Råd fra erfarne biomødre

[jojo2]

Jeg tenger noen gode råd. For en stund siden ble jeg sammen med en mann som har 2 barn fra før. I begynnelsen trodde jeg ikke dette skulle by på noen problem, ”alle” har jo stebarn og ser ut til å takle dette fint. Jeg synes det er utrolig vanskelig. Jeg har blitt veldig glad i barna og jeg liker at de er hos oss. Problemet mitt er at jeg føler samboeren tar alt for mye hensyn til biomor og hennes følelser. Det virker noen ganger som det viktigste for han er å ikke såre henne og da spiller det mindre rolle at han sårer meg, selv om han vet at jeg kan være sjalu. Hun har prøvd seg på han flere ganger og jeg vet at hun ikke er over han.

Når jeg leser alle innleggene her inne, så begynner jeg virkelig å tvile på om dette er et liv jeg vil ha. En alltid nummer 2. Noen ganger føler jeg meg som en 3 er. Det blir mange alene kvelder, for samboeren er stadig med barna på aktiviteter. Jeg får ikke være med av hensyn til eksen..hun kan jo bli lei seg hvis hun hører jeg er med…. Ungene vil gjerne ha med meg og de spør hele tiden hvorfor jeg ikke vil være med… Jeg kan heller ikke ta med meg barna på butikken alene, for da kan hun også bli lei seg…. Kjenner at dette tærer på meg og forholdet.

En annen ting er at han forventer at jeg gjør unna husarbeidet når han er på aktiviteter. Dette må da være høyst urimelig. Har allerede begynt å gruve meg til 17. mai, jeg blir vel alene også denne dagen, regner vel med at jeg ikke får være med å se på tog.

Vi snakker om barn, men jeg begynner virkelig å lure om dette er riktig for meg. Blir dette ikke bedre? Har prøvd å snakke med han, men da gir han meg bare dårlig samvittighet. Føler jeg ofrer meg mye for han og barna. Når får jeg noe igjen? Blir jeg alltid bakerst i rekka? Kan jeg få noen råd om hvordan jeg kan takle denne situasjonen? Ser at det er mange erfarne bonusmødre her, så det hadde vært fint med gode råd om hvordan man kan få til et godt samliv. Jeg vil jo ha denne mannen, men noen ganger lurer jeg bare på det er verdt det.

 

[Kreoline]

Jeg er ingen biomor, men tillater meg å svare likevel. Det er svært mange stemødre her inne som sitter i fella, fordi de har trodd at et barn kan endre livssituasjon og samliv, men som regel gjør det ikke det. Man ønsker seg barn med akkurat denne mannen fordi han er en god far for særkullsbarna og man tror at han skal være en like god far for fellesbarn. Mange stemødre kan se med skuffelse på at særkullsbarna får fars fulle oppmerksomhet, mens stemor må ta seg av fellesen både økonomisk og praktisk.

 

Mannen din kommer til å være slik han er. Kanskje det hjelper om dere får en 3. person inn for å få forklart situasjonen og se om ting kan endres. Det er ikke lett når man reduseres til hushjelp og sengekos for en mann man elsker og gjerne vil leve sammen med. Spørsmålet er om man ikke er verdt mer, selv om han har barn fra før.

[Kreoline]

Jeg ville også ha stilt spørsmålene. Hva gir dette meg? Gjør denne mannen mitt liv bedre? Har du det bra slik det er nå, eller er det drømmen om hvordan du vil ha det i samlivet, som gjør at du vil ha han og elsker han?

 

Jeg har selv vært der at alle følelsene mine for han, var bygget på et luftslott av lovnader om bedre tider. Nå har jeg ingen følelser for han, fordi alt var bare prat og ord med han. Han greide til og med å avbryte samleie for å ta telefonen da barna hans ringte. De hadde sikkert greid å vente til faren kunne ringe opp igjen. Det var en ytterst patetisk situasjon, der han prater med barna sine i tur og orden etterpå kunne han fortsette samleiet. Prate med barna sine burde være litt turn off men, men. Poenget mitt er at noen fedre blir psykt opptatt av barna sine, men synes at det er greit med selskap på sine premisser.

