Mann eller ikke mann.....

[Anonym bruker]

1. Mannen min er snill, en god far, har en god jobb, gjør mer husarbeid enn meg, tar seg av barna like mye som meg, ser bra ut, er veltrent, godt likt og er på alle måter så god som jeg kunne ønske meg. Utad.

 

2. Jeg føler meg ensom. Mannen min sier alltid "det bestemmer du, vennen", uansett hva jeg spør ham om. Og om jeg ber ham fortelle om hva han føler og tenker sier han "det vil jeg ikke snakke om". Eller hvis jeg spør om han synes vi bør gå fra hverandre, siden vi ikke kommuniserer sier han "det avgjør du, kjære, jeg gjør som du sier". Det føles så ekstra ensomt å være ensom når man bor sammen med noen man liker.

 

3. Jeg har en sjelevenn som har tatt seg av mitt følelsesliv. Han har snakket meg fra å være en usikker, ulykkelig og sykemeldt selvmordskandidat for et år siden, til å bli en selvstending, sterk og ærlig-med-seg-selv person idag.

 

4. Sjelevennen min er stygg, fet og har ingen penger og er "gammel" (15 år eldre enn meg).

 

5.Jeg har vært over ørene forelsket i sjelevennen min i 7 måneder. Han i meg. Vi kjenner hverandre ut og inn følelsesmessig, men lengter etter mer.

 

6. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg ser så utrolig mye bra i mannen min, men følelsene mine er der ikke. Jeg er likeså ekstremt forelsket i en annen mann, som mener jeg bør gå fra mannen min UANSETT om jeg kommer til ham eller ei. Og så har vi alle kompleksene mine for hvor lite status denne andre mannen har... .Jeg jobber med det siste, uavhengig av hva jeg gjør med livet mitt.

 

7. Jeg drømmer om å leve sammen med sjelevennen min for å kunne leve i harmoni med meg selv. Han er en person som tør å gå i dybden både på seg selv og meg hvis vi har problemer. Takket være ham er jeg ikke død (selvmord).

 

8. Jeg skulle samtidig ønske at det var mer i følelsene jeg har for mannen min. Han er en flott mann. Jeg skulle ønske vi kunne elsket hverandre og hatt et forhold som det jeg har til sjelevennen min. Men det er ønsketenkning. Men kanskje finnes det en måte å nå ham? Kanskje kan "drømmen min" om å leve i en kjernefamilie reddes?

 

9. Jeg har ikke skjult noe av det som skjer for noen av mennene. De kjenner begge alt det som står her. Alle tankene og følelsene mine. Mannen min sier jeg må bestemme meg, og vil ikke snakke mer om saken. Han sier han vil fortsette å støtte meg økonomisk om jeg går. Sjelevennen min sier han skal støtte meg emosjonelt uansett hva jeg gjør, men mener jeg ikke bør være i et forhold som sliter meg ut, og anbefaler meg å forsøke en periode alene.

 

Spørmålet er selvsagt: Hvordan POKKER skal jeg klare å finne ut hva jeg bør gjøre? Jeg kan ikke forsette å leve som nå. Jeg må ha gjort noe riktig i det forrige livet for å ha fått to så flotte menn i livet mitt, men fy flate så vanskelig ting er når man har barn.

 

Jeg håper noen har råd å gi, selv om det virker håpløst å gi råd til noen når man ikke kjenner situasjonen bedre enn dette.

 

Tusen takk.

[Anonym bruker]

hva du gjør er opp til deg, selvfølgelig... men, du har barn sammen med mannen din, dere ser ut til å ha det materielle og strukturelle på plass. jeg ville ha kuttet ut denne andre personen lenge nok til at følelsene kjølner, og samtidig på alle måter gå inn for å forelske meg i mannen min på nytt... det avhenger jo selvfølgelig av at han også er villig til å jobbe med forholdet, sørge for kjærestetid sammen med deg, og gå inn for å kunne kommunisere ordentlig...

 

ønsker deg i hvert fall lykke til:)

[Anonym bruker]

Han vil ikke jobbe. I hans verden, derson man må jobbe med et forhold, så er det fordi det ikke fungerer. Han sier det han ønsker seg, er at jeg skal bli glad igjen. Han mener problemet ligger i at jeg ikke er glad.

[Anonym bruker]

noen?

[Anonym bruker]

Jeg hadde garantert blitt hos mannen min, og jobbet med følelsene mine for ham. De er der sikkert, men du har kanskje glemt de på veien?

