NÅ FIKSER JEG SNART IKKE MER !!!

[Anonym bruker]

Gir snart opp !

Ble planlagt gravid med bf forlot meg under svangerskapet, masse trusler fra ham + nye samboeren hans vedr bidrag etc da jeg nektet ham å ta med ny samboer til å støtte ham under fødselen..( jadda jeg er en egoistisk alenemor som BARE tenker på meg selv..ødelegge fars fødselsopplevelse gjorde jeg .). Kunne ikke få alenerom natta på sykehuset fordi det var folk med familier der (alle famileirommene var opptatt så da brukte de enkeltrommene til de som ikke fikk plass) fikk derfor 3 mannsrom istedet hvor fedrene var hele tiden..ikke akkurat det jeg hadde behov for etter en tøff fødsel). Greit nok, jeg ble den natta jeg måtte pga komplikasjonene og dro hjem.

Har etter beste evne klart meg sjøl etterpå, fått noen timer hjelp av foreldrene men de kan ikke hjelpe så mye, de er gamle og min svigerinne lager kvalm så snart hun hører de har vært her... det tar jo barnevakt fra dem ( de har to barn, full barnehageplass på begge, hennes familie stiller også opp og hun jobber deltid da hun ikke orker mere, greit nok men er lei av å høre hvor synd det er på henne hele tiden, at hun føler seg som alenemor om hun er alene med ungene et par dager pga mannens jobb etc...)

 

Jeg MÅ tilbake i full jobb nå, har hatt 100% permisjon for å få det til å gå rundt økonomisk, får ikke barnehageplass, snakket med bhg kontoret i dag og vil heller ikke bli prioritert før tidligst til høsten da jeg er såkallt "resursseterk" . Takk, hyggelig å høre det men det hadde FAEN MEG HVERT GODT

 

Tellte nylig over og iløpet av barnets første 9 mnd har jeg totalt hatt 5 timers avlastning ( jadda, har ammet under kappa i frisørstolen i mangel på barnevakt, da jeg har klippet meg tre ganger denne perioden ) .

 

Tjente akkurat over grensen for bidragsforskudd etc så får kun når nav innkrevining klarer få inn lønnstrekk fra barnefar ( skal da ha hele 1500 i bidrag, han har sett barnet tre ganger, har ikke hatt "tid" til mer..)

 

ER DET IKKE BILLIGERE FOR SAMFUNNET Å HJELPE meg meg barnehageplass så jeg fikser det her videre enn at jeg skal måtte si opp en greit betalt jobb og gå på stønad ? ramle helt sammen ? er så sliten at jeg spyr av hele greia, noen dager med bhg plass, bare to så jeg kan sove litt før jeg starter jobbe fullt og så jeg har en løsning på passen mens jeg jobber ??

Dama på barnehagekontoret trøkka også ut av seg at det var grenser på hva de kunne gjøre for aleneforeldre som likevel får så mye støtte ....hun kan godt få de 970 ,- på mnd som jeg får i utvidet barnetrygd !! DET ER JO INGEN hjelp eller støtte å få noe sted jo , må man først ta livet av seg for man ikke klarer mer eller hvordan er dette systemet ?? jeg fikser ikke mer nå, bare griner dag ut og dag inn og det går også utover ungen......

 

sorry, nok en sutrete alenemor som ikke fikser livet!

[Anonym bruker]

Sykemelding ga depresjon?

[Anonym bruker]

har ikke fått noen sykmelding, det løser vel heller neppe avlastning ...

[Anonym bruker]

Krev mer av faren

[Anonym bruker]

Møte med familievernkontoret, sett opp ordentlig samvær med faren.

Annenhver helg, pluss en dag per uke.

[Himmel og hav]

Jeg har dessverre ikke så mange gode råd til deg, men jeg måtte bare kommentere... Barnefar ville ha med seg sin nye samboer under fødselen??? Er mannen helt SKRUDD??!!

 

Selvfølgelig ville det mest samfunnsøkonomiske og det beste for deg være at du fikk en barnehageplass, men er det ikke plasser så kan de jo dessverre ikke trylle en. Er dagmamma en mulighet, fram til du får barnehage på høsten?

 

I forhold til avlastning sånn ellers, er det noen hyggelige naboer, eldre damer, greie tenåringer som du kunne blitt kjent med, og som kunne avlastet deg litt innimellom? Heng opp lapp på butikken, eller snakk med noen på helsestasjonen. kanskje det er en annen alenemamma, som strever sånn som deg, og dere kunne avlaste hverandre etter tur?

 

Sender deg en klem, og et ønske om bedre dager!

[Gjest]

Kvifor skal eit barn som aldri har sett faren sin, vere hos han ein dag i uka og annakvar helg? For det første så anbefalest ikkje overnatting før barnet er 1 år, for det andre så skal det gradvis tilvennest. Eg synest også det er fælt at barnet MÅ til faren når han tydeligvis ikkje vil ha noko med barnet å gjere.

 

Eg er meir for at du skal skjelle ut barnehagekontoret så til dei grader, det er ikkje slik at aleineforeldre har førsterett.

