snart alenemor

[Anonym bruker]

vi har slitt med forholdet vårt ganske lenge, vi har prøvd og få ting til og fungere, men nå klarer jeg ikke mere. fra min side klarer jeg ikke og gi mere en jeg gjør nå. jeg elsker han rett og slett ikke mere. jeg er vanvittig glad i han, men det føles mere som en venn en en partner.

Han bor her enda og skal bo her til han finner en ny plass. det er ikke like lett. Han skal hele tiden prate og diskutere og det er ganske så slitsomt. Med en gang vi har et greit øyeblikk, håper han på at jeg har forandret mening. og innimellom så får jeg en følese at jeg ikke vil gå fra han alikavel, men jeg har jo tross alt bodd med han i 4 år snart og er jo glad i han, og når han går rundt her og prøver og få en sjangse til og jeg ser hvor knust han er, så er det vel ikke rart at jeg føler slikt. men vet med meg selv at det ikke kommer til og fungere langsiktig alikavel, det har vi prøvd.

 

men nå er jeg veldig redd også. for første gang skal jeg bli orgentlig alene. Jeg ble samboer når jeg var 16 år gammel og var det til jeg var 22, tok med meg datteren min og flyttet til mamma en liten periode og ble samboer igjen til nå og fyller 27 snart.

nå har jeg to barn og skal bli alene med de og kommer til og bli det i en lang lang tid og det skremmer meg litt. jeg har også en jobb som krever 100% av meg

[mamma21]

Så synd at det ikke fungerer det er så trist at man plutselig ikke klarer å samarbeide. Det var så vanskelig å være alene mamma etter 4 år samboerskap selv om han var så plagsom og diskuterte hvert minste ting var det allikavel fint å ha noen rundt deg en jeg og lille prinsessen du sitter igjen der helt allene. Men etter hvert gikk det bra jeg ble jo selfølgelig vant en hverdag med bare jeg og barne nå studerer jeg som barnevern pedagog skulle du trenge noen å prate med er det bare å ta kontakt bor du i oslo?