Barn med flere menn

[Anonym bruker]

Jeg fikk en datter på 3,5 år siden. Barnefar forlot meg til fordel for en annen jente da datteren vår var 3 uker. Det tok meg år og dag for å komme over dette. Etter å ha svelget flere kameler, "godtatt" denne jenta som stemor til mitt barn, oppleve at datteren min ble storesøster osv, fant JEG endelig kjærligheten igjen.

 

Jeg og kjæresten har vært sammen i 1 år nå, og planlegger å flytte sammen begynnelsen av neste år.

Men det er en ting. Han ønsker seg barn. Jeg vet ikke helt hva jeg vil enda. Jeg klarer ikke helt tanken på å få barn med enda en mann. Hva om han forlater meg også? Så blir jeg sittende der med to små alene. Jeg hadde skammet meg verre om det hadde skjedd. Barnefar var min første kjærlighet. Var sammen i 4 år før jeg ble gravid. Trodde det skulle være oss for alltid. Hvor dum går det ann å bli!!

 

Tør jeg ta den sjansen igjen?? Jeg vet ærlig talt ikke. Det tynger vårt forhold i den forstand at han VIL ha barn, og jeg er usikker. Føler jeg har nok med hun jeg har. Det er jo dyrt med barn, såvidt det går rundt her i huset. Hva om jeg blir alene med to?

 

Vi skal selvfølgelig ta årene til hjelp. Jeg har sagt at jeg skal vente minst 6-7 år før vi kan tenke på å få barn. Han syns det er for lenge.

 

Andre som vil dele råd eller tanker angående dette?

[Anonym bruker]

Hmm denne skulle på aleneforeldredebatten egentlig..jaja pytt sann

[Anonym bruker]

dette er vel ikke noe han vil du skal ta stilling til nå? dere bor jo ikke sammen enda en gang... jeg vil jo tro det er lettere for deg og komme frem til det riktige svaret for deg når dere har vært sammen en stund til og gjerne bodd litt sammen..

trenger jo ikke få barn med alle man er sammen med heller!

[Anonym bruker]

Jo han vil at jeg skal ta stilling til dette nå. Vis jeg ikke vil ha flere barn så frarøver jeg jo han muligheten til å bli pappa. Derfor vil han gjerne vite det.

Vet jo at man ikke bør få barn med alle man er sammen med, som sagt jeg har ingen planer om flere barn de neste første årene.

H.I

[Anonym bruker]

javel...? men du vet vel om du vil ha flere barn i framtiden? og da er det eventuelt bare og si at du vil det men ikke på et par år eller hva du vil...

[Anonym bruker]

Mulig det er jeg som er vanskelig. Men jeg vet faktisk ikke om jeg vil ha flere barn i fremtiden. Redd for å bli forlatt igjen. Syns det er vanskelig nok å ta vare på ett barn alene(med tanke på økonomi)

Dessuten har jeg en del år igjen på skolebenken for å oppnå målet mitt, å vil ikke ha flere barn under studiene. Og når jeg er ferdig med det, så føler jeg at jeg kanskje er for gammel til å få barn.

Vet ikke om jeg da orker å starte på nytt med baby. For meg var babytiden preget av mye ulykkelighet og fortvilelse. Jeg er glad for at den tiden er over. Off høres vel egoistisk ut her men.

 

H.I

[Anonym bruker]

Jeg forstår problemet ditt hi...

 

Hadde skikkelig vondt for å binde meg til en ny mann selv, etter å ha blitt forlatt av barnefar under svangerskapet. Og så var det et realt helvete med samvær og greier etter at babyen var født, for han kom faktisk og krevde full omsorg fra dag 1. Fordi det hadde vært hans ide å få barn.. Han fikk aldri mer enn normalt samvær, men han var en drittsekk mot meg, selv om jeg hadde vært kjempeglad i ham, og at jeg ikke hadde sett noe negativt med ham tidligere...

