Jeg misunner dere som har det godt..

[Anonym bruker]

 

Jeg er vel en typisk ung alenemor i underklassen, som er arbeidsledig og ikke har fullført høyere utdannelse enda.. Og jeg sier bare at det er ikke lett, jeg angrer ikke på at jeg fikk barnet mitt og det er det beste som har hendt meg i mitt liv, men likevel misunner jeg dere som er gift, har hus og jobb, uansett om livet for dere ikke er perfekt, er det for meg en drøm om å en dag kunne forsørge meg og min datter på en mye bedre måte en det jeg gjør nå..

Jeg opplever også ofte å bli sett "ned" på av dere med høyere økonomisk status, og det synes jeg sårer veldig, når dere har det så godt og fint som dere har det. Det er en kamp for meg å bare få meg en jobb, jeg skriver ikke dette inlegget i håp med om å få empati, men bare for å få dette ut, at dere som har det så bra, vet kanskje ikke hvor heldige dere er og husk bare på at det er ikke like lett for alle her i verden å få det godt.

 

 

[Anonym bruker]

jeg har hus mann barn høyere utdanning og fast jobb og har aldri i mitt lange liv sett ned på noen som er så tøff som dere alene mødre. det er utrolig hvis noen får seg til å gjøre dette mot deg.

det står utrolig respekt av deg som er alenemor. jeg beundrer alt dere klarer alene.

jobber sammen med ei som er alenemor til 2 som er veldig krevende samtidig får hun til alt.

respekterer henne mer enn mange som har mann å hjelpe seg med.

jeg har en gutt på 1,5 og en på vei og vet ikke hvordan jeg skulle klart meg alene.

GO GIRL!!!!!

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal plassere meg selv, men jeg er gift, har hus, bil og økonomien på stell. Jeg er ikke i jobb, men det er selvvalgt.

 

Og jeg ser _ikke_ ned på (unge) alenemødre i det hele tatt! Jeg er selv barn av alenemor, så jeg har virkelig ingen grunn til å se ned på alenemødre. Dere er tøffe og sterke som klarer alt selv, jeg går helt i hundene om mannen min er vekkreist i mer enn en uke.

 

Og samtidig er jeg veldig takknemlig og glad for at jeg har det livet jeg har. Jeg er veldig glad for at jeg ikke lever mamma sitt liv, men jeg tar ikke noe for gitt. Med dagens statistikk så vet man aldri hvor det bærer og hovmod står tross alt for fall.

 

Lykke til, HI. Du er ressurssterk og vil klare deg helt fint. Lykken i livet er ikke alltid en mann, og heldigvis for det!

 

Klemmer fra

[Anonym bruker]

Jeg har vært der du er i dag, var 16 da jeg fikk barn og ja det er tøft. Jeg var alene i mange år men klarte å fullføre videregående med godt resultat.

Sett deg små delmål og nå de, du klarer det.

I dag er jeg gift og vi har fått et barn sammen. Jeg holder nå på med høykoleutdannelse og trivest veldig godt.

 

Så det ordner seg vettu.

Lykke til, rett opp ryggen og smil til verden. Du gjør en god jobb:)

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg veldig godt HI..

Jeg er også en ung alenemor,som har måttet slutte i den jobben jeg har.....med tungt hjerte...ble mobbet derifra...

Det er VELDIG tungt å ikke se fremtiden ..

Atman ikke vet omman har penger nok til å gi barnet sitt mat neste mnd...

Jeg har heller ikke hus,bil,lappen eller noe sånt..

Det er tungt,det er det....

 

Så du skal vite du er ikke alene....

*klem*

 

[Anonym bruker]

I stedet for og syte deg ned i møkka hvorfor skaffer du deg ikke en jobb eller starter på skolen??

Du får faktisk en del penger fra lånekassa som student og alenemor!

Jeg er ser ikke ned på alenemødre,men ser ned på de som ikke gidder og løfte fingeren for og få det bra.

