Barseltid.. Mange som slet her?

[Anonym bruker]

Hvordan opplevde du de dagene du fikk altfor lite søvn?

Har hatt det bra et par dager nå, men i natt har veslepia vært masse våken og jeg har ikke fått sovet meg opp på dagen.

Nå i ettermiddag er alt bare svart og mørkt og jeg bare gråter.. :-(

 

Samtidig går jeg og er redd for å havne i samme fødselsdepresjon som sist, og da blir tankene bare enn¨verre.

Blir så lei meg, hadde avtalt besøk i dag men orker ikke likevel... Og siden "alle" vet hvordan jeg var etter sist fødsel så er alle "alert" og klar til å "ta tak i meg" om de synes jeg blir for deprimert og lei meg. Svigermor maser og maser om jeg er deprimert som sist og andre sender meg granskende blikk når de titter innom. Det piper inn med sms på tlf og jeg føler jeg ikke får lov til å ha barseltia min..

 

Jeg vet det er kun av godhet og omtanke men jeg er så sliten av det.

Jeg stresser visst mer enn nødvendig for å komme meg ovenpå igjen..

Hvor lenge varte deres opp-og-ned-periode etter fødselen?

 

Uff, ble et veldig rotete innlegg.. Måtte bare ha det ut, takk for at du leste det.

[Anonym bruker]

Kan noen legge det ut på skravle hadde jeg satt stor pris på det.

[Anonym bruker]

---

[Anonym bruker]

Dette kommer til å gå helt fint! Du har vært igjennom mye både fysisk og psykisk og selvfølgelig svinger hode og kropp fra himmel til helvete på kort tid. Ganske sikker på at minst 80% har det tøft den første perioden etter fødsel -selv om ikke alle vi innrømme det hverken for seg selv eller andre.

 

Helt ærlig så var jeg utslitt. Jeg gråt relativt mye om nettene de 3 første ukene uten at jeg var direkte deppa, var bare så uendelig sliten og ikke minst frustrert over at ikke var så idyllisk som jeg hadde blitt forespeilet. Selvfølgelig var jeg samtidi overlykkelig for at jeg hadde blitt mor til en frisk og herlig sønn, men når man er så sliten har man lavere terskel for tårer og for å svartmale situasjoner.

 

"Alle" snakker om hvor fantastisk det er å bli mor og hvor vondt det er å føde. Men ingen snakker om hvor tøff de første ukene eller mnd etter en fødsel er. Det er ikke alltid rosenrødt og den ekstreme lykkefølelsen man venter på er der kanskje bare sekunder eller minutter av gangen. Ofte har man i stedet lyst til å skrike høyt, rive seg i håret og smelle med døra. Men sånn snakker man jo ikke om! Man har jo blitt mor!

 

Knerten min sov aldri mer enn 30 min av gangen og var deretter var han våken i 3 timer og da skulle han skulle bæres. Gubben skjønte ikke hvorfor jeg var så sliten, men det var jo ikke han som måtte opp om natten og i tillegg ta alt om dagen, og være vertinne for hele vennekretsen og familie på kvelden... ( I etterkant ser jeg at jeg skulle sagt mer nei. Det skal jeg denne gangen!)

 

Hadde det bare vært lite søvn hadde jeg nok klart det bedre, det går seg til med søvnvaner, men jeg blødde i utallige uker etter fødselen, hadde etterrier og magekramper et par uker etter fødel, den ene brystbetennelsen etter den andre, ammetåke og hemmoroider av en annen verden. Til sammen gjorde dette meg ganske humørsyk. At ikke jeg gikk rett i kjelleren er vel intet annet enn ren trass fra min side. Dette skulle jeg klare, dette skulle jeg kose meg med! Da knerten rundet 3 mnd endret det seg, og det ble litt mer rutiner og system på alt.

 

Si i fra! Si hvordan du vil ha det, og ikke vær redd for å tråkke på noen. Noen ganger må man faktisk det, og jeg er sikker på at man får tilgivelse for det i slike sammenhenger. Be gubben din om å hanskes med svigerfamilien. Dette er en svært spesiell tid for deg og barnet og det er viktig at ting skjer på dine og barnets premisser. Er det en ting jeg lærte fra forrige gang, er det i allefall det!

 

Lykke til. Det ordner seg for snille jenter ;-)

[Anonym bruker]

Kjære deg.

Jeg slet noe helt vanvitting i måneder etter fødselen. For det første slet jeg veldig med å få i gang amminga. Etter 5 døgn uten søvn på sykehuset med masse besøk, var det hjem og ta imot mer besøk. Måtte passe på å holde det rent og ryddig, og hadde mest av alt lyst til å sove og gråte. Jenta mi var mye plaget med luft og en låsning som vi fikk ordnet opp i en stund etterpå, men i begynnelsen var det mye gråting på henne. Og jeg og samboer kranglet hele tiden, vi tålte ingenting noen av oss. Vi var veldig usikre, og jeg stresset sånn at jeg hadde migrene flere ganger i uka, men kunne ikke ta medisin siden jeg ammet og hun ikke tok flaske. Og siden det var første barnebarnet, så ville alle ha en bit av henne. Synes å huske det ble lettere etter 3-4 måneder.

Nå er jeg gravid igjen, og har bestemt meg for lenge siden at besøk på sykehuset er greit for min nærmeste familie. Men noe utenom det får vi se an når den tid kommer. Folk må klare å vente med å se den lille, og jeg skal føle at jeg er klar for å ta imot besøk. Jeg har ikke tenkt til å gjør samme feilen en gang til, synes faktisk jeg fortjener å ha det bra etter fødselen. Jeg syntes også at alle sms'ene og telefonene bare var mas, men skjønner jo at folk mener det godt da.

Lykke til videre:-) Det blir heldigvis lettere etterhvert!