Ofte blir man blind og lengter etter det man ikke har, men altfor ofte så finner man ut at det man hadde var det beste. Men man så det bare ikke da.

 

Jeg mener at det som er det beste for hele familien er ofte det beste for seg selv også. Det og har sikkerthet i familien er kjempe viktig. Mannen din virker lik min mann på mange måter, min mann elsker og jobbe og gjør det kjempe bra yrkesmessig, han er veldig stille av seg, snakker sjeldent om følelser (med mindre jeg spør han om det), elsker og holde på med vår datter, gjør mer husarbeid enn meg (er gravid for tiden så nå gjør han ENDA mer enn før), jobber mer enn meg, klager aldri, han har det fint så lenge jeg er der selv om vi ikke gjør noe fint sammen.

 

Jeg er nok mere kravstor og skulle ønske han kunne vært mer romantisk, snakket mer dypere om sine følelser, skulle ønske han kunne holde mer rundt meg istedenfor og lese avisen osv. Men vet du, hadde jeg funnet en mann som var alt det jeg øsnker i han så hadde jeg jammen lengtet mer etter mannen min og angret som en gal for og ha gått fra ham, for det han gir meg av trygghet er det ingen andre som kan måle seg med.

Og den stabiliteten vi har som familie er gull verdt.

 

Og jeg må bare si mannen din virker kjempe forståelsesfull som lar deg holde ham på pinebenken på den måten. Det han ikke sir med ord viser han kanskje med forståelse og respekt ovenfor deg?

[Anonym bruker]

Jeg er HELT sikker på at han gjør sitt beste, men stadig flere mennesker rundt meg sier jeg bør gå fra ham. Ikke fordi det er noe galt med ham, men fordi jeg visner helt sammen med ham.

 

Om jeg er glad i mannen min? Jeg elsker ham. Som person og far er han svært enkel å like. Problemet mitt er at han IKKE vil gjøre noen innsats på de tingene JEG ønsker meg. Jeg ønsker at han skal si hei til meg, at han skal ha sex med meg, at han skal snakke med meg.

 

Vi har ikke sex (han vil ikke, har ikke villet på 2-3 år, altså fra før jeg traff sjelevennen min), han vil ikke snakke om annet enn ting han leser i nyhetene, og han glemmer å gi klemmer eller si hei når han kommer fra jobb. Det er sånne helt enkle ting som for meg er mye, mye viktigere enn at han lager kaffe til meg. Jeg føler meg, og har alltid følt meg ensom i dette forholdet. Det er som om vi kommer fra forskjellige planeter, og jeg holdt som sagt på å ta livet av meg pga dette for et år siden.

 

Hadde jeg ikke sett det du sier, hadde valget altså vært lett. Men å beholde familieliv, infrastruktur og rutiner virker veldig fristende, Men det mangler en forbindelse mellom oss. Det er som om vi ikke kan høre hverandre. Det har vært sånn hele tiden. Så det er ikke noe å finne tilbake til. Jeg trodde bare den gangen vi giftet oss at han var sjenert og tenkte vi ville få en connection med tid og stunder. Det gjorde vi ikke. Og nå tror jeg ikke lenger det skyldes sjenerthet. Men jeg klarer likevel ikke helt å oppgi drømmen om at han skal få lyst til å jobbe. Men JEG kan ikke jobbe mer enn jeg har gjort. Jeg har strukket meg max for å bli den kvinnen han ønsker. Han har ikke, og vil ikke, tilpasse seg meg. Han sier at det å tvinge seg til endring for en annens skyld bare gjør deg usunn. Kanskje han har rett. I såfall bør jeg dra før jeg tenker på selvmord igjen. Men så var det det lille håpet, da....

 

Tusen takk for svar. Det er veldig godt å se at flere tenker som meg, men jeg har jobbet i mange år nå, så jeg begynner å lure på om jeg valgte feil.

 

hovedinnlegger.

[Anonym bruker]

Forlat ikke den du elsker for den du liker,for den du liker vil forlate deg for den h*n elsker...

[Anonym bruker]

Det er jo vel og bra, men nå har det seg sånn at jeg elsker begge, og begge elsker meg. Men han jeg er gift med vil ikke ha sex med meg, og han som vil ha sex med meg er jeg ikke gift med. Han jeg er gift med vil ikke snakke med meg, og han som snakker med meg er jeg ikke gift med. Følelsene mine for mannen min er omtrent som for et barn, jeg tenker ofte at jeg vil beskytte ham, som jeg beskytter mine barn, følelsene for sjelevennen min er intense, og fri. Jeg vil virkelig det beste for ham, men jeg føler meg likeverdig ham. Mannen min er ikke min likeverdige, han er på mange måter avhengig av meg, og det sliter meg totalt ut.

