Gå til innhold

Er dette normalt? Angående graviditet og følelser...


Anbefalte innlegg

Skrevet

Vi ble gravide etter å ha prøvd i noen måneder. Graviditeten var planlagt, og spesielt jeg har knapt snakket om annet enn babyer det siste året. Jeg er noen uker på vei. Da jeg testet positivt, var jeg så lykkelig. Bokstavelig talt hoppet jeg opp og ned av glede. Denne følelsen varte i noen uker.

 

Så våknet jeg en dag, og følte nærmest panikk over graviditeten. Følte nesten en anger. Tenkte tanker som: er vi klar for dette? hva om vi blir dårlige foreldre? er vi klar for å snu opp ned på livene våre? forsake tosomheten? Innimellom klarer jeg å overbevise meg selv om at dette er bare tullete tanker som vil gå over etter hvert, og jeg klarer på nytt å glede meg. Men så tar disse tankene over på nytt, og jeg får den svarteste samvittighet.

 

Må presisere at abort ikke er et tema. Det ville jeg aldri klart å gjøre, og har ikke lyst til det heller. Jeg prøver å gjøre alt "riktig" under graviditeten, spise riktig, ikke drikke alkohol, ta Folat, Omega 3, trene osv. Er redd for å miste, fordi jeg leser om så mange som mister.

Hvorfor har jeg så disse angrer megtankene? Samboeren min innrømmer at han også er nervøs. Vi er godt voksne, faste jobber osv. Alt ligger til rette for at vi kan få et barn. Men akkurat nå klarer jeg ikke å glede meg over at jeg er gravid... Jeg trodde jeg skulle strutte av lykke...

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Det er nok fordi dere nå ikke har valget lenger;) Ungen kommer, okke som. Det er blitt mer virkelig enn det er når en bare tenker på om en skulle fått barn. Nå er der et barn som vil forvente at dere er gode foreldre;)

 

Det er nok ikke helt "angre meg"-tanker, men mer "åhh, dette er skummelt"-tanker:)

 

Den dagen barnet er der, så tenker en nok ikke slik lenger. Nå vet dere ikke hvem som er der inne, dere bare vet at der er en der. Når ungen kommer ut, så får dere bli kjent med den og det er annerledes.

 

Kanskje det kjennes litt som det var for meg da pressriene startet? Jeg prøvde desperat å ake meg opp i sengen, for å komme unna smertene og det jeg visste måtte komme; presse ut ungen;)

Skrevet

Hei, og takk for svar. Det kan være noe i det du sier. At det er lettere å snakke om det før det skjer og når det skjer er vi ikke like høy i hatten.

Jeg håper du har rett og jeg tenker slik selv og. At det vil endre seg når barnet er der. Håper også at det endrer seg når magen blir større om jeg kan kjenne livet der inne. Bare håper at disse tankene gir seg snart, fordi de plager meg sånn. Får så dårlig samvittighet overfor fosteret.

Skrevet

Helt normalt. Hormoner spiller også inn i bildet. Under graviditeten øker som kjent progesteronet kraftig. Progesteron demper andre signalstoffer som f.eks noradrenalin og dopamin- altså de typiske lykkehormonene.

Kvinner har ulike sensitivitet på dette, men det er en av grunnene til at mange føler en nedstemthet i svangerskapet, noe som overrasker dem fordi de forventet lykkerus. Og med nedstemtheten kommer ofte de uønskede tankene. De skumle. Hjernekjemien bestemmer på sett og vis "hvordan man tar det", som det så klisjefylt heter.

Den psykologiske biten i dette er grei: Man befinner seg plutselig i en situasjon der det er no escape. Da jeg gikk gravid (et ønsket svangerskap) kunne jeg plutselig få tanker om at jeg egentlig ville bo i New York og livnære meg som kunstner. Og pokker at jeg ikke hadde tatt språkmasteren min på Sorbonne og levd livet med ørten elskere på kvistværelset. Hoho! Jeg ønsket meg plutselig tilbake den gamle friheten min og angret på alt jeg ikke hadde gjort.

Men vet du hva?

Da snuppa endelig kom, var tankene som blåst bort. Plutselig sto jeg i min nye virkelighet, og jeg ville ikke byttet den med noe.

Skrevet

Se der. Nå begynte jeg å grine da jeg leste svaret ditt. Kanskje fordi jeg ble så lettet over at du sa det var normalt... Så begynte jeg å le da jeg leste den siste biten om at du ville leve et heftig singelliv i New York istedet:)

Jeg er så redd det skal bringe ulykke å angre meg, eller hva jeg enn gjør, og redd for at jeg skal få så dårlig samvittighet når barnet er der og jeg vil tenke tilbake på alt det ekle jeg tenkte.

Av og til skulle jeg ønske at jeg var en robot uten følelser, tenk så enkelt det hadde vært, for en periode...

I tillegg blir jeg redd for å få fødselsdepresjon, siden jeg føler meg nedstemt nå. Det høres så grusomt ut, for de som nesten ikke greier å se på barnet sitt og bare griner og er deprimert. Har også lest her inne om de som ikke klarte å føle noe for sitt eget barn. Huff, så ekkelt å tenke på. Fødselen i seg selv gruer jeg meg ikke til, jeg forstår at det sikkert er fryktelig vondt, men det er disse tankene som jeg sliter med..

Håper de forsvinner og at alt blir bra når jeg ligger met et lite barn i armene:)

Skrevet

Hei, 13.19 her igjen. Godt at innlegget mitt fikk deg til å smile litt i hvert fall : )

Jeg var også livredd for at nedstemtheten i svangerskapet indikerte at jeg skulle oppleve fødselsdepresjon. Det skjedde ikke, og et eller annet sted har jeg lest at det ofte er enten eller.

I hvert fall er det sjelden en sammenheng, og svangerskapsnedstemthet forekommer mye oftere. Kanskje er dette hormonelt betinget. Kvinner som reagerer negativt på svangerskapshormonene, vil jo ofte være kvitt problmet etter fødsel.

Den dårlige samvittigheten skal du bare gi på båten! Det er som sagt veldig, veldig vanlig at tullete tanker dukker opp i graviditeten, og egentlig skulle det bare mangle: Sinnet forbereder seg jo på sitt livs største omveltning. Da må alt opp og ut og avklares. Dette har jeg både lest om, hørt mange venninner snakke om og ikke minst opplevd selv. Og du blir ikke "straffet" for slike tanker : )

Nei, kjære deg, ta det helt med ro. Skulle du mot formodning oppleve at morsfølelsen lar vente på seg etter fødselen, så kan jeg trøste deg at også dette er helt normalt. Hormoner og psyke igjen. Varer det sltfor lenge, finnes det imidlertid god hjelp å få.

 

Skrevet

Vil si tusen takk til deg. Svarene dine har hjulpet meg mye. Bare det å få høre at jeg ikke er unormal eller gal var en utrolig stor lettelse. Har vært innom trimester, men der virket "alle" så lykkelige så gikk hit istedet. Spurte samboeren om han syntes jeg skulle spørre her. Han visste ikke. Kviet meg, for da ville jeg dele disse tankene med andre, og tenkte at jeg iallefall ikke burde dele dem med andre enn samboeren min. At tankene burde bli fengslet og sperret inne på en måte, og ikke få utvikle seg eller bevege seg fritt... Tenkte også på at jeg kanskje ville bli halshugd, for noen kan være ganske krasse her inne... Så for meg svar som "sånne som deg burde aldri få barn"- svar...

 

Men er utrolig glad for at jeg la det ut, her kan jeg være anonym. Og fikk veldig fine svar. Kanskje du har rett i at jeg blir ferdig med nedstemtheten nå og bare vil føle lykke etter fødsel:) Jeg har det med å få dårlig samvittighet ellers også,men jeg får prøve å legge det av meg. Det viktigste er jo å være en god mor for barnet. Jeg vil jo bare plage meg selv om jeg har dårlig samvittighet. Og det kan i sin tur gå ut over barnet om ikke mor har det bra... Tusen takk til deg altså.

 

Skrevet

Bare hyggelig!

Vil gjerne utdype et par ting jeg har skrevet, men må vente til i kveld etter at snuppa har lagt seg. Full rulle her nå : )

Skrevet

Ok, da skal jeg gå hit inn i kveld også. Så snill du er som tar deg sånn tid til meg, du kjenner meg ikke en gang:)

Skrevet

Hei igjen og god kveld i stuen!

Helt naturlig å svare deg, siden jeg har noen erfaringer på området selv.

At det virker som om bimverdenen utelukkende består av lykkelige gravide, betyr heldigvis ikke at det er uvanlig å slite med deiverse tanker under svangerskapet. Det skyldes nok mer at de færreste orker å se sine egne negative tanker svart på hvitt, i tillegg til at man er engstelig for svarene. Mange orker ikke engang å trykke på tastaturet når de føler seg litt utafor.

Og- ikke alle gravide bor på dib heller.

Under svangerskapet mitt opplevde jeg noe merkelig: Det var som om alle følelsene mine ble skrudd av nærmest over natten. Regelrett som om noen hadde svitsjet en bryter. Følelsene overfor magen var en ting, en annen ting var følelsene overfor samboer. Jeg, som var nyforelsket fram til jeg ble gravid, følte plutselig så og si ingenting. Eller; den sterkeste følelsen var vel stort sett irritasjon.

Gjett om jeg fikk panikk! Gjett om jeg begynte å lure på hva jeg hadde gjort, gjett om jeg klødde meg i hodet over denne akutte forandringen.

Jeg la inn et innlegg på dib. Null respons. Eller; et par stykker kunne signere på at de var oftere irriterte på partneren når de var gravide, men ellers gikk det i "Her er det helt motsatt, vi har kommet mye nærmere hverandre nå", osv.

Jeg satt hele kvelden og gråt. Og drømte om New York, haha!

Et par dager senere tok jeg dette opp med fastlegen min. Et utrolig flott og dyktig menneske. Han kunne fortelle meg at dette var ganske så vanlig, og så forklarte han om hormonenes spill - som jeg refererte til innledningsvis i denne tråden.

Jeg følte meg usigelig lettet etterpå.

Og så, da jeg turte å lette litt på sløret overfor venninner, kom både det ene og det andre fram. En venninne kunne fortelle at hun ikke orket verken synet eller lukten av mannen sin når hun gikk gravid. En annen venninne hadde vært iferd med å gjøre det slutt rundt 3 sv mnd, men inn i fjerde mnd kunne hun helt plutselig fordra ham igjen. En tredje orket verken mann, barn eller snakk om magen da hun gikk med fjerdemann. Osv, osv.

Vendte følesene mine tilbake etter fødselen? Ja! Det tok ca tre måneder før jeg var helt på plass i meg selv igjen, men da kom det for fullt. Den nyfødte fikk jeg imidlertid sterke følelser for med en gang, selv om det likegjerne kunne ligget en lampeskjerm i magen min i perioder av svangerskapet.

Kort sagt: Hjernen kan spille oss noen puss.

Når det gjelder de tankene du bærer på om dagen, kan de lett redefineres og gis positiv verdi. Det er positivt at du lurer på om dere vil takle dette. Positivt at du lurer på om dere vil bli gode foreldre, om dere er klare for tresomheten osv. Sinnet ditt forbereder seg rett og slett på å bli en god mor, det forbereder seg på overgangen. Det stiller spørsmål, det vil ha svar. Kanskje, hvis du lytter nøye, spør det egentlig ikke "om" men "hvordan".

Å holde slike tanker inni seg er bare tull. Da vokser de seg store som troll i hjernens klamme grotter helt til de framstår som farlige og truende. Det er de ikke. De er, for å gjenta meg selv, helt normale og faktisk også sunne.

Når jeg er så ivrig på å svare deg, skyldes det også at jeg vil slå et slag for åpenhet rundt ambivalente følelser i svangerskapet. For jeg vet at mange går rundt med dem, men det snakkes dessverre lite om det her inne.

Fortsatt god kveld til deg, og er det noe mer du lurer på så bare spør!

 

Klem

 

Skrevet

Blander litt dib og bim her, men du skjønner sikkert : )

Skrevet

Helt normalt! Første delen av svangerskapet gikk jeg å angret vettet av meg, og hadde det bare helt jævlig!

 

Etter ultralyd, og vi fikk vite kjønnet snudde det helt, og jeg kunne planlegge rom, handle litt klær og greier..

 

Nå har jeg snart termin og gleder meg masse selv om jeg også gruer meg til fødselen...

 

Når babyen kommer, vil du elske ungen over alt på jord.. Om ikke med en gang, så etter hvert! Å få barn er det største som har hendt meg!

Skrevet

Hei igjen!

 

Dere skal vite at jeg er så glad for at jeg postet dette innlegget. Dere har hjulpet meg utrolig mye nå, og jeg er så glad for at jeg ikke bare stengte tankene inne slik jeg hadde tenkt å gjøre. Samboeren min er en utrolig god støtte, men han er mann og vil aldri oppleve å være gravid.

 

Fikk meg til og med en god latter av dere begge to:-) siste innlegget fordi du er så rett fram og sier enkelt og greit at du "angret vettet av deg" og at det ER normalt og ferdig med det liksom.

 

Til deg som svarte meg tidligere i kveld; hun som ikke orket luktet av mannen sin, en annen som ikke orket snakk om hverken unger, mage eller mann og du som like gjerne kunne båret på en lampeskjerm! osv. Hahahaha.

 

Det som er godt å høre er jo at det høres komisk ut i etterkant og at det som regel vil endre seg. At når barnet kommer er det en overveldende lykke. At alt vil gå bra. Og om det ikke går bra, at jeg mot formodning skulle bli deprimert, er det hjelp å få. Har lest at det for noen er tøffest under 1. trimester, håper at jeg føler meg litt lettere i 2. trimester. Men føler meg allerede litt lettere etter å ha pratet med dere!

Vil takke for deres tid, spesielt til deg som har svart meg så utfyllende. Skal ta vare på disse svarene og hente de fram når jeg får tunge tanker.

 

Lykke til til dere også, jeg ønsker dere alt godt.

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...