Jeg eier ikke viljestyrke.. =(

[Anonym bruker]

Enten så overspiser/trøstespiser/kjedespiser jeg, eller så sulter jeg meg.

 

Jeg veier ca. 66 kilo. Så overspiser jeg (på sjokolade, spiser ikke så mye mat). Så går jeg opp til 68- 69 kilo, så sulter jeg meg ned til 66 kilo igjen. Men jeg er jo ikke fornøyd ved 66 kilo heller. Men jeg klarer virkelig ikke den mellomtingen å spise sunt. Kose seg i helgene. Jeg har prøvd i mange år.

 

Jeg vet at 66 kilo ikke er det verste. Men jeg trives ikke her. Jeg er ikke overvektig, men jeg har noen kilo for mye. Er 166 cm. høy.

 

Jeg har klart en gang å slanke meg. Da klarte jeg faktisk å gå fra 85 kilo til 65 kilo på 3 mnd. Har holdt meg ca. der siden. Så det er jeg jo glad for. Men virker som kroppen har stoppet litt opp. Har vært ned i 64, men lengere ned kommer jeg ikke.

 

Å hver dag, hele tiden så tenker jeg på kroppen min. Hvor feit jeg er. I hver situasjon tenker jeg at folk syns jeg er dritfeit. Hver eneste kommentar som kan vinkles negativ hva mat og vekt gjelder, får jeg til å bli negativ i hodet mitt. Det er slitsomt. Jeg tror ingen mann vil ha meg heller. Siden jeg er så feit.. Men det gjelder bare meg. Jeg kan se store mennesker, men tenke at jeg syns dem er fine! Skulle bare ønske at jeg kunne ta meg selv på den måten, å ikke henge meg så opp i den forbanna vekta!

 

Har hatt et anstrengt forhold til mat siden ungdomskolen, å det er en god del år siden.

 

Å hvem lege vil ta meg seriøst når h*n ikke kan se at jeg er syk? For jeg vil virkelig snakke med legen min om det. Har time til fredag. Men feiger vel ut som vanlig.. =S

[Anonym bruker]

Vektproblemer som du beskriver her er aldri begrunnet i vekt, bare så det er sagt. Det er ikke din vekt som gjør deg syk på sinnet, det er noe underliggende som plager deg. Men siden du ikke har kontroll over det som plager deg tar du kontroll over det mest elemtære i din hverdag, maten. Men siden problemet ikke blir borte fra sinnet ditt vil du aldri føle deg vel, uansett størrelse.

 

Dette VET leger, det er så og si allmenn kunnskap at spiseforstyrrelser ikke har noe med vekt eller størrelse å gjøre. Det er en projeksjon av ditt plagede sinn.

 

Snakk med din lege, h*n vil kunne hjelpe deg videre til psykolog eller en terapaut som spesialiserer seg i akkurat denne psykiske lidelsen.

 

Lykke til. Og husk, du er alltid vakker i noens øyne! Men få er vakre i alles øyne.

[blond]

Mitt tips er å skrive ned symptomene dine og hva du sliter med i hverdagen. Det kan være lettere å gi legen et brev enn å snakke med h*n. En seriøs lege med kunnskap tar deg seriøst, mange sykdommer og problemer er ikke synlige og det vet legen din!

 

Lykke til! Flott at du tar deg selv på alvor!

[Anonym bruker]

Tusen takk for gode råd og svar!

 

Men jeg kan ikke skjønne hva jeg evt. skulle slite med. Men det er vel kanskje vanlig det også da..

 

Hvor lang tid har man hos legen da? Når man har bestilt vanlig time? For da har jeg en del å snakke med henne om..

 

Takk igjen, skal prøve å ikke feige ut denne gangen. Tror hver gang at jeg skal klare dette selv, men det går ikke..

[blond]

En vanlig legetime er 10-15 minutter. Skriv en huskelapp så blir det lettere for deg å huske alt du vil ta opp. Kanskje du trenger å ha med deg noen som kan støtte deg? For noen hjelper det å begynne setningen med "jeg vet ikke hva jeg skal si, føler meg så dum" eller liknende, alt etter hva du føler.

[Anonym bruker]

Takk, da skal jeg skrive ned en huskelapp. Kanskje jeg bare kan gi henne den så kan hun velge hva vi burde snakke om først.. Hehe da slipper jeg litt "billig" unna.

 

Jeg har ingen å ta med meg, da ingen vet at jeg sliter med dette. Det er matproblemet, og tvangstanker da. Å så hadde jeg jo noen andre ting jeg skulle ta opp, men som ikke hadde med dette å gjøre. Men dette er jo viktigst..

 

Takk igjen for svar! )

[Anonym bruker]

Det innlegget du skrev kunne jeg ha skrevet selv HI... det var virkelig som å lese om seg selv. Akkurat sånn har jeg det også, og det har blitt verre etter jeg fikk barn med de forandringene det fører til i kroppen..