[Anonym bruker]

Dette høres skrudd ut!!

må bare kommentere en ting du sa i begynnelsen om han blakke feite fyren(???) og det var at han sa at om du burde gå fra mannen din uansett om du ikke ville gå i forhold med han?!! regne jo med du oppfatter at han har en BAKTANKE med å få deg vekk i fra mannen din!??? jeg blir helt kvalm over at du er så blind!! Jeg blir irritert!

Ser du ikke at han du synes er feit mindre pen og blakk manipulerer deg?- jeg skal LOVE deg at hvis du bryter kontakten med han og jobber med familien din så blir det bra!! Tro meg!!

og hvis ikke han var så manipulerernde hvorfor skulle du ellers fallt for en feit blakk fyr!!!??

[KaMa]

Jeg ville ikke blitt værende i et forhold hvor jeg var ensom og den andre parten ikke ønsket å gjøre et minimum av innsats for å få et bedre samliv.

Og jeg ville aldri gått ut av et forhold for å gå inn i et nytt. I hvert fall ikke når det er barn involvert.

 

Og dersom du har vært så langt nede at du har vært suicidal så ville jeg tatt kontakt med fagpersonell.

At noen snakker deg til bedre selvbilde og selvtillitt syns jeg er skummelt. Klarer samme fyren å bryte ned alt han bygget opp, dersom han ønsker det?

Og et forhold endrer seg når man skal dele liv og hverdag sammen. Det er slett ikke sikkert han er like mye sjelevenn da.

Og jeg syns også du høres litt naiv og manipulert ut. :-/

[Anonym bruker]

Skaff deg hjelp profesjonelt, slik at du kan blir bedre og ditt forhold til din mann kan bli bedre. Du har VALGT å få BARN med din mann, så da må du nesten ordne opp i dine problemer. Hjelper lite at du ødelegger familien din og skader barna ved å rive deg vekk fra faren deres, for det kommer til å gnage på deg lenge.

 

Har du først tatt valget må du jobbe ræva ta deg for å holde forholdet. Så lenge han ikke slår eller ødelegger psyken din kan dere jobbe med forholdet. Du må bare legge inn et ekstra gir. Er ikke noe som heter lettevinte forhold, det handler om å jobbe sammen HVER dag.

 

lykke til

[Gidder ikke!]

jeg ville tatt en pause fra begge to, blitt mer selvstendig og fått profesjonell hjelp.

ville ihvertfall ikke fortsatt i et dødt og følelsesløst forhold som du beskriver, over lengre tid.

 

barna trenger vel ikke å bli helt skadelidende fordi om dere flytter fra hverandre? en lykkeligere mor er en bedre mor!

få litt perspektiv og ting litt på avstand, er mitt råd til deg.

[Anonym bruker]

nei det finnes ingen barn som har tatt skade av at mor eller far splitter familien, det er så "in" nå at alle barn klarer seg fint selvom mamma og pappa ikke tåler trynet på hverandre!

 

Har man valgt å få barn sammen får man pokker meg jobbe for å ha det bra innad i familien, ikke løpe etter første og beste erstatning så fort det blir trøblete!

 

Hva om mannen din sliter med psyken selv? Har du spurt ham om han trives eller om det er noe som plager ham??

[3 prins på vei]

Jeg syns det lyser fra hele innlegget ditt, at du trenger bekrefteleser på at det er greit at du forlater mannen din til fordel for den andre. Du klarer ikke å velge på grunn av dårlig samvittighet, og du vet innerst inne at du har det egentlig bra der du er.

Man avstandsforelsker seg ofte selv om man er gift, likevel mener jeg at den dagen du har valgt å gå til den andre, har du ikke nødvendigvis det samme i han i forhold til barna, du blir mer sliten fordi ting ligger mer på deg alene. Er ikke sikkert gresset er så grønt på den siden da. Har du en snill mann som er en god far er det en utrolig god start til at ting kan lykkes om dere jobber mot det samme målet.

Hadde jeg vært mannen din, hadde jeg spent deg ut. Slutt å leke med andre sine følelser sier nå jeg!

[Anonym bruker]

er det rart mannen din svare at alt er opp til deg- han er vel lei av alt kaoset du lager.. og han ser vel ikke på han feite stygge gamle som du sier selv , som en trussel...

 

du blir så manipulert at det lyyyser gjennom innlegget!! kom deg vekk i fra han og bli hos mannen din du!!