Min far er død, og jeg er gravid med bare 7 uker til termin. Erfaringer/kunnskaper?

[Anonym bruker]

Hei

 

Ja, jeg lurer på om det er noe spesielt jeg bør tenke på i en slik sorgprosess?

 

Skal til jordmor i morgen, samt prate med lege. Men lurer likevel om det er noen her som har kunnskap/eller sitter med lignende erfaringer?

 

 

[Anonym bruker]

Ta med bilde av faren din når du skal føde, hvis det føles konfortabelt for deg. Har sett noe lignende på fødselsprogram på TV her i USA, av ei som hadde mistet noen hun var glad i. Tror det var hennes mor, og det var bilde av henne på borde ved siden av henne mens hun fødte.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg var ikke gravid, men da pappa døde dobla søvnbehovet mitt seg. Jeg sov i 14 timer om jeg kunne. Det gikk ut over studiet, men det var det beste jeg kunne gjøre for å komme over den verste sorgen.

 

Mamma mistet søvnen helt. Hun sov nesten ikke på to år før hun endelig gikk til legen og fikk sovemedisin.

 

Min bror nektet å se at dette fikk konsekvenser for ham, så han gravde seg ned i jobb og skole og ble sykemeldt pga utbrenthet etter et par år.

 

Du kan sikkert ikke ta sovemedisin mens du er gravid, men min anbefaling er å legge livet til rette slik at du kan få ro og tid til å komme over sorgen i ditt tempo og på din måte.

 

Noen vil låse seg inne og være i fred, andre er nødt til å se andre mennesker og snakke ut om det. Jeg tror du vet selv hva som er best for deg.

 

Og masse medfølelse fra meg med klump i halsen på dine vegne

[Anonym bruker]

Tusen takk... bare godt å høre noen tanker..

[Anonym bruker]

Moren min døde knapt fire måneder før nr 2 kom til verden. Det var en heftig tid, jeg fikk en alvorlig diagnose under svangerskapet (som jeg måtte skjule for min mor som var døende) samtidig som jeg måtte kjempe for å få innvilget planlagt ks etter en traumatisk førstefødsel. Dette fikk jeg først innvilget 5-6 uker før fødsel, etter å ha jobbet med saken siden uke 10-12. Det ble i grunnen alt for mye for meg, og jeg var nok på nippet til å bli rammet av en alvorlig depresjon. Jeg klarte ikke å glede meg særlig over det svangerskapet.

 

I tillegg var en en teit ting, midt i alles sorg over min mor som led en fæl kreftdød føltes det på en syk måte nesten "uanstendig" å gå rundt med den svære magen min. Magen var jo et symbol på en lykkelig begivenhet som var i vente, mens det var sorgen som var det sentrale hos alle. Akkurat som jeg prøvde å bli midtpunktet, likeosm. Aner ikke om noen skjønner hva jeg mener, men sånn var det nå i alle fall.