Depresiv og sosial?

[Anonym bruker]

Har en ting jeg lurer på da. Kanskje noen kan hjelpe meg å finne svar?

 

Sliter selv litt med opp og ned turer, og når jeg er "nede" blir jeg veldig usosial. Har ikke lyst til noe. Ikke gå på jobb eller gjøre noe utenfor hjemmet.

Må jo på jobb likevel, ordner med barna og gjør det husarbeidet som MÅ gjøres liksom. Alt blir et ork. Innimellom er jeg helt omvendt. VELDIG effektiv. Gjør alt i full fart, ommøbelerer om natten, vasker hus, melder meg på alt jeg kan på barnas skole, barnehage etc. Ikke alltid like gøy å kreke seg ut i ettertid når formen blir litt laber men må jo innimellom.

 

Så har jeg en ganske ny venninne. Hun er sammen med vår sønns fadder (min mans gode venn) og vi har fått god kontakt med henne. Hun er søt, åpen og virker som en meget oppegående ung dame.

Hun har problmerer med depresjon. Vært nesten 100% sykemeldt i 3 år. Aktivt SM, men går meget sjelden på jobb. Sier hun aldri kommer til å orke mer enn maks en 50% stilling i sitt liv.. Er nå rundt 26 år gammel.

Det rare er at hun ikke orker å komme seg opp før rundt 13 - 13.30 om "morgenen" (de har ingen barn ennå) Orker ikke tanken på å jobbe fordi hun er så nede som hun sier. Men alikevel er hun veldig klar for en fest / sosialt samvær på kvelden. Er ofte mest deprimert om vinteren, går periodevis på medisiner. Sier at hun er veldig sosial, må møte venner, ut etc, ellers har hun ikke noe liv..

 

Det jeg nå lurer på, er om dette er "vanlig", om man kan si det sånn.

Har alltid hatt inntrykk av at de som sliter med depresjon, ikke orker å være sosial, heller.

Selvfølgelig skjønner jeg at alle reagerer forskjellig! Men synes likevel det er litt spesielt at hun orker å være sosialt aktiv i slikt omfang..

[TrustNoOne (but Me)]

Alle reagerer forskjellig på depresjon. Enkelte har sosiale sammenkomster som sitt eneste lyspunkt, og det er det som gir dem overskuddet til å gå på jobb. Andre reagerer omvendt, de blir innesluttet og vil helst ikke se folk. De kjemper seg gjennom arbeidsdagen og føler seg helt utslitt etter å ha vært sosial med kollegaer. Andre igjen orker ikke å se folk i det hele tatt, hverken på jobb eller i fritiden. Depresjon er veldig individuelt, og depresjonen kan også ha ulike faser hos hver enkelt. Venninnen din kan godt være oppegående blant venner, mens kanskje depresjonen gjør seg gjeldende i jobbsituasjonen. Det er jo veldig trist at hun allerede nå føler at hun ikke orker mer enn 50% stilling resten av livet, men dette kan jo endre seg. Hun er jo veldig ung, og hun har jo mange år i arbeidslivet foran seg.

 

Når det kommer til depresjon, finnes det ingen fasit. Det er flott at venninnen din klarer å være sosial på kveldstid, med tiden kan dette kanskje hjelpe henne ut av depresjonen og tilbake til arbeidslivet for fullt. Støtt henne så godt du kan, mer kan du ikke gjøre:)

[Anonym bruker]

Jeg klarer ikke å være alene når jeg er deprimert. Det blir verre da, og jeg sitter og tenker på selvmord konstant...

[Anonym bruker]

Det har jeg absolutt tekt å gjøre. Kjenner meg litt igjen i henne, men hun reagerer så forskjellig fra meg. Jeg har mer opp og ned turer, mens hun er mest nede eller "normal". Har spurt om hun kanskje kunne tenkt seg en annen type jobb, men det er ikke der det ligger..

 

Når hun går på jobb et par dager, blir hun syk. Fysisk syk. Feber, kvalme og sist nå ble hun hasteoperert uten grunn! Men smertene tilsa at hun var meget syk.

Må si jeg blir bekymret, men hun forsikrer om at det går bra. Er veldig åpen rundt problemene sine, så det gjør det jo lettere..

 

Håper hun får en fin vår

 

Takker for svar.

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeg har fullført høyere utdanning, jobbet i alle skoleferier, vært ganske sosial (har dog trukket meg mer tilbake de siste årene) og med andre ord levd et normalt liv, blir sett på som oppegående osv, mens jeg har vært plaget av mye tvangstanker og depressive tanker. Har tenkt mye på å ta livet mitt i perioder for eksempel. Da jeg fikk barn ble jeg helt "psycho" (trodde jeg ihvertfall), men tok meg godt av barnet mitt, gikk på cafe, hadde besøk og virket normal. Helsesøster sa til og med på hjemmebesøket at jeg så så godt ut. Måtte le litt da jeg faktisk hadde ligget våken flere timer og grått natten før. Ingen i familien min eller omgangskrets vet dette.

 

Dette er vel ikke direkte svar på spørsmålet ditt. Jeg er ikke i samme situasjon som venninnen din. Bare skrev det for å illustrere at det å være deprimert eller ha lignende problemer ikke betyr at man bare ligger hjemme i sengen og ikke klarer å møte noen.