Hadde dere akseptert dette?

[Anonym bruker]

Ja nå har jeg skrevet et par innlegg tidligere om mannen min. Han dro til utlandet med store planer for oss og for fremtiden, og kom hjem 3 uker senere, sur og sint og deprimert. Han ville ikke ha dette livet lenger og bla bla bla.

 

Nå har det gått akkurat en uke siden han kom hjem. Han har stått på sitt, han ville bort fra alt dette og ha et "annet" liv. Så dro han for å tenke for seg selv, ned til sin mor. Der har han nå vært siden helgen. Han er en helt annen person enn han var før han dro, han er som tilbake til 19års stadiet. Ikke viser han store følelsene for hverken meg eller gutten vår, og vi har vært igjennom mye sammen. Vi har alltid visst at det er hverandre vi vil ha, etter mange turbulente stunder oppgjennom livet.

 

Nå skrev jeg til ham på sms igår, at dette går ikke. Nå får han komme hjem og snakke om problemene. Da får jeg til svar at det går ikke an å snakke med meg. Jeg forstår ham ikke. Han vil til thailand og bo der i 1 år og lære seg thai. Så vil han bruke det i buissness der nede. Javel sier jeg, da selger vi vel huset da og så får du "livet" ditt og planene dine. Jeg skal da sannelig ikke stå i veien for deg. Nei, det var ikke det han ville nei. Han ville at jeg skulle passe hus og hjem, mens han var der. For dette livet hadde vi bygd sammen og han ville ha noe å komme hjem til. Han var glad i oss, sa han. Men han følte at han dugde ikke til noe her. Han følte han ble kvalt. Han følte at han mistet seg selv. Dette var noe han bare MÅTTE gjøre, fortalte han.

 

Ja her sitter vi med en 5 åring(snart) som er vant til et familieliv med mamma og pappa. Og jeg er helt i villrede. Jeg kan ikke akkurat holde ham fast heller. Men å la ham gjøre dette? Jeg sa til ham at jeg sitter ikke her og passer hus og hjem mens han er ute og finner seg en annen familie nedi der, det er uaktuelt. Nei det kom aldri til å skje, fortalte han da.

 

Så jeg vet ikke jeg nei..... Hva skal jeg gjøre? Dette er virkelig tungt for meg. Jeg merker jo at han ikke er helt seg selv da, han var jo en ansvarlig og god pappa og samboer. Deppa har han vært lenge og følt at han ikke passer inn her og der, ditt og datt. Ikke får utrette alt han skal osv. Men dette da??? Skal jeg bare sitte her? Joda han skulle komme i ferier og vi kunne besøke ham... Er jeg HELT idiot når jeg tenker at dette skal kunne fungere???? Jeg kjenner ham såppass at jeg tror ikke han greier å gå noen skole der nede. Han orker da aldri noen skole samme hva. Han har jo alltid store planer som han aldri greier å gjennomføre.

 

Å snakke ham ifra dette, har mange av oss prøvd. Det funker ikke. Han er bestemt. Så hvis jeg ikke lar ham dra så mister jeg jo ham da.....

 

Jeg vet ikke opp og ned lenger jeg... hjelp?

[Anonym bruker]

Er det noen mulighet for at du og sønnen deres kan bli med ham i noen måneder?

 

Prøve det sammen.. Gutten skal jo ikke begynne på skolen enda,kanskje han hadde syns det var gøy

 

Er det et alternativ for mannen din?

[Anonym bruker]

Helt ærlig, samme hvor "skjebnebestemt" deres forhold er, så hadde jeg sagt: "Javel, bare reis, du. Men vi venter IKKE. Her er ingenting annet enn samvær med barna som venter deg når og om du kommer hjem.Jeg vil gå videre med mitt liv, på min måte."

 

Og dette mener jeg helt seriøst. Hvorfor skal du sitte og "holde fortet", mens han "realiserer seg selv", og driter i det daglige hjemme? Og så skal han bare kunne spasere rett inn i det igjen etter 1 år? Er han helt på bærtur, fyren?

[*toppris*]

helt enig med de to anonyme over her.... syns virkelig dette er tåpelig av han... og ett helt år forandrer veldig mye, dere får ulike erfaringer og sjansen er da desverre stor for at dere vokser fra hverandre... tror ting bare blir værre etter det året enn hva det er nå... det virker som dere har gått hver deres veier allerede...

 

for min del, hadde gubben ville dratt og gitt avkall på alt "for kun ett år" så hadde jeg sagt tilbake at det er uaktuelt, drar han da drar han for godt... så når han evt kommer hjem kunne vi tatt det derfra... men som nevnt, tror da at man hadde vokst fra hverandre...

[Anonym bruker]

Altså vi har vært 1 år fra hverandre før. Vi gjorde det slutt og trodde det skulle gi oss nye liv. Vi savnet hverandre og fant tilbake. Flyttet sammen, og et år senere, kjøpte hus. Dette igjen er 1 år siden nå. Han sa til meg at han skjønte hvis jeg ikke ville vente på ham, men ingen ny mann skulle inn i VÅRT hus. Det var liksom det han sa.....

 

Jeg kan bare ikke forstå hvorfor han er villig til å miste meg, for å "finne" seg selv?? ..... Han har jo funnet seg selv før. Nei dette med skolen han bare nåtte gjør det. Han ble "kvalt" følte han. Og jeg tror ikke akkurat at han mente forholdet. Da hadde han jo villet ut av det. .. Han følte ikke at han hadde noe å bidra med her hjemme akkurat nå, og han greide heller ikke å være i landet akkurat nå.

 

Men hvorfor, dette så pluttselig? Hvorfor risikere alt for et år som sagt? Fordi mens han var der nede nå sist, rett før han kom hjem, snakket han om hvor han savnet oss. Han elsket oss og vi var livet hans... Jeg forstår ikke...

[Anonym bruker]

Sender du han 1år til Thailand kommer han nok ikke alene hjem igjen.

 

 

[Anonym bruker]

Nei jeg sa jo det til ham. Nei planene lå ikke med noe sånt, fortalte han.....altså jeg er i villrede da.. jeg elsker ham jo

[Anonym bruker]

Hørtes underlig ut... Er han frisk? Hvor gammel er han?

 

Jeg ville gitt min mann et ultimatum. Han kan ikke dra fra meg og barnet som han vil, det er helt sikkert. Han har fått barn med meg g har et ansvar han også. Han har også vært med på å kjøpe hus og biler og må dele det ansvaret det medfører, ikke bare reise fra det når det passer ham.

 

Du kan jo forsøke å snu på det, spør ham om han kunne tenke seg å gjøre det samme for deg?

 

Han kan ikke dra og forvente at du skal sitte på vent for ham.