[jojo2]

Takk for at dere deler noen av deres erfaringer for meg. Jeg ser at jeg har skrevet feil i overskriften, det var bonusmødre jeg mente og jeg tar i mot råd fra alle jeg!!! uansett, tittler!!!

[Anonym bruker]

Her er noen råd fra en stemor til en annen:

 

Still krav til kjæresten din. Man hører alltid om stemødre som må ta "hele pakka" men hva med fedrene: De må faktisk omstille seg de også. Her er noen av kravene jeg stilte for å fortsette forholdet (for jeg har vært der du er i dag)

1. Kjæresten dins familie er deg, han og barna hans. Det betyr at det er de han skal ha fokus på og feire store dager med. Biomor er ikke lengre hans familie. Det betyr ikke at de ikke kan være venner - men familen hans er de han bor sammen med

2. Han må sette grenser ovenfor bimor. Hvis hun krever mye av han er det hans jobb å sette grenser. Disse grensene skal du også være med å bestemme

3. Det vikitgste er at kjæresten er fornøyd. En misfornøyd kjæreste er verre enn en misfornøyd biomor.

4. Jeg er viktigere enn biomor. Jeg respekterer at han setter barna sine før meg, men ikke at han setter biomor før meg.

 

Jeg erfarte at han ikke klarte å gi slipp på den gamle familien sin og hele tiden skulle gjøre de fornøyd, men de gikk jo fra hverandre, og siden han valgte meg må jeg jo stille som krav at jeg er en viktig del av hans liv. Vi måtte på familieverkontor for at han skulle forstå at jeg ikke bare var en kjæreste på hans premisser. Han ville jo ha det best mulig med tidligere familie, samtidig som han ville ha meg. Det gikk jo ikke. Han måtte rett og slett omdefinere ordet familie. Tok tid, men det gikk.

 

Hvis ikke du har noe tro på at han vil klare å endre seg så pakk kofferten. Hvis han fortsetter dette opplegget her er han ikke verdt å kjempe for.

 

Lykke til og håper det ordner seg.

[Anonym bruker]

Jeg hadde nok tenkt meg gruuundig om hadde jeg vært deg !!

Sånn som du beskriver det, høres det ikke lett ut å være deg !

Jeg er både biomor og stemor og jeg må si at jeg har hatt en "light" versjon av det du beskriver, og ikke engang det har alltid vært lett å takle ! Jeg er velsignet med en mann som skjønner ganske mye av mine følelser ang. dette temaet, og det har vært helt avgjørende for meg !

 

Så jeg sier som vinterbris (hun har alltid gode svar synes jeg), hva gir denne mannen deg? Gjør denne mannen ditt liv til noe bedre?

 

 

(og sånn til sist, rett fra hjerte - jeg hadde ikke gjort det igjen, hadde jeg visst den gang det jeg vet idag )

 

[*-*]

Som anonym litt over her skriver, man må tenke gjennom hvordan man vil ha det og sette krav. Samboeren din må bli klar på hva osm er hans familie og hva som ikke er det!

 

Man kan ikke skille seg og så ville starte ny familie hvis man ikke vil/kan gi slipp på den gamle. Det vil ikke være godt for noen at man holder kunstig liv i konstellasjon som ikke finnes lenger mens du blir redusert til en elskerinne på siden av den "egentlige" familien.

Det å tenke eller argumentere med at man må holde på den gamle familien for barnas beste, er i beste fatll misforstått, i verste fall bare ett uttrykk for egen egoisme. Hvis man virkelig mener og tror det er det beste, så må man rett og slett gjøre en avtale med seg selv at man ikke forsøker å stifte noen ny familie eller gå inn i nye forhold. Da har man jo mer enn nok med den familien man har, selv om man ikke bor sammen med den andre voksne.