 

Så møtte jeg en ny mann. Turde ikke å bli gravid igjen, ikke fordi jeg ikke vil ha flere barn, men fordi jeg under ingen omstendigheter vil ha en slik barnafar til å krangle med.. Etter 5 år bestemte jeg meg for å hoppe i det. Og jeg er glad jeg tok meg så lang tid for å bestemme meg. Det var et riktig valg, føler jeg, når jeg fikk gutten min som i dag er 3 år. Og babytiden har vært noe helt annet med en mann som var en skikkelig mann.

 

Hvis du flytter sammen med ham, kan du prøve deg fram forsiktig. Ikke gå for fort fram, men du skal se det at hvis han er en skikkelig going, så blir det noe helt annet å ha barn. Du trenger ikke å bestemme dette i dag. Du må bli bedre kjent med ham først, og du kjenner ham ikke godt nok før du har bodd med ham lenge.

 

Lykke til.

[Tre gutter, en jente og spire]

Skjønner at du er litt redd.. det er naturlig. Du har blitt sviktet på det tidspunktet i livet hvor du var mest sårbar og trengte trygghet.. Lite pent gjort av din eks, men javel, det skjedde.

 

Problemet er at man kan aldri VITE at alt blir bra neste gang. Ting kan skje, enten man vil det eller ikke.

Eneste man kan gjøre er å velge at man vil stole på et menneske igjen eller ikke.. gjør nok litt vondt for din nye kjæreste at du ikke greier å stole på han, men dersom du snakker om dine følelser og tanker rundt alt, blir det nok lettere etterhvert.

 

Du må også huske at det å ikke stole på noen, ødelegger for din egen lykke. For å nå et mål, må man satse og det er skummelt å satse sine egne følelser.

Ikke straff deg selv, du har IKKE vært dum, du elsket han og han sviktet deg.

 

Om det skulle skje noe slik at du ble alene, vil det nok gå bra det også. Utrolig hva man greier.

Lite sannsynlig at det skulle skje to ganger, tror du ikke? Uansett kan dere jo lage en avtale med hverandre før baby evt kommer, om delt foreldreansvar slik at barnet bor like mye hos hver av dere. Kjenner en dame som gjorde det med sin nye mann. Hun ble uventet gravid, hadde tre fra før (en meget syk) og orket ikke ta seg av en til alene. Finnes alltids løsninger

 

Lykke til med valg! Prøv å bo litt sammen før dere bestemmer dere da, se hvordan hverdagen er sammen. Det er lurt..

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Nettopp. Jeg kan jo ikke vite om vi kommer til å være sammen resten av livet.

Delt omsorg tenker du på? Det kunne jeg aldri avtalt før barnet ble født. Dessuten hadde det ikke vært aktuelt med mindre vi samarbeidet godt, barnet kunne ha en mening om det, vi bodde i samme område osv.

 

Jeg hadde fysisk sett klart å ta vare på et barn til alene, men det er økonomien jeg er redd for. Jeg studerer og klarer såvidt å komme meg gjennom utgiftene nå med ett barn. Kan ikke risikere å bli sittende alene med to, da må jeg gi opp utdannelsen min.

 

Nei huff nå høres det jo ut som om jeg tar sorgene på forskudd. Men nå vet jeg jo veldig godt at man plutselig kan bli alene over natten. Man legger seg på kvelden og når man står opp, er man plutselig helt alene. Har man opplevd den skrekken så gjør man alt for å slippe det igjen.

 

Hverdagen har jeg og typen hatt en del av, lite kosedager. Han ble slengt rett inn i hverdagen med bleieskift, god natt historier..osv. Sa bare:; " ja dette er livet mitt, datteren min tar opp mye av tiden, og sånn er det her". Han kom fort inn i det heldigvis. Han trives som "stepappa" men som han sier: "jeg vil gjerne ha min egen, en som er av mitt kjøtt og blod". Joda skjønner jo det, jeg har jo allerede en, noe som holder for meg akkurat nå.

 

Men jeg blir jo inn i 30-årene før jeg har "tid" til neste. Og da spørs det om jeg vil ha barn i det hele tatt. Sitter jo med en tenåring i huset da, har kanskje nok med henne?

 

Nå må jeg kanskje slutte å tenke så mye på fremtiden.. men utrolig hvordan livet kan forandre seg fra kun ett døgn til et annent.

 

H.I