 

Kor er det du bor? Eg kan vere barnevakt:) Kva med dagmamma?

[Anonym bruker]

Ta kontakt med barnevernet og forklar hvor sliten de er, de kan skaffe deg bhg-plass når det ikke går andre veien.

Hilsen bv-pedagogen.

[Anonym bruker]

takk, vedr faren vil jeg helst ha ham ut av livet..opplevde alt for mye trusler og div til at jeg ønsker ham i livet til barnet mer enn høyest nødvendig. At han ville ha med nye dama forundrer meg ikke ( en alvorlig personlighetsforstyrrelse jf flere fagfolk jeg har snakket med vedr det som har skjedd. ) Kanskje mer spes at HUN mente hun skulle være med ( som en venninne av ham da ..hehe).

 

Dagmamma er vanskelig pga min jobb i det offentlige, må ha alt hvitt ...

 

Barnevernet sitter langt inne å kontakte.. .. er jo lissom resurssterk til vanlig men nå føles det som om verden henger vel på håret her..er bare så innmari sliten og oppgitt, at det ikke finnes NOE hjelp å få noe sted - hadde vært godt med litt støtte bare så jeg kom meg opp på beina igjen..Bf har ögså nær familie i bv her som tror han er en snill fyr det er synd på og som lissom har greie på alt...de kjenner ikke den "egentlige" siden hans..Han og nye dama jobber jo knallhardt for å sverte meg slik at han ikke blir den stygge ulven som forlot meg i svangerskapet men at det er jeg som er gal som ikke tar hensyn til ham...

 

Er bare så innmari oppgitt ...vet virkelig ikke hva jeg gjør snart for å komme ut av det her

[Anonym bruker]

trykte litt fort, er redd for å bli bitter og selvsentrert som jeg synes så mange rundt meg er...men er kanskje blitt det alt. Trenger bare så veldig litt forståelse og hjelp , ikke bare høre hvor bra jeg klarer meg uansett..jeg gjør ikke det

[KaMa]

Dagmamma er ikke synonymt med svart arbeid. Skjønner at du ikke har det bra. Jeg hadde sikkert bukket fullstendig under om ikke vi hadde vært to det første året, så masse symp.

Men prøv å finn en dagmamma som jobber hvitt. Her jeg bor er de fleste som jobber som dagmamma faktisk skattebetalere.

[KaMa]

At man er bitter for noe i livet er ikke det samme som å være en bitter person generelt.

De fleste ville vel blitt bitter dersom bf stakk etter å ha vært med på å lage et planlagt barn..

[Anonym bruker]

Takk,

har forsøkt ringe noen men det har vært uaktutellt med hvitt arbeid for dem...ser derfor litt sort på det hele idag..har nok en tung dag også

 

Bf har nok klart å sette sine spor i hodet mitt med all dritten jeg har fått, ser jo at det er han som er syk iforhold til en del ting men har fått hodet prenta inn med at jeg er gal, egosistisk, bitter og jævlig som ikke lot ham ta med dama på fødselen, som har krevd ham for bidrag etc..Han jobbet hardt for å isolere meg fra venner og familie, og klarte det til en viss grad, er derfor en tøff vei å gå nå...

[KaMa]

Han høres ikke helt i vater ut, nei.

Det ligger mye makt i å definere andre. Men jeg håper du vet med deg selv at han ikke har rett. Jeg vet det er en lang vei å gå, men det klarer du.

Som jeg skrev, å være alene med baby hadde for meg vært ganske fælt, og alt du skriver om mangel på avlastning og ingen utsikt til en permanent løsning med barnepass må være fryktelig frustrerende.

Men det er en overgang og du kommer deg gjennom det.

Sett inn annonse selv og søk etter dagmamma som jobber hvitt. Kan jo være du får napp.

Og hva med å si ifra på jobben din om hvordan situasjonen er? Kan jo være det er noen som vet noe om noen osv, som kan finne en løsning for deg.

Uansett, masse lykke til.

 

[Anonym bruker]

Har selv stått helt alene i verden, så du har min fulle sympati. Er sikkert ikke så mye jeg kan si for å trøste, men vil gjerne hjulpet deg, om jeg hadde kjent deg, det mener jeg!

 

At du er ressurssterk, hjelper deg ikke for øyeblikket. Heller motsatt.. hvor merkelig det enn kan være.

Rart det der, at om man pleier å være sterk, har man liksom ikke lov til å "få nok". Alle rundt deg er så vant til at du takler alt, så om du sier det ikke går mer, bare står de der og ser rart på deg..

 

Min eks fortalte meg også hvor utrolig teit, dum og egoistisk jeg var i mange år. Til slutt trodde jeg nesten jeg var helt sprø!!

Sa en ting til andre og var ekkel mot meg. Meldte seg inn i foreninger for å vise alle hvor god pappa han var og for en dårlig mor jeg var.

Tok mange år å bli kvitt følelsen han alltid gav meg. Blir fremdeles uvel av stemmen og smilet hans.. huff.

