Dere med tenårings-stebarn...

[freebird]

Er det et problem for dere at barna "stikker" til den andre foreldren om de får kjeft eller blir stilt krav til som de ikke har lyst til å følge opp?

 

I går hadde vi en runde med eldstemann her, skolearbeidet har alltid vært slapt og igår hadde hun gitt opp matten med en gang hun så på den og sett på tv til vi kom hjem. Da hun ba om hjelp kunne jeg fortelle henne at svaret var å finne på andre sider i boken, men da ble hun drit sur over at jeg ikke gadd å hjelpe henne. Forklaringen stod på siden før... Vel, vi hadde begge en alvorlig prat med henne om å ta ansvar for egen læring, ikke gi opp med en gang osv, det hele endte med kos og klem på sengekanten.

 

I dag etter skolen dro hun hjem til moren sin istedet for til oss, der påstår hun at hun gjorde litt lekser før hun så på tv fram til moren kom hjem, så dro de på shopping. Da hun kom hjem hit senere satt hun med lekser fra 19.00 til 21.30.

 

Kjenner bare at jeg blir så utrolig oppgitt!!!! Skal det liksom bli sånn at hver gang vi er strenge så skal hun bare skygge banen og gjøre noe gøy med mor i stedet?! Samarbeidet med mor ble mer eller mindre ødelagt nå på nyåret, så mor og far snakker kun om høyst nødvendige praktiske ting...

 

På en måte har jeg bare lyst til å la stebarnet "seile sin egen sjø", ikke stille krav til lekselesing osv. Men jeg klarer ikke å la være å tenke på barnets framtid, om hun får problemer når hun blir eldre har jeg ikke lyst til å sitte igjen og føle at jeg ikke gjorde nok for å hjelpe henne. Men det hjelper jo ikke når jeg bare blir den store, stygge, strenge ulven heller...

[junijente fikk julijente]

Hos oss bor "heldigvis" mor litt for langt unna til at dette er en lettvint løsning for stesønnen min. Men vi har også hatt, og har fortsatt, mange og lange runder med ham om skolearbeid, pengebruk, innetider osv. Han har ikke vært vant med regler og grenser før han flyttet til oss, og har dette fortsatt ikke hos mora.

På skolen får han ukeplan og fordeler leksene utover uka selv (med hjelp fra oss). I begynnelsen la vi opp til at han skulle gjøre lekser hos mora også, men det har vi bare måttet kutte ut, fordi det ikke blir gjort.

Til tross for at han har møtt mye mer krav, regler og grenser (og fått mye mer kjeft) hos oss enn hos mora har han aldri ymtet frempå om at han vil flytte tilbake, og jeg tillater meg å tro at han tross alt forstår at vi mener det godt, og at han føler at han betyr noe og er viktig.

 

Følelsen av å ville gi opp alt er veldig kjent her, men vi kan ikke tillate oss det, verken jeg eller mannen min, selv om jeg vet han sitter med den samme følelsen mange ganger. Jeg kan ikke sitte og se på at en flott gutt roter bort livet og fremtida si, og dermed være med på å la det skje. Ofte forbanner jeg guttens mor for at hun ikke har fulgt ham opp og lært ham dette og andre ting jeg mener man må legge et grunnlag for mens barna er små, men det hjelper så lite. Jeg prøver heller bite tennene sammen og "tømme meg" på forumer som dette, eller til gode venner i samme situasjon - de vet hvordan det er. I går rant det litt over for meg, da ga jeg mannen min beskjed om at jeg ikke orket være hjemme når gutten kom fra skolen, fordi jeg ikke orket være den som alltid kjefter, så jeg dro ut og kom ikke hjem før far og sønn hadde hatt en ordentlig alvorsprat. Noen ganger føler jeg at far må tvinges litt mer på banen...

 

Noen gode råd har jeg dermed egentlig ikke, jeg trøster meg med at han en gang forhåpentligvis vil forstå hvorfor vi er strenge, og at han da vil være glad for det. Så lenge får jeg bare bite tennene sammen og prøve å fokusere på det som er bra - for han har jo så mange gode sider også. Og så sender jeg en stor klem og masse forståelse til deg!

[Gjest amandine]

Madam Butterfly, dette kunne like gjerne jeg ha skrevet... Det er frustrerende og gjelder ikke bare lekser, men andre ting også.. Og jeg aner ikke hva man kan gjøre med det... Det er visst mange tenåringer som velger minste motstands vei...