Er du syk eller andre grunner er det greit,men kom deg ut i livet.

Finn noe du vil eller gjør noe fornuftig i mellomtiden.Kassajobb på rimi ett eller annet så du bare får startet en plass.

Les på nki om det er noe studie som frister eller om du mangler studiekompetanse søk deg inn fra høsten av eller ta noe som privatist.

 

har vært der selv og gjør du ikke noe for at det ksla bli bedre så blir det ikke bedre.Kan ikke leve på mannfolka uansett.Kom deg ut i arblivet eller skolen!!!

[Anonym bruker]

Du får begynne med å ta et steg av gangen..

 

EN; forbered deg GODT mtp å ikke bli gravid på en stund...Uhell trenger ikke skje...

 

TO; legg en plan for HVA du vil oppnå. Det står du ikke har fullført høyere studier...Hvorfor? Har du begynt? Måtte du slutte pga barn? Hva er grunnen til at du sluttet?

 

Hvis du ikke har BEGYNT å ta utdanning enda må du først finne ut HVA du vil jobbe med,-. og tenk litt på arbeidstider ol mtp at du er alene med et barn som skal til og fra barnehage og skole.... Lønn er viktig, men ikke viktigere enn tiden din,- hvor kan du søke på jobb her i landet og HVILKE jobber er mulig å få i disse områdene osv osv....

 

Altså,- finn ut hva du skal studere/fullfør det du begynte,-evt ta det som deltidsstudium..Det kommer til å bli tøft,- men det er kun for noen få år,- og kvaliteten på tiden du er sammen med barnet vil i en periode bety mer enn kvantiteten.... Legg opp en plan for hvor mange fag du vil starte opp med, hva med et fag om gangen og se hvordan det går,- så kan du heller bli fulltidsstudent fra neste år ex??

 

TRE; vær økonomisk.Spar når du kan spare.Opprett sparekonto,- om du bare overfører 50 kroner i en måned,- så har du begynt...

 

FIRE: sett deg realistiske mål..Full jobb, bil, hus, årlige ferieturer innen 4 år er for optimistisk med tanke på de forpliktelser du har

 

FEM: Gråt når du vil gråte, smil når du vil smile, vær stolt over hvert et lite skritt du tar mot en fast jobb/fullført utdanning.

 

SEKS; å bruke barnet som unnskyldning for ikke å finne seg jobb/fullføre utdanning er bare tøys..Mange har klart det før deg,- og mange kommer til å klare det..Det kreves sin kvinne å være ung, alene og ha ansvar for et barn, men man bare må ta konsekvensene av det,- og selv om det en stakket stund er fristende å finne seg ny mann og få flere barn for å slippe unna disse forpliktelsene og få litt mer penger å rutte med,- så er det IKKE å anbefale...Du utsetter bare det som MÅ/BØR komme,- og det vil bli litt verre for hvert år og starte opp....

 

Vet ikke hvor gammel du er, men tenk på at du i starte av 30 årene kan være mor, ha fast og GOD jobb, kanskje kjøpe leilighet og ikke minst,- 100% fullstendig selvstendig både økonomisk og følelsesmessig!! ER selv passert 30, og i tidl 20 åra så var jeg veldig ivrig på å "være ferdig" med utdanning, skaffe meg hus, mann osv..Nå bare vet jeg at 30 årene er starten på min beste ÆRA og alder på alle måter!!! Og om su må slite litt nå fremover så vil det være verdt det..DU må bare sette deg selv til side litt, fokuser på barn og studier og plutselig står du der...

 

Og husk; du får det ikke bbedre enn hva du gjør det til selv!!!

[Anonym bruker]

Jeg har vært der du er, HI:)

 

Jeg hadde på det verste ca 7-8 000 inn i måneden(hver måned i lang tid), og husleie osv ut..... Den gang var overgangsstønaden på under 5 000 i måneden....

