Deprimert og IKKE sykemeldt?

[Anonym bruker]

Jeg har moderat depresjon som er knyttet til ekstrem perfeksjonisme, prestasjonsangst og veldig negative tanker om meg selv. Jeg er nå sykemeldt, siden desember i fjor. Jeg går på antidepressiva og har gått i terapi siden september.

 

Akkurat nå tenker jeg at det er umulig for meg å jobbe. Spesielt siden problemene mine er veldig knyttet til arbeidssituasjonen min, og også i andre aktuelle jobber i forhold til utdannelsen min. De dagene jeg bare er innom jobb og sier hei er jeg ekstremt sliten etterpå. Jeg blir også veldig sliten av en tur på butikken og lignende. Jeg har på sikt lyst å bli aktivt sykemeldt eller begynne smått med f.eks 20 % jobb, men akkurat nå virker det veldig fjernt. Jeg vet jo at jeg må forandre tankene mine for å bli frisk, men det er nok en lang prosess... Dette er negative tanker og handlinger som jeg har hatt hele mitt liv.

 

Er det noen andre som er deprimerte og som klarer å jobbe? Hvordan skal man klare å gå ut i arbeid igjen?

 

 

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg igjen. Det som holder meg oppe er at pereksjonismen sier meg at jeg ihvertfall ikke må vise svakhet. Da kommer jeg aldri til å få en kjekk oppgave på jobben min mer. Det er det eneste som holder meg borte fra å sykemelde meg. Stoltheten min som henger sammen med prestasjonsangsten min. Men det holder hardt mange ganger. Viser ingenting på jobb, men får noen reaksjoner hjemme som ikke står i forhold til det som har skjedd. Har vurdert psykolog, men vet ikke helt hva han skulle kunne gjøre for meg.

[Anonym bruker]

Hei, og takk for svar.

 

Jeg forstår akkurat hva du mener. Jeg gikk leeenge innen jeg kontaktet psykolog og endelig klarte å fortelle sjefen om hvor sliten jeg var. Jeg var altfor stolt for å si ifra tidligere. Men det var utrolig deilig når jeg gjorde det, og har ikke møtt noe annet enn full forståelse fra alle på jobb.

 

Når det gjelder psykolog kan jeg virkelig anbefale det! Det er det herligste jeg noensinne har gjort, og jeg kunne ha bodd der hvis jeg fikk lov. :-) Bare det å kunne fortelle sine innerste tanker til noen, og få litt struktur på tankene og følelsene mine har gjort masse for meg. I tillegg har kognitiv terapi som vi har jobbet mye med hjulpet meg å forsøke å bryte det negative tankemønsteret mitt.

 

Lykke til!

 

HI

[TrustNoOne (but Me)]

Jeg hadde jobbrelatert depresjon for seks år siden, og det endte med sykemelding over flere måneder og Zoloft i ett års tid. For min del hjalp det å trene kropp og sinn: Fysisk ble jeg sterkere og taklet de tunge tankene bedre, og jeg trente hjernen til å skifte fokus fra det negative til det positive. Det var en lang prosess, og det var beintøft å komme tilbake på jobb da jeg hadde en overordnet som brukte meg som syndebukk hver gang noe gikk galt, enten det var på jobb eller i privatlivet. Jeg kom meg på beina, og fant arbeidsgleden igjen. Og et knapt år senere ble min overordnede flyttet til en annen avdeling, og alt ble mye bedre.

 

Jeg tror stikkordet for deg blir tid. Du trenger tid til å endre fokuset ditt, tid til å finne gleden i hverdagen, tid til å komme deg opp av gropen du har sklidd ned i. Energinivået ditt er på bunn, og det er helt naturlig når du har det tungt psykisk. Det viktige nå er å prioritere deg selv, la alt annet fare, og komme til bunns i hva som gjør deg deprimert og hva som kan snu situasjonen til det bedre. Vi snakker om en time out forbeholdt deg og dine behov. Snakk med fastlegen din, kanskje han/hun kan hjelpe deg med en plan for å hanskes med depresjonen, og ikke minst komme ut av den. Fortsett med terapien, det tar gjerne tid å komme til bunns i problemene, og når problemene er kartlagt, kan man begynne på veien tilbake til et bedre liv. Håper du finner gnisten og arbeidsgleden igjen:)

[Anonym bruker]

Hei Hi, Takk for svar.Rart at du skulle skrive dette akkurat nå. Jeg var den første som svarte deg. Jeg har nemlig lovet min mann å gå til psykolog.og kommer nok til å gjøre det. Har alltid hatt prestasjonsangst,, men den er blitt mye verre de siste årene. Tror kanskje det kommer av at før jeg fikk barn kunne jeg yte mye mer på jobb. Gikk bare ikke hjem før jeg var ferdig. Nå etter jeg fikk barn er jeg trettere og kan ikke bare sitte utover. Skal liksom gjøre det samme i løpet av en arbeidsdag 08.00-15.00 som jeg før brukte fire/fem timer mer på. Innimellom er barna syke og jeg stresser mye mer..... Må nok jobbe med dette ja, Får det for meg at jeg ikke må ta på meg ekstraoppgaver fordi jeg ikke mestrer det. Kan ligge våken hele natta og bare bekymre meg over arbeidsoppgaver som skal gjøres og om jeg klarer det. Er aldri fornøyd. Mistenker folk rundt meg for å ikke være fornøyd etc. Veldig slitsomt. Hva var det som fikk deg til å se at nå er det virkelig nok?

[Anonym bruker]

Hei igjen!

 

Det var egentlig flere faktorer som fikk meg til å skjønne at nok var nok...

 

Jeg gikk på en litt mindre smell for ca fem år siden, da tok det et halvt år før jeg kom meg opp på beina igjen. Den gangen uten hjelp fra psykolog. Etter det har jeg studert i tre år samt fått et barn. Studielivet passet meg veldig godt, jeg hadde kun meg selv å tenke på og trengte aldri å bli nervøs for å ikke kunne tilfredsstille andre sine behov.

 

Nå i høst når jeg begynte i jobb tok det ikke lang tid før jeg fikk de gamle symptomene tilbake. Stressrelaterte ryggplager som ble raskt forverret, tanker om at alt jeg gjorde ikke var godt nok, at alle på jobb tenkte at jeg var ubrukelig og så videre. Denne gangen ble tankene så ekstreme at jeg rett og slett ikke taklet jobben, i tillegg klarte jeg ikke å fungere hjemme heller. Jeg var helt utslitt på kveldene og bare gråt og klarte ikke og stå opp på morgenen. De første tankene var at dette MÅTTE jeg klare, jeg tenkte at jobben min hadde akkurat passelig mye oppgaver, det var bare jeg som ikke var flink nok osv...

 

Men jeg skjønte at jeg ikke kunne fortsette sånn her. Tilslutt fortelte jeg sjefen min at jeg var veldig sliten. Jeg møtte en veldig forståelse og han begynte med en gang å se på måter å tilrettelegge for stillingen min. Når jeg begynte å gå hos psykolog fant jeg ut at jeg hadde moderat depresjon. Jeg begynte også fort å se hvordan tankene mine (som jeg tror er 100 % sanne) ikke stemmer, og at jeg har et forvrengt syn på hele omgivelsen rundt meg, samt ikke minst til meg selv. Jeg tenker at alle andre er perfekte og at jeg er helt ubrukelig. Nå har jeg kommet dit at jeg skjønner at mine tanker er urealistiske, men jeg har fortsatt dager som jeg tror helt på dem. Det varierer veldig. Men jeg har også veldig gode dager. Medisinen har hjulpet meg masse! Jeg leser også en bok som heter "Tenk deg glad" av David Burns. Den handler om kognitiv terapi, og hvordan man på en strukturert måte kan finne ut hvilke tankefeller man har (jeg hadde alle 10!!) og hvordan man kan komme seg ut av dem. Den boken anbefaler jeg virkelig.

Håper du klarer å ta deg ut av fangenskapet som heter perfeksjonisme, for det er en helt forferdelig måte å leve på!

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg skjønner dere alle kjempe godt. Var sykemeldt 6 mnd for noen år siden pga jeg setter for høye krav til meg selv og blir derfor utbrent og deprimert av det.

Nå sliter jeg på nytt med perfeksjonisme hjemme..Føler at det aldri blir bra nok, rent nok, fint nok osvosvosv...og etter jeg har gnikket og gnukket i alle kriker og kroker så føler jeg at jeg må begynne på nytt..blir såååå sliten av hele tiden skal ha det perfekt rundt meg, ingen som ser det alikevel..

 

Orker ikke ha det slik lenger, og nå som lille bebbisen kommer snart så er hodet mitt helt på styr..alt må være ferdig, perfekt osvosvosv..slitsomt!!!

 

[Anonym bruker]

Kanskje du trenger noe for å ta fokuset bort fra deg selv? Trening, en mer interessant jobb, veldedig engasjement osv osv.