 

Jeg måtte krype til korset og være hjemme på overgangsstønad et par år. Ble for mye for meg å styre med alt psykisk i tillegg til jobb, barnehage og sabotering fra barnas far. Hadde heller INGEN som ville passe barna. "Venner" tok avstand pga alt som skjedde og vi bodde på et nytt sted uten å kjenne særlig mange andre. Familien var langt unna.

 

Ordnet seg etterhvert. Gikk på skole, flyttet dit jeg ville og fant drømmemannen Har en flott svigerfamilie som stiller opp for alle her. Det har nå gått over 9 år siden jeg flyttet fra han. Tror nå at jeg kan si jeg er kommet helt over det som skjedde, men innimellom når jeg tenker på det, blir jeg litt lei meg, fremdeles.

 

Ønsker det all lykke i fremtiden. Ikke driv deg selv for hardt. Ingen vil noen gang takke deg for at du "greide" alt likevel. Det er lov til å si at man trenger hjelp (kontakt evt helsestasjonen, de har ofte råd) og det er lov til å føle at man ikke strekker til innimellom.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Takk !

er nok litt "bofast" pga hus og øvrig familie men ...

helsesøster var foresten den første som kalte meg resusrsterk og fastslo at jeg nok ikke trengte noe ekstra...vet at jordmor satte meg på "varsellista" i forhold til mulig fødselsdepresjon så jeg skulle bli kontaktet raskt etter fødselen, etter fire uker ringte hun og sa at hun ikke hadde tid til hjemmebesøk eller noe før 6 ukers kontrollen men at hun satte meg opp da ungen var 8 uker...

Har forsøkt men når ikke frem, er redd for å "dra på " for mye også men det er kanksje det man må gjøre ?? vanskelig å si hjelp meg når jeg alltid er den som forventes hjelpe alle andre...

 

Har regna litt på dette med os osv men da blir huset problemet...har jo lagt opp økonomien til at jeg skulle klare det ( hadde huset fra før så det er mitt, heldigvis) men blir trangt med et barn til ...Snakket litt med nav om det også da jeg ordnet farskapspapirer og krevde bidrag..men de mente jeg bare fikk ordne meg noe, jeg var ikke "typen " til å gå hjemme....

[Anonym bruker]

Type eller ikke, det bestemmer faktisk ikke de.. merkelig "støtte" de tilbyr deg!

 

Gå til legen din og fortell om det du føler. Kanskje du faktisk har fått en liten depresjon. Tror du bare MÅ si at du har fått litt mer enn du kan takle..

Tror ikke du også at det er sin tur å få hjelp. Snakk med foreldrene dine og fortell dem fakta. Prøv å få litt avlastning, slik at du kan få noen minutter for deg selv. Om sin svigerinne blir sur, er ikke det verdens undergang.

Alle kan ikke like alle/være fornøyd med alt. Du må ikke være redd for å høres, da bare "glemmer" de deg. Se på alle de som klager og syter, hvem ville ikke gjøre det meste for dem

 

Husk at du også kan søke om bostøtte når du har overgangsstønad. Det hjelper litt..

[Anonym bruker]

Jeg kjenner igjen følelsen av man skal være så sterk,spesielt når alle rundt deg også forventer det.

Men vi har alle en grense for hva vi tåler og husk at det krever en form for styrke å føle seg liten også... Ikke la andres forventninger styre dine valg, du føler selv hva som er rett for deg. Hun over her sa dette på en fin måte.

Det er ikke lett å være alene med barn, det vet jeg alt om, men ikke vær redd for å be om hjelp. Kjenner du noen som r hjemme med egne barn? Kanskje kan du spørre om en av de vil passe ditt barn mens du venter på barnehageplass?

Hvis barnepass ikke løser seg med det første du og må gå på os en stund, så ta dette opp med banken. De sier ikke opp lånet ditt pga et slikt midlertidig problem. Det løser seg

Lykke til!

[Anonym bruker]

Hei HI,

Ville bare si til deg at du virker som en tøff dame som har fått mye på en gang.

Jeg har aldri vært i en sånn situasjon, men har likevel "hatt mitt".

Det jeg lærte var at jeg må "åpne opp" og kreve min rett, ikke gi meg. Alle kan ikke like meg - men JEG må like meg selv..og vite at jeg har gjort det som har vært riktig for meg.

Det jeg også tenker er at dersom du hadde vært min venninne og jeg hadde selv vært hjemme i permisjon, ville jeg ikke nølt med å passe barnet ditt i en overgangsperiode. Det er min erfaring at de fleste svært gjerne hjelper til - dersom du blir klar og tydelig ifht hva du trenger. En god venn er mer enn nok. Eller at du treffer det ene mennesket i enten en offentlig etat eller helsetjenesten.

 

For øvrig; er du helt sikker ifht dette med "svart dagmamma"?

Jeg jobber også innen idet offentlige, men valgte svart dagmamma som en overgangsløsning da jeg måtte begynne å jobbe.

 

Til og med statsministeren gjorde jo det, har det kommet frem. Det var helt umulig å finne en "hvit", og hun vi hadde var hjemme med eget barn og hadde bare vårt barn i tillegg. Jeg ville gått den runden en gang til.

Gode ønsker til deg!