 

Det er tungt, men det kan bare gå en vei, og det er til det bedre. Det gjør det for de fleste, men det krever jo noe av en selv. Og det høres ut som om du gjør det som kreves, prøver å skaffe deg jobb:)

 

Du har ikke tenkt tanken at du kan vaske noen privathus(helgevask) noen dager i uken for å spe på? Mye en kan gjøre i en periode, om en må, for å få inn ekstra penger. Eller være dagmamma for et barn?

 

Ikke så usannsynlig at du møter den rette på veien, også, og da er dere plutselig 2 om alt sammen:)

[Anonym bruker]

Hei og takk for mange fine svar:)

 

Til den som skrev, "slutt å syte meg ned i møkka"... Hva vet du om min situasjon?

 

Jeg har så langt tatt opp fag på videregående, har nå full studiekompetanse med høy poengsum, jeg har søkt meg inn på universitetet og skal forhåpentligvis studere psykologi, jeg jobber hardt for å realisere mine drømmer, dette innlegget var ikke et syte-innlegg, men et ærlig innlegg om hvordan jeg føler for de som har det godt akkurat nå!

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg er vel av de du mener "har det godt"..Men jeg har vært der du er også..Hadde ikke barn da, men bodde for meg selv, jobbet, men tjente dårlig, så vidt råd til husleie og mat og å handle klær var bare langt utenom min rekkevidde....TIl og med sminke og hudpleie måtte jeg velge bort..Hadde en kombinert shampoo/såpe/oppvaskmiddel/klesvaskmiddel i en og samme flaske faktisk..Slik finnes altså!!

 

Jeg bodde da i Spania, for jeg ville gjerne det..Men til slutt måtte jeg bite i det sure eple, dra hjem og "få meg jobb":..Måtte kontakte sosialkontor og arb.kontor, gikk AMO-kurs og greide å få meg helgejobb.Så begynte jeg og studere, jobba i helgene og levde like trangt, men hadde i det minste familie og venner rundt meg.... Og målet var jo nært da..... Fullføret studiet, traff mannen i mellomtiden, og ble jobbsøker etterpå..Søkte på over 50 jobber,- kom på ett intervju, men ikke noe jobb.:Da bestemte vi for å gå for barn, for antok at en årsak til at jeg ikke fikk jobb var at alle "forventet" at jeg skulle ut i per,isjon alikevel snart...

 

I løpet av permisjonen så var jeg aktiv jobbsøker og fikk mast meg til et nytt AMO-kurs, hvor "lærerne" overtalte arb.kontor til å gi meg lønnsstønad. SLik kom jeg inn i en bedrift hvor de trengte en til svangerskapsvikariat,- og nå jobber jeg fast der. Har fått barn nummer to, vi har kjøpt oss hus..Og selv om vi ikke har råd til all verden pr.dags dato,- så er vi på vei..Vi må fortsatt kutte ut feriereiser, kino velger vi bort, festing blir det lite av og vi kjører en gammel bil og shopping er ikke mye brukt hjemme hos oss... Men vi vet at vi er på god vei til å bygge opp et godt hjem, en stabil økonomi og vi er villig til å ofre tid og "luksus" på å komme litt lenger enn vi er nå)

 

Alle må jobbe for å "få et godt liv",- ingen får det gratis..Noen får litt flere omveier å gå,- som du, men ingen får "et godt liv" ved å sitte å se på hva alle andre har som en gjerne skulle hatt selv )

 

Stå på, gi deg selv et spark bak i ny og ned når du depper som verst. Se på hva du HAR og ikke hva du IKKE har,- og gled deg over de små skritt på veien..)

Lykke til

[Anonym bruker]

Vi har alle våre ønsker for livet og mens noe går bra er det noe som ikke går som planlagt.

 

Jeg er heldig, det vet jeg. Jeg har fast jobb, jeg har hus, jeg har samboer å dele livet mitt med. Jeg har gode venner og èn spesiell bestevenninne jeg kan dele jentetanker med.

