Hvorfor spør han aldri?

[Kókuszdió]

 

Jeg har ventet, og ventet på at kjæresten min skal spørre meg om vi skal gifte oss. I morra er det Valentines day og jeg vet han ikke kommer til å spørre da heller.

Jeg vet også at vi har veldig dårlig råd og får ikke endene til å møtes i det hele tatt. Men uansett.

Jeg har fått et barn med han, jeg bor i hans by langt unna min familie for at han vil helst bo her. Med meg har jeg min sønn som jeg var alenemor til da vi traff hverandre. Vi tok alle hans navn da den nye babyen kom. Jeg er hjemme på landet med barna hver dag. Alene.

Har møtt noen mennesker jeg trives med her etterhvert, så det er ikke like tungt som det var i starten. Men jeg er fortsatt alene minimum 9 timer hver dag. De vennene jeg har en vennene hans, eller da kjærestene til vennene hans.

Jeg savner vennene mine, som nå "hjemme" har også fått barn og er hjemmeværende. Jeg får ikke sett noen av de åp langt, langt nær som jeg ønsker og mister denne tiden hvor vennejengen min får den kanskje sterkeste tiden sammen.

Har ikke familien min her så har skjedent barnevakt, har vi barnevakt er det hans mor og da er vi sammen.

Jeg har det fint her !! Ikke missforstå, men jeg føler jeg gir alt. Jeg er så alene og ensom. Og han vet det. Han vet hva jeg føler.

Jeg føler at jeg snart må ha en skikkelig ramme rundt dette, rundt alt sammen. Sånn at jeg føler at alt dette fører noen vei.

Jeg elsker han. Og jeg vet han elsker meg.

 

Men hvorfor spør han ikke? Jeg har tilogmed mast. Jeg vet det ikke er riktig. Men det er iallefall ikke tvil om for han at jeg nå venter og venter.

For hver motbakke vi får sammen nå er lunta mi kortere og kortere for hver gang. Og nå tåler jeg nesten ingenting før jeg truer med å flytte hjem igjen.

 

Er jeg fryktelig urettferdig?

 

[nicknavn]

Jeg kan tenke meg hvordan du har det. Jeg flyttet også etter kjærligheten, hadde ingen vennner eller fam.på det nye stedet. Men det har gått seg til og trives bra nå.

 

Tror du at livet vil bli lettere om dere gifter dere og som du selv skriver får en fast ramme rundt samlivet. Om du frir til han, tror du han sier nei?

Om du frir og han sier nei, hva vil du gjøre da?

Virker på meg som han ikke har tatt standpunkt til ekteskapet, det på grunnlag av at du har "mast" på han.

Høres på meg som dere burde ta en prat om fremtidsutsikter og planer, hvordan du vil ha det og hvordan han vil ha det.

[Kókuszdió]

Vi har snakka om det.... Og han sier han vil, og skal.

Men det skjer liksom ikke da... Først ga han meg intrykk av at det skulle skje før jul. det skjedde ikke. Også før nyttår, det skjedde heller ikke.

 

Ja jeg ville hatt det mye bedre hvis vi giftet oss. Nå føler jeg at livet vårt står på sand, og ikke på fjell..... om du skjønner.

 

Jeg vil absolutt ikke fri. Det blir helt helt feil for meg.

[*mamma til prinsesse vil ikke*]

Det kan være at han ikke frir fordi han ser at du ikke har det så bra. Og dersom du har kort lunte og truer med å flytte hjem, så ser han vel ikke poenget med å fri... Man gifter seg ikke for å redde et forhold.

Trur du bør ta en prat med han om dette og fermtidsplaner.

Men du bør ikke true med å flytte dersom du mener at det er ham du vil være sammen med resten av livet.

[Kókuszdió]

Skjønner hva du mener. Er ikke så enkelt det her. Jeg er virkelig på grensepunktet og det er ikke lett å skulle late som om alt er ok for å se om han en eller annen gang skulle finne på å fri, som han jo har sagt flere ganger skulle skje. Også har det ikke skjedd.

