Forby stebarn å prate om sitt andre hjem?

[Kreoline]

Jeg leser faktisk det aller meste av det som er blitt skrevet her og har lagt merke til at noen stemødre finner situasjonen sin vanskelig fordi man føler at man er på utstilling for barnets andre hjem. Alt stemor gjør og sier blir tatt med hjem til mor for analyse og diskusjon. Barnet kommer gjerne tilbake til far og stemor, med en snerten kommentar som barnet i hvertfall ikke har kommet på selv. Er det noe galt i å forby barnet å snakke om sitt andre hjem. Dette må jo gå begge veier. Jeg hadde ikke hatt betenkligheter med å si i fra til barnet at jeg ikke ønsker at hun forteller om ting som skjer hjemme hos oss og å avvise når barnet vil fortelle hva mor har sagt om meg eller faren sin. Jeg kommer også til å lære egne barn å ikke prate stygt eller negativt om andre.

 

Nå tenker jeg bare høyt og prøver å finne ut hvordan jeg ville ha taklet situasjonen. For selvsagt må barnet få lov til å prate om nye søsken her eller der og positive og negative ting som berører barnet og det trenger hjelp til å løse det eller forstå det. Men hva stemor sier og gjør har ingenting hjemme hos mor å gjøre.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Det synes jeg er en meget uintelligent ting å gjøre. Da gir man barnet problemet i forhold til forklaring, potensiell skyldfølelse og forklaringsansvar. Det er ikke holdbart. Overfor barnet later man som om alt er greit på det området og tar det eventuelt med den foreldren som ikke kan oppføre seg.

[Kreoline]

Hva er uintelligent å gjøre?Si til barnet at du ikke ønsker at det forteller hva stemor sier og gjør?

[Anonym bruker]

Ja, det å gi et barn munnkurv på den måten er direkte uintelligent. (og fryktelig egoistisk)

[Anonym bruker]

Senario der jeg hadde bedt stebarn om ikke snakke om oss hjemme hos deres mor, om meg og om faren og om hvordan vi gjør ting ol, er jo bare å gi dem enda mer å snakke om.

Resultatet, herregud, nå har den derrre gale dama hans funnet ut at vi ikke skal snakke om de hjemme hos oss, jeg sier nå hva jeg vil, det er nå ikke hun som kal bestemme hva vi skal si og ikke si. Hun vil sikkert bare ikke at det skal komme ut at hun peller snørr og spiser det.

 

Nei det er slitsomt å være på utstilling, og det eneste som hjelper er å ikke stikke hodet frem. Det er ikke snakk om noe lojalitetskonflikt, det erhelt åpentlyst at mot meg finnes det ingen lojalitet. Finnes ikke så veldig med lojalitet i forhold til faren heller, men det svinger litt mer.

[Kreoline]

Nå synes jeg du vanner ut ordet egoisme. Barn har faktisk ikke vondt av å lære seg å ta hensyn til andre menneskers følelser. Jeg ser ingen betenkligheter med å oppdra et barn til å bli hensynsfulle. Barn må lære seg hva som er greit og ikke, men de kan ikke finne ut av det selv.

 

 

 

 

 

 

 

 

[Kreoline]

Det må jo være helt forferdelig å være på utstilling og tenke etter hva man sier og gjør hele helga. Har du det slik fortsatt, eller har dere greid å få en stopper for dette?

[Anonym bruker]

Og hvis du seriøst mener at en god måte å lære barn om ansvarsfølelse er å gi dem munnkurv om hva som skjer i det ene hjemmet overfor det andre hjemmet, da synes jeg du vet for lite om hvordan man skaper et godt samarbeidsforhold og et trygt miljø for barnet. Man pålegger ikke barn munnkurv slik at de blir satt i en lojaliteteskonflikt. Den type problematikk er ALLTID de voksnes ansvar. Å skyve det ansvaret over på barnet er meget egoistisk, og lite gjennomtenkt. Det vitner om navlebeskuelse og hva som er komfortabelt for en selv.

 

Det er tusenvis av andre veier å gå for å lære bort empati, ansvar og hensyn. Man gjør ikke barnet til en aktiv part i vanskelige samarbeidsforhold.