 

Men jeg har også vært uheldig. Jeg har mistet svært mange i min nærmeste familie på utrolig kort tid. På grunn av dette har min mor blitt psykisk syk og alkoholiker. Det eneste lykkepunktet som fikk oss til å se framover for første gang på flere år var at jeg ble gravid. Men halvveis i svangerskapet fikk jeg en ma. *slap in the face* *rykk tilbake til start*

 

Jeg ser ikke ned på alenemødre eller personer som går på trygd. Da hadde jeg ikke hatt mange venner. Men jeg respekterer de som jobber med å gjøre noe positivt ut av sin situasjon langt mer enn de som gir opp. Det man jobber for kan være så mangt; komme ut i jobb, holde hodet over vannet, klare seg en dag eller en uke uten å drikke alkohol... Enhver har sitt å styre med, selv om det ikke alltid ser slik ut for andre.

 

Og selv om penger ikke gjør en lykkelig, så kan trygghet og da også økonomisk trygghet gjøre det lettere å bli lykkelig. Jeg selv har det bra, jeg har mye av det jeg ønsker meg. Men er jeg lykkelig? Ikke helt... Hvordan kan man bli lykkelig når livet hele tiden rykker deg opp med røttene og kaster deg rundt? Men jeg har det bra, under omstendighetene.

[Anonym bruker]

Hei fikk lyst til å svare deg her.

 

Jeg er ikke alene mor, men jeg fikk barn i ung alder, og utdannet meg etterpå, det har vert veldig tøft selv om jeg hele veien hadde min mann. Men han var også ung og uten utdanning. Og vi har slitt veldig økonomisk i mange år fordi vi valgte å få barn først så ta utdanning på tur. Først nå i høst var vi endelig ferdige med utdanningen vår og er endelig begge i jobb. Vi har ikke kjempe god lønn men vi har nå to inntekter og støtte oss på, det er godt. Vi vet hvordan det er å måtte snu på hver krone. Og vi gjør det fortsatt.

 

Vi vet også hvor heldige vi er at vi har hverandre å støtte oss til. Aldri i verden om jeg vil se ned på andre og deres valg eller livs situasjon.

 

Det jeg aller mest har lyst til å si deg er at du kan vist du vil men man må som regel kjempe hardt for å oppnå drømmene sine. Og som alene mor har du jo ikke den samme støtten i ryggen men likevel kan du klare nesten hva som helst og fortsatt være en god mor. Man må bare tilpasse det litt ta litt av gangen.

 

Jeg tror det er sunt å ikke ha det for lett. Og jeg tror at man kan jobbe for å endre det man ikke er fornøyd med i livet sitt man må bare være villig til å ofre litt. Ikke alle trenger høyere utdanning og ikke alle ønsker det samfunnet trenger faktisk buss sjåfører, butikkmedarbeidere, renholdere også. Men du må finne ut hva du kunne tenke deg å gjøre selv og så må du jobbe for de målene noen ganger kan man ikke få til ting med de samme og må gjøre andre ting midlertidig. Men du kan sette deg mål som sier at om så og så mange år skal du klare å få til det og det for deg og jenta de. Og så jobbestille og rolig mor de målene. Ikke godta et liv du ikke er fornøyd med men endre det du ønsker å forbedre. Det gjelder oss alle.

 

[Anonym bruker]

Hei.

 

Jeg har det akkurat som deg. Bare litt eldre. Og jeg vet du ikke har det lett. Det er ikke bare bare å skaffe seg jobb eller søke seg inn på skolen. Og det blir bare verre og verre..Bor du på vestlandet ?

