjør stebarnet det samme, og får skjenne, da er jeg urettferdig, frekk m.v.

 

Sitter med en følelse innimellom at fellesbarnet får mye mer kjeft og skjenn enn stebarnet, fordi vi skal trå så varsomt rundt stebarnet, stakkars barn mentaliteten der har nok gått for langt.

 

I vårt hus er det de VOKSNE som bestemmer, uavhengig av om det er stemor eller far som gir beskjed. Da blir det mest likt for alle. Gubben er enig her, og det er mest folk utenfor som reagerer hvis jeg kjefter på stebarnet. Vi er en familie! Selvom vi ikke er tradisjonell!

 

Og så er det den Askepott-fortellingen som har skapt et bilde av stemødre som ikke alltid stemmer med virkeligheten.

 

Jeg er oppriktig glad i mitt stebarn, alltid vært det og kommer alltid til å være det. H*n var "mitt" første barn, og har en spesiell plass i hjertet mitt. Og jeg vet det er gjensidig heldigvis. Vi respekterer hverandre, og får aldri slengt i tryner "du er ikke min mor" frasen.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg synes også dette er et fryktelig vanskelig tema.

Er så frustrert til tider at jeg holder på å bli sprøøøø !!

Heldigvis er jeg og mannen min veldig enig i barneoppdragelse, og heldigvis har vi et felles barn. Hvis ikke hadde jeg ikke klart det.

Vi har vært sammen i 3 år nå, men jeg sliter enda med å finne min rolle i forhold til dette barnet.

Lurer på om jeg egt. noen gang kommer til å gjøre det !?

[Anonym bruker]

Helt enig. føler det ofte er slik. Et eksempel var når jeg skulle føde. svigermor og biomor møttes mye og fortalte mannen min om hvor viktig det var at vi hadde stebarnet mye den første tiden slik at h*n ikke følte seg utenfor. Vi hadde derfor barnet de første 2 ukene fra 2 dager etter fødsel. Svigermor sa hun skulle være hos oss mye og hjelpe til. Det skjedde ikke alikevel. Og det resulterte i at stebarnet satt på pappaen i 2 uker mens jeg satt med et kolikkbarn.

 

Mens nå når biomor fikk et nytt barn sendte hun ungen vekk til sine foreldre i de to ukene siden mannen og hun måtte bygge opp forholdet som foreldre. Ingen reagerte da... svigermor sa det er anderledes det du, fordi hun er knyttet til barnet gjennom blod mens det er ikke du... Nei, men jeg har vært i livet til h*n i 7 år og alltid hatt et godt forhold til h*n..

Kjenner det stikker litt når svigermor forteller om at hun var hos biomor og de hadde det så koslig sammen. Godt å se hvordan det hadde bundet biomor og mannen sammen det å få fellesbarn..