[Kreoline]

Ja ja, da er vi uenig, men det er greit på en debattside.

 

Men som hun andre her nede sier, her er det faktisk ingen lojalitetskonflikt, for det er ingen lojalitet mot verken henne eller faren.

 

Dette handler for meg ikke om tilfeller der barnet brukes av foreldre som sendebud i en konflikt mellom foreldrene, det er ikke akseptabelt overhode.

 

Jeg er gjerne uintelligent, navlebeskuende egoist, så lenge jeg slipper å være på utstilling for diskusjon og analyse hos barnets mor.

[Anonym bruker]

"Jeg er gjerne uintelligent, navlebeskuende egoist, så lenge jeg slipper å være på utstilling for diskusjon og analyse hos barnets mor." Med det utsagnet gjorde du meg sjeleglad for at mitt barn ikke har en stemor og enda mer overbevis at en stemor som en del av det som finnes her inne det skal jeg aldri bli.

[Kreoline]

Jeg er ikke stemor og kommer heller til å være alene på en øde øy fremfor, så det skal du ta med knusende ro. Jeg hadde vært stemor fra helvete. Jeg har kommet unna med den blåtte forskrekkelse en gang jeg holdt på å bli stemor. Jeg ser mange her inne som ikke burde ha satset på mannen sin, fordi hverdagen er fylt med konflikter og det er ikke alltid bare stemors skyld.

[Anonym bruker]

Selvfølgelig er det ikke alltid stemors skyld at det er konflikter. Det er derimot alltid enhver voksen person sitt ansvar hvordan de velger å takle en konflikt. Når jeg ser rådene, opplevelsene og tingene enkelte stemødre gjør her inne får jeg bakoversveis.

 

Selvsagt er det ikke kult å være på utstilling for den andre foreldren, men ærlig talt, man gjør ikke barnet ansvarlig for det. Da er man litt tjukk i huet, sorry.

[Kreoline]

Jeg får også bakoversveis av hvordan en del fedre tillater seg å oppføre seg mot stemor og felles barn "for stebarnas skyld". Jeg synest samtidig at det er utrolig trist at barna får skylden for at nyfamilien ikke fungerer og at fedrene her inne slipper helt fri. Det er de voksne som må finne ut hvilken familien de vil ha og jobbe for det. Men jeg vil fortsatt ikke være på utstilling, da er jeg heller tjukk i huet.

[Kreoline]

"Da gir man barnet problemet i forhold til forklaring, potensiell skyldfølelse og forklaringsansvar". Utdyp gjerne denne setningen, dette ble litt intetsigende og sikkert svært pedagogisk riktig.

[Anonym bruker]

Hvis den setningen er intetsigende er det vel du som ikke har lest den grundig nok

 

Man gir ikke barn ansvar for situasjoner de ikke er ansvarlige for, dermed gir man dem heller ikke ansvaret med å forklare for en forelder at nei det kan jeg ikke fortelle deg fordi sånn og slik har sagt jeg ikke skal fortelle noe. Ved å gi munnkurv kan man raskt gi barnet følelsen av at det er en årsak til konflikten, altså skyldfølelse. Eller skyldfølelse over ikke å kunne fortelle videre hva som skjer hvor. Man skal rett og slett ikke gi barn den formen for ansvar, eller belastning.

 

Hvis du på ramme alvor mener at det er akseptabelt å utsette barn for det med vitende og vilje, fordi det er komfortabelt for en selv, da mener jeg du mangler både modenhet og kunnskap.

[Anonym bruker]

Dette var litt interresant å lese om, for hjemme hos oss er det nemlig motsatt !! Barnet snakker ALDRI om hva som har skjedd den uken de ikke er her !? Nesten ikke et ord om mor, eller stefar, eller halv/stesøsken....

Vet jo ikke hvordan det er andre veien, men tenker vel det er likedant ? Dette har jeg stusset over, og da jeg spurte helsesøster sa hun at dette er en lojalitetsgreie unger har !? Javel tenkte jeg da...

Men uansett tror jeg ikke det hadde vært noe problem.