[Anonym bruker]

Jeg var heller ikke ferdig med utdannelsen da jeg ble gravid ved et skikkelig "uhell". Hadde ikke rett til mer støtte fra lånekassen. Jeg tok alle småjobber jeg fant under svangerskapet, og fikk på den måten grunnlag for fødselspenger, og etter permisjonen jobbet jeg litt og fikk overgangsstønad mens jeg gjorde ferdig studiene. Fikk leid meg rimelig leilighet gjennom Studentsamskipnaden, og OS+bidrag+stønad til barnetilsyn+ barnetrygd+bittelitt småjobbing gjorde at det gikk rundt helt greit. Med ferdig utdannelse gikk det greit å få seg jobb.

 

Hvorfor gjør du ikke ferdig utdannelsen din?

[Anonym bruker]

Jeg er forresten gift og har hus og ett barn til i dag. Ser overhodet ikke ned på alenemødre som deg. Men folk må ta tak i livet sitt og gjøre en innsats selv. Det er ingen som fikser noe for deg, det vet jeg. Var forresten alenemor i 5 år.

[Anonym bruker]

en alenemor under utdanning får sinnsykt mye penger! bestevenninna mi var alenemor for noen år siden, å hun hadde tilsammen 20 000 utbetalt i mnd! betalte 1% skatt osv. mens hun gikk skole!

[Anonym bruker]

Da fikk hun nok stipend/lån ?

Ikke alle som får det vet du.

[Anonym bruker]

Jeg vil bare si at jeg ser ikke ned på deg, eller andre kvinner som er alenemødre, kvinner som ikke er høyere utdannet eller har god økonomi. Tvert i mot!

 

Jeg beundrer dere. Sterke kvinner som får hjulene til å gå rundt. Jeg tenker ofte at jeg er veldig glad som har en mann å dele ansvaret med. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skulle klart meg hadde jeg vært alene, både med omsorg og økonomi. Jeg ville nok klart det på et vis jeg også, men tror nok det er ganske tøft til tider.

 

Jeg er en av de som vet hvor heldig jeg er og hvor godt jeg har det. Jeg setter pris på det og forsøker å aldri ta det for gitt.

 

Men vil også fortelle at vi kan ha det tøft og ha problemer vi også. Og du er kanskje litt heldig du også, som bor i et så rikt land, som gir økonomisk støtte, og du har sikkert tak over hodet og får tak i mat. Situasjonen kunne liksom alltid vært verre, så man må bare sette pris på det man har i livet som er bra. Ikke være lei seg for det man ikke har. Da blir man aldri lykkelig.

 

[Anonym bruker]

Jeg fikk OS i i 2,5 år (2002-2003). Den gang var den på ca 8500, minus skatt (Det er da ingen som betaler 1% skatt? Jeg trakk i alle fall helt vanlig skatt, ca 25% inkl skattekl 2).

 

altså:

 

6000 OS

2000 Barnetrygd

1500 bidrag

2000 stønad barnetilsyn

3000 Kontantstøtte (deler av perioden)

1000 inntekt jobb

 

Totalt

15500. Det er riktignok noen år siden, men det gikk veldig bra,

 

Det er riktignok noen år siden, men jeg bor i DYR by

 

 

[Anonym bruker]

Jeg har en søster som har vært der du er nå.

Hun gjorde ferdig utdannelsen sin, ingen høyere utdanning, men nok til å få en grei jobb.

En periode i livet lånte hun MYE penger av mamma og pappa, uten at de hadde stilt opp tror jeg ikke det hadde gått.

Da gutten hennes var 4 år traff hun han hun er gift med, de har to gutter sammen og han som søsteren hadde fra før ble som en sønn for hennes nye mann.

Nå har de begge gode jobber, enebolig, bil til x-antall 100tusen. Årsinntekt på litt over millionen (samlet) og de har det kjempebra.

Jeg vet at det er tøft å være ung og alene med ansvaret. Selv ville jeg aldri fått meg til å se ned på de som er dårligere stilt enn meg selv.

 

Så jeg ønsker deg lykke til videre, men jeg er sikker på at det ordner seg etterhvert.