Mengde samvær

[Anonym bruker]

Her i gården er det nok av utfordringer forbundet med nyfamilien, har skrevet flere innlegg før om diverse sider ved det å være stemor. De fleste problemområdene knytter seg til biomor, også dette jeg skal ta opp nå.

 

Min mann har tre barn som han har utvidet helgesamvær med (annenhver langhelg). For de to eldste fungerer dette bra, og jeg har ingen innvendinger. Men så er det den yngste.

H*n er på samme alder som mine særkullsbarn, og de har det veldig fint ilag. Både samboer, minsten hans og jeg kunne tenke oss å ha h*n 50/50. Men dette nekter mor. og samboer og jeg er enige om at det er det økonomiske aspektet som driver henne.

For hun sender h*n gjerne hit både titt og ofte. Ikke sjelden har vi h*n tre helger på rad, og vi får ofte tlf av typen "kan jeg komme til deg pappa" (hun lar ungen ringe - vanskelig å si nei). Men på papiret vil biomor ha det slik at far bare har utvidet helgesamvær, ellers går det jo utover bidragsstørrelsen.

De to eldste sendes forresten også hit når mor skal på ferier etc, så vi brukes som avlastning samtidig med at hun får fullt bidrag. Og hun får mye bidrag.

På tross av at sambo og jeg til sammen har langt høyere gjennomsnittsinntekt enn henne og ny-mannen, så sliter vi enkelte mnd med å få endene til å møtes - mens de har råd til bursdagsgaver til ungene i fleretusenkroners-klassen, ferieturer etc.

 

Men, men, tilbake til saken. Det er to ting som plager meg med samværet til den yngste.

1. Det er uforutsigbart. Ville heller hatt 50/50 så jeg visste når h*n kom, enn å måtte ta masse "løs-dager".

2. Vi har h*n sikkert minst 40/60, men betaler bidrag som om vi skulle hatt minstesamvær. Mor har som sagt ingen problemer med å sende h*n hit, men vil ha ting på sin måte "på papiret".

 

Nå er problemet at sambo ikke orker ta opp kampen med biomor, for hun kan hisse seg sinnsykt opp, også foran barna, og true og grine og herje på. Han takler ikke den konfrontasjonen.

Men så er det det at jeg har vanskelig for å nekte ungen å komme hit når h*n har så lyst. Hvem er jeg til å nekte ungen å ha samvær med faren sin liksom?

Det er bare det at det er så vanvittig bittert å gjøre alt på biomor sine premisser; både punge ut til det svir samtidig som man alltid stiller opp når hun skal på ferie etc.

 

Hjelp meg, lever med en fyr som fortsatt delvis er tøffel for sin eks. Og min "masing" om at han må stå opp mot henne gjør bare ting surt mellom meg og han.

[Anonym bruker]

Har vært i helt samme situasjon, og det var helt uholdbart for meg. Men det er også helt uholdbart for ungene. Jeg kryssa faktisk av i en kalender, og det var 10 netter på et helt år de faktiskvar mer hos mor, enn hos far, og desse ti nettene sov de sikkert hos venner så uansett.

 

Poenget er at når det blir like mye samvær på begge, er jo a begge står like mye i fare for å avvise ungene. En kan lett komme i en situasjon der en får ungene som ingen ville ha.

Det er utrygt og ustabilt å bli slengt frem og tilbake, ettersom hvem har tid og hvem har kapasitet, og hvem som har lyst å gjøre andre ting. Alle foreldre har jo av og til lyst til det, men det blir så tydelig for barna med koffert. Har en derimot ordnede rutiner og regelmessig samvær så er det trygt og forutsigbart og alle voksne kan innrette seg rundt det.

 

Men særlig i en slik situasjon er det jo vanskelig for far å avvise, når han vet at mor nettopp har avvist dem også. Han må jo si ja. Det er jo rett og slett dårlig samarbeid.

Ser en på et vanlig foreldrepar som bor sammen, så samarbeider vi jo om hvem som skal kunne stikke ut, og hvem som kan reise bort og hvilke vakter en har. Men vi er jo nødt til å dele ansvaret vi også, men det blir gjort på en annen måte. Vi krangler ikke om hvem som skal få gjøre sitt, vi får jo heller bli enige.

 

Jeg kjørte på med forutsigbarnhet og stabilitet og trygghet for ungene argumentasjon og vant tilslutt frem, og det har faktisk vært bedre for alle sammen. Særkullsbarna inkludert, eller la meg si ikke minst.

 

Det er en tommelfinger regel at regelmessig samvær er viktigere enn mengde samvær, for trivsel hos disse barna.