Jeg er som jeg er, og står for det . Mor er som hun er, og glad er jeg for det

 

[Anonym bruker]

Vi tenker ikke på hva vi gjør og sier, rett og slett fordi vi ikke har noe å sjule. Om mor får historier som høres litt merkelige ut, så spør hun likegodt om det stemmer. Som regel kan vi avkrefte det:) Men som oftest er det jo egentlig mye humor i det - og vi har hatt mang en latter etter sengetid.

Et forbud tror jeg ikke vil gagne noen, aller minst barnet. Og husk, man lever på utstilling når man har barn. For barna forteller både på skolen og i barnehagen de utroligste ting.

Det gjelder å ikke bli paranoid, da sliter man veldig!

[Kreoline]

Ja, kanskje det er ekstremtilfellene der informasjonen mellom hjemmene flyter fritt. Jeg er enig med deg at det høres rart ut at barnet aldri forteller noe om sitt andre hjem. Men det er mange barn som må spørres for at de skal fortelle noe. Kanskje er barn faktisk lojale i hjemmene sine, så situasjonen om å være på utstilling ikke er reell hos de fleste. Jeg for min del hadde ikke hatt noe betenkligheter med å spørre barnet om hvordan hun har hatt det hos far med familie, fordi det er en viktig del av barnets liv og barnet vil se på det som viktig at jeg er interessert i den delen av barnets liv. Men det går på henne og hvordan hun har hatt det og ikke slarv om stemor, så sant det ikke er ting ved stemor som berører barnet negativt.

[Anonym bruker]

Enig med deg i det. Jeg pleier å spørre barnet om litt hverdagslige ting, ikke fordi jeg vil høre sladder om biomor, men fordi jeg er interresert i barnet og hvordan h¤n har det i sitt andre hjem.

Hilsen anonym rett over.

[Anonym bruker]

Du får unødvendig mye pes for dette. Jeg tror det kan være litt naivt å tro at alt barn foretar seg er helt uskyldig. De kan være kyniske på egne vegne, de kan ha mye følelser de ikke helt vet å håndtere.

Eller enda verre de kan helt ufrivillig bli gjort til mor eller fars lille budbringer eller spion.

Det er greit det kan være problematisk med et forbud, joda jeg kan da se det. Men jeg ser det ikke som helt uproblematisk at barna skal være helt fri. Tenk for en lojalitetskonflikt og stressende situasjon de kan føle seg i, om det ikke er noen grenser. Eller tenk hvor stor innflytelse de får om de kan bruke dette som de vil, for å oppnå ting. Alt for store ansvar for små barn.

[fult hus:)]

Jeg tror at d eneste du vil oppnå med dette er at barnet kommer hjem til mor/far etter å ha vært til sin andre familie å får spørsmål:

Hvordan har d gått?

Hva har dere gjort?

Foreldre er jo nysgjerrig på hva barnet har gjort når barnet har vært borte.

å da svarer barnet: Stemor/far sa jeg ikke for snakke om de når jeg kommer hjem.

å da begynner mistanker og spørsmål å komme..

[tiny_me]

Det ville jeg i hvert fall ikke gjort. Yngste sønnen til samboeren min bodde fast hos oss i ett og ett halvt år og er derfor vant til å fortelle oss hva han har gjort om dagen og hvem han har vært med. Nå rett før jul endte han med å flytte til moren sin (masse rettsaker og dritt). Men i alle fall så har hun nekta han å fortelle oss noe som helst han gjør der borte og stakkars gutten er helt forvirra. Hvis han slumper til å si for eksempel at han var på campingplassen i helga så begynner han å gråte rett etterpå fordi han får jo ikke lov å mamma å si noe så da kommer mamma til å bli sint. Nei barna forteller som regel om ting fordi de er stolte og glade eller trenger å få noe ut, ikke for å være slemme mot den de forteller om så i mine øyne blir det bare tull å nekte dem. Ikke at jeg synes det er så forferdelig gøy å sitte med han å høre hva han har gjort med mamma, eller at mamma ikke har vært hjemme på en uke eller hva han enn forteller om akkurat da, men barn trenger å fortelle om livet sitt og hva som foregår de også.