 

Det er vanskelig og komplisert å starte nyfamilier. Hvis man skal ha noe som helst håp om at det skal gå ganske bra, så må man være bevisst på hvor fokuset skal ligge. De man bor sammen med (selvfølgelig også inkludert barn selv om de kanskje ikke bor der hele tiden), er ens nye "kjernefamilie" eller primærfamilie. Det er denne familiens beste man alltid skal tenke på. Og selv om man skal sette barns behov først i mange sammenhenger, så vil en familie aldri harmonisk og trygg hvis ikke de voksne i familien er det - i dette tilfelle du og og din samboer.

Barna vet at foreldrene er skilt, og min erfaring er at det er lettere for dem å forholde seg til dette hvis de vet helt klart hvor grensene går. Mine stebarn har to forskjellige familier, hvor mor og hennes kjærste er den ene, far og jeg er den andre. Dette har de ingen problemer med. Men de voksne må være tydelige på at det er sånn, ellers kan man ikke regne med at barna klarer å akseptere det heller.

 

Hos oss har vi to atskilte hjem. Vi har godt samarbeid og god kontakt med mor, men ikke noe glidende overgang mellom hjemmene. Når barna er har så er de har, når de er hos mor så er de der. Det hjemme som til enhver tid har omsorg for barna ordner selv opp i det daglige, inkludert barnevakt, fritidsaktiviteter osv. De gangene mor og far her eventuelt er sammen alene er kun konferansetimer og foreldremøter, hvor det er naturlig at bare de to går. På andre arrangementer, skoleavslutninger el, så går de voksne med sine familier. Barna tar følge med de voksne de bor hos og møter den andre familien på skolen feks.

Hvis vi eller mor ønsker og bytte uker eller når vi skal legge planer for feriene, så snakker kanskje mor og min mann med hverandre først og fremst, men det er som utsendinger fra vher familie. Ingen avgjørelser blir tatt uten at vi har diskutert det i vårt hjem. Jeg har like mye å si for planleggingen av vår familiesituasjon som min mann.

 

Du må snakke med mannen din, han må rett og slett skjønne hva det vil å stifte ny familie og så ta et valg. Det kan hende han ikke helt har forstått situasjonen. Men dette kan også hende han ikke er villig til å gi slipp på sin gamle familie, og da kan du ikke leve med ham. Dette blir ikke bedre av seg selv, dere må jobbe med det. Det kan være en god ide å ta en prat med en familieterapeut eller bestille en time på familievernkontoret (bare pass på at dere får en fornuftig person på familievernkontoret i så fall, snakk med personen først, med skikkelig uflaks kan man risikere å møte an av den gamle skolen som mener at den første familien er den egentlig og at steforeldre skal holde seg i bakgrunnen - men tror egentlig disse er en utdødd rase nå).

Dere må få snakket om dette, og det må gå et lys opp for mannen din. Og så må han velge. Velger han familie med deg, så må han begynne å sette klare grenser for eksen, sånn som det er nå blir det bare forvirrende og fortvilende for alle, også barna. Han må ta en prat med eksen og forklare at de har et bissniss-forhold mht til barna, men at han ikke har noen forpliktelser overfor henne personlig, og at han ikke lenger kan eller vil fungere som noen familiefar eller bestevenn i hennes hverdag. Han tar ansvar for barna den tiden har har dem og hun når hun har dem, med klare grenser. Hvis far bare har bare har barna på samvær annenhver helg og en dag i uka, og han ønsker og ta mer del, så ville jeg avtalt noe fast. Feks at han tok ansvar for å følge opp en spesiell fritidsaktivitet. Eller at han ber om økt samvær. i tiden eller på de områdene far har ansvar, så er det hans familie som har ansvar, inkludert deg, og mor har ingenting med om du følger på aktiviteter eller arrangementer eller går i butikken med dem. Hvis din samboer tror at eksen vil ha problemer med å forholde seg til dette, så er det sikkert lurt å ta hele denne praten på familievernkonteret.

 

Nå har jeg skrevet alt dette med det utgangspunktet at du møtte din mann etter at han og eksen hadde gått fra hverandre. Hvis det var du som var grunnen til bruddet så ville jeg nok gått noe mer forsiktig fram, feks respektert eksens ønske om at du holder deg unna skolearrangementer i den nærmeste fremtiden, første året kanskje i alle fall. Og så ville signalisert til henne at du er lei for situasjonen og at du skjønner det er vanseklig.

 

Men uansett må din mann ta et valg. samme hva grunnen til bruddet var, så kan han ikke fortsette å feire store dager og gjøre andre familieting sammen med eksen, iallefall ikke hvis ikke det er noe dere begge kan være med på og du også har lyst til (noe de færreste vel egentlig har kanksje). Når det gjelder 17. mai og sånt så må han og eksen enten ta barna annenhvert år eller dere må dele dagen, han kan ikke forlate sin nåværende familie for å være sammen med henne. Dere to må framstå som en enhet overfor barna også hvis det er det dere ønsker å være. Alle de voksne kan jo stå å se på toget, men din samboer må jo stå sammen med deg framfor henne om det ikke passer at alle står sammen. Har man vinket i toget så er det ikke krise om man spiser is med foreldrene annethvert år resten av dagen.

 

Oj, ble veldig langt dette..

Håper det ordner seg - lykke til!

[Anonym bruker]

Dropp husarbeidet! Sier han at han forventer det av deg, for det er tross alt vanlig. Så si at det tross alt er vanlig å få være med på butikken om man så ønsker.

Dropper han avtaler med deg, så må han forkalre seg. Forkalrer han det med barna, så spør han om hans far behandlet hans mor på denne måten om han som lite barn ville avbryte foreldrene.

Still krav og vær veldig konsekvent, og ikke ta på deg jobben, uten å få være med på belønningen. Det er jo forskjellen med stebarn contra egne barn, egne barn er jo en uendelig kilde av glede. De er like mye jobb som stebarna, men en får noe igjen. Stebarna er problemet at det er fravær av å gi glede til meg. Men til sine forelr er det jo annerledes.

[Anonym bruker]

Ser det egentlig var bonusmødre du ville ha svar fra.. men jeg svarer likevel. Jeg er biomor og har ny mann.

Var alene mange år før jeg traff han og har hatt et ok forhold til min eks. Litt problematisk innimellom når han har byttet dame som ikke har likt at han hadde samvær med sønnen sin.

Det var aldri noe problem å kunne ta en kopp kaffe og snakke om vær og vind. Vi var totalt ferdige med hverandre og "no hard feelings" oss mellom.

 

Så traff jeg min nåværende og en periode gikk alt som tidlgere, og jeg skjønte ikke at han ikke syntes noe om det.før han sa noe. Jeg så faktisk ikke problemet. Han har stilt krav, synes selvfølgelig det er greit at jeg må ha kontakt med min eks, men ønsker ikke noen kaffebesøk eller være nødt til å omgås han på noen måte. Han har også lært meg å stille krav til eksen ang samvær. Dette har jeg bare måtte godta og har telefonkontakt med eksen og korte samtaler under henting/bringing. Og det går faktisk helt greit. Har vel innsett at det ikke er helt valig å gå så godt overens med ekser uten at det er noe mer, så jeg er vel litt sær;)

 

Synes mannen din må stille krav til sin eks, hun er ikke en del av livet hans lenger, bare en han må samarbeide med når det gjelder barna. De går selvfølgelig foran alt annet, men det kan de gjøre uten å måtte ta hensyn til en annen voksens følelser.. Hun får bare svelge stoltheten sin og fine seg noen andre å støtte seg på.

[Anonym bruker]

Mannen din høres ut som min var de første mnd vi var sammen, gikk på tå hev rundt alt som hadde med barnet å gjøre i frykt for hva biomor ville si/gjøre. Jeg satte foten ned! Sa ifra at dette her går ikke an, enten så må vi 3 (han, hans unge og jeg) være en familie når barnet er her, eller så rykker vi tilbake til start. Det må jeg si åpnet øynene hans, han har tatt