 

Tenker på hvordan jeg ser ut hele tiden.. når jeg skal ut må jeg se meg i speil i alle vinkler for å se som jeg ser feit ut.. prøver å kamuflere meg hele tiden. Det er veldig slitsomt å ha det slik, er jo ingen som ser på utsiden hvordan det tærer på.. Bare det å finne klær jeg skal ha på meg når jeg skal til en venninne er et ork, synes jeg ser like fæl ut i alt..

 

Var veldig slank da jeg var yngre og før jeg fikk barn (har 2 barn), så denne kroppen er liksom ikke min føler jeg..

 

 

[Anonym bruker]

Forskerne har i det siste moderert seg i forhold til dette at over og underspising alltid skyldes et psykologisk underliggende tema.

Blant annet har de funnet ut at dette rammer flere kvinner enn menn, og at gener og hormoner spiller inn.

Altså kan det i mange tilfeller være et i utgangspunktet fysiologisk problem.Leste noe om dette på kk.no her om dagen.

I tillegg vet de at folk som har slanket seg og gått ned mange kilo raskt, ofte ender i et mønster med under og overspising. Dette skyldes flere ting, og det er ikke utelukkende psykisk.

Skal se om jeg finner linken til kk.no saken.

Du kan velge å gå kognitivt til verks her - altså handle i motsatt retning av frykten og "viljen" din, inntil hjerne og kropp reagerer positivt på det. Det vil føles svært negativt i starten.

Det vil f.eks si at du får en strikt kostholdsplan for en periode, med sunn og normal mengde mat", som du må holde deg til inntil du ser at det ikke virker negativt inn på vekt eller psyke.

At du overspiser på sjokolade er også ganske typisk, og kan ha noe med serotoninnivåene dine å gjøre, eller andre kjemiske ubalanser.

 

Jeg har forresten hørt at tankefeltterapi også kan hjelpe mot dette problemet. En alternativ behandling som ikke har noe med andre psykologiske disipliner å gjøre.

 

[Anonym bruker]

Ligger et par saker som beveger seg i retning av dette temaet på forsiden av kk.no nå.

[Anonym bruker]

Til du anonyme som sliter med det samme: Skjønner så godt hva du mener. Det er så tungt å ha det sånn.

 

Til sista anonym: Jeg holdt på som dette, og hadde de samme tankene før jeg gikk så mye ned i vekt. Men tror jeg gikk ned så mye så fort fordi kroppen ikke var vant med å veie så mye. Min teori hvertfall.

Jeg sliter med tvangstanker også, har begynt å lure på om det kan ha noen sammenheng.

 

Kan legen hjelpe meg med å sette opp en kostholdsplan f. eks?

 

Å kan jeg skrive en lapp med det som plager meg, så kan legen se an hva som er viktigst? Huff.. Hehe høres ut som jeg sliter med mye. Men jeg har ikke vært hos legen på en stund, å det har samlet seg litt opp.. Å syns det er vanskelig å bare si ting rett ut..

 

Tusen takk for svar!

[Anonym bruker]

Det kan du godt. Men jeg tror du innerst inne vet selv hva som plager deg mest, og det er det viktigste. Vet ikke om legen kan hjelpe deg med kostholdsplan, kanskje, men kan sikkert henvise deg til ernæringsekspert eller andre eksperter også.

Det viktigste er at du klarer å gjennomføre opplegget (kanskje med psykologhjelp eller lignende) lenge nok til at du ser at det fungerer. Kroppen gir nemlig masse tilbake til hjernen og vise versa.

I starten føles det veldig angstfylt, for man har ikke disse "bufferne" eller fluktmulighetene i sult eller overspising. Men etterhvert skjer det noe spennende. I know what I'm talking about...

Lykke til og klem!

[Anonym bruker]

Glemte å si: Jeg tror tvangstanker kan ligge i den samme gaten som dette. At det er forbundet på et eller annet vis. Det handler jo også om behov for kontroll.

 

En siste repetisjon: Husk at fysiologi og psykologi danser tett sammen, og at det finnes flere vinkler å angripe problemet fra.

[Anonym bruker]

Tror jeg bare har vanvittig dårlig selvtillit.

Jeg har jo mange ganger tenkt å ta det opp med legen. Men så tenker jeg at hvis jeg da blir sendt videre så har jeg ikke sjans. Fordi jeg har nettopp startet i ny jobb, og er veldig redd for å få mer fravær. Er alene med barnet mitt, og han har vært en del syk allerede. Kjemperedd for å miste jobben min nå.. Selv om å finne ut av meg selv faktisk er viktigere, på en måte.

 

Men jeg skal i allefall greie å ta det opp med legen. Så får vi se hva hun kommer frem til. Bare det å få snakket med noen om det vil sikkert lette mange kilo fra skuldrene mine. Fælt å gå med slike hemmeligheter..

 

Tusen takk for lykkeønskinger og klem! Sender en klem tilbake som takk for hjelpen )