Akkurat her er det vel nettopp på grunn av at han ikke frir som er grunnen til at forholdet går dårlig fra min side... Så det blir jo på en måte å fri for å få forholdet til å gå viedere.. for jeg trenger virkelig en fastere grunn nå....

 

Jeg er kanskje urettferdig. Jeg vet ikke.

Trist er jeg iallefall. Også blir jeg så fort sint når jeg er lei meg hele tiden.

[FrøkenSprøken]

Hvis du er hjemmeværende handler det vel også litt om å ha en økonomisk trygghet dersom dere skulle gå fra hverandre?

 

Har du prøvd å forklare ham hva du føler? At dette er svært viktig for deg, og at dette er grunnen til at du er litt sur for tiden?

Hva med et slags kompromiss? At dere har et enkelt bryllup hos en sorenskriver?

Da er dere gift, uten at det koster så mye, og uten at det er så mye styr...

[Gjest]

Det som de andre sa PLUSS....

....du bør kanskje jobbe for å ha det bra med deg selv der du er. Om jeg får si, som du vet har du flyttet dit selv og bør gjøre det beste ut av det du har. Det kan høres ut som ikke bare dere, men du også, har stagnert litt. Å gå hjemme alene med barnet i hele 9 timer - hver dag - kan jo få alle til å bli mutt. Du bør ta tak i deg selv og gjøre det du kan for å få ditt eget fjell å stå på, ikke bare hans. Altså, han bør jo snart få fingen ut, men dess mer masing jo mindre får han vel lyst. Finn på ting slik at du har ting å drive med. Åpen bhg? Finnes det? Barselgruppe? Kan helsestasjonen hjelpe til med å finne andre som går hjemme alene?

Kan du melde deg på trening eller kurs? Noe som er bare ditt, som du ikke har adoptert fra mannen, unnskyld, samboeren din? ;-)

 

Og du, ikke true med å flytte hjem.

[Kókuszdió]

Hmm.. Nei. Jeg kan veldig godt leve med å være forlovet ganske lenge. Bare jeg vet at det skjer liksom.

 

Jeg vil ikke gifte meg hos en sorenskriver i stillhet. ikke at jeg vil ha så mye oppstyr heller. Men jeg vil jo ha et vakkert bryllup... jaja - det er en annen sak.

 

Nei jeg trenger ikke å akkurat gifte meg i morra eller til neste år for den saks skyld. Men bare om vi i det minste kunne forlove oss.

Det jo egentlig det jeg "maser" om....

 

Handler mer om følelsesmessig trygghet enn det økonomiske. Økonomisk er vi ikke så mye å skryte av om dagen uansett. så ville ikke hatt råd til et bryllup nå.

 

Men ja... ring. løfter. rammer.

Er "bare" det.

 

I morra skal vi på besøk til et par som akkurat har forlovet seg å driver å planlegger bryllup og er bare superlykkelige. Og han har sagt at "ja kanskje vi forlover oss den 1 februar da" en gang vi diskuterte det. Og jeg vet det ikke vil skje. Da blir det tredje gang han har sagt det skal skje, og det ikke skjer.

Og vi skal være sammen med de to i hele morra kveld og natt og drikke vin......... Kommer til å være en krig inni meg i morra vet jeg.

 

Jeg er sikkert superteit nå. Jeg vet .

[Kókuszdió]

14 Februar... skulle det stå...

[Kókuszdió]

kakemonstermosedamen.... puh... litt av et nock du har

 

Du har kjemperett. Og jeg har alt gjort det... Så mye jeg får det til. Jeg trener på treningsenter. Har noen venner jeg kan treffe når jeg vil. Prøver å se framover , tenke på å finne en jobb senere når det lar seg gjøre... Livet mitt her er egentlig ganske ok, og det har potensiale til å være kjempeflott. Til tross for skikkelig dårlig økonomi.

 

Men absolutt alt blir liksom satt i et sånn "midletidig" lys for meg... Jeg skjønner ikke hvorfor han ikke gjør det. Og jeg er så utrolig i grenseland nå. Jeg vet jo han elsker meg, og gjør alt for meg.

Og jeg for han..

 

Men jeg har kommet til et punkt nå hvor det er take it or leave it.

Hvis det ikke skal bli oss føler jeg at dette er tiden til å skilles. Barna er små, jeg kan få dekket utdanning.... i det hele tatt. Må jo se litt framover. Jeg skal jo ikke være hjemme med barna for alltid her sånn som vi har det nå.

 

Ikke vet jeg. Takk for at dere svarer iallefall

[*mamma til prinsesse vil ikke*]

Har du spurt deg selv hvorfor dette er så viktig for deg?

Hva tror du kommer til å skje etter at dere har forlovet dere? Er det statusen som er viktig?

 

For jeg er gift og har blitt fridd til: og ingenting blir forandret. Hverdagen kom og var akkurat den samme etter at mannen min fridde og etter at vi giftet oss. Jeg føler ikke noe mer trygghet over å være gift, hverken økonomisk eller følelsesmessig. Trygghet og tillit er noe man skaper i forholdet og er ikke betinget av en ring.

Det virker nemlig på meg som at du har låst deg fast i at det å bli fridd til er alt liksom, da blir du lykkelig!

Men tror helt ærlig at du må forsøke å finne tak i den lykken på annen måte. Dersom du ikke trives der du er, så er ikke løsningen å forlove seg eller gifte seg.

Og jeg synes det er rart at du tenker take it or leave it! Er du virkelig så glad i samboeren din når du er villig til å forlate ham dersom han ikke frir snart? Det virker nesten på meg som at du er forelsket i tanken på å bli fridd til eller gift! Men det er etter mitt skjønn helt feile premisser for å gifte seg.

 

Er ikke meningen å være krass altså. Men mer å få deg til å tenke gjennom hvorfor dette er blitt så viktig for deg.

[Kókuszdió]

Godt svar. Tusen takk,

jeg vil tenke mere igjennom hvorfor det er viktig for meg. Eller å prøve å sette ord på det.

Jeg skjønner at hverdagen kommer tilbake, og jeg ER virkelig glad i hverdagen min her. Jeg liker den. Jeg har "alt"... utenom penger, hehe..

 

Men det er altså viktig for meg. Kanksje det er statusen, jeg vil føle meg mere verdsatt, godtatt... elsket. for hva jeg gjør. Og jeg trenger et "løft" nå... Det er fryktelig vanskelig å forklare, og når jeg leser det jeg har skrevet nå så kommer det helt feil fram...

 

Jeg skal tenke mere over det. Jeg lover.

Men jeg vil ikke lete etter lykken på andre steder. Jeg vil han skal ta et valg snart.

Det er kanskje galt av meg. Men jeg skjønner ikke hvofor det ikke skjer.

Han sier jo daglig at han elsker meg. Hver gang vi ringer hverandre sier han Hei jenta mi.... har lagret meg som jenta i mitt liv på telefonen...

 

Jeg forstår ikke hvorfor vi ikke kan binde oss ordentlig. Det er virkelig viktig for meg. Til tross for at man "bare" blir gift og hverdagen kommer tilbake.

Jeg føler alt har en stødigere grunn da... eller noe...

[Hellinor]

Tenkte AKKURAT det samme som "mamma til prinsesse vil ikke". Hva tror du vil skje om dere forlover eller gifter dere? Hverdagen kommer likevel. Praktisk og økonomisk sikkert, ja, det er slik jeg ser på ekteskapet. Og gøy med fest for familie og venner. Men elsker hverandre gjør vi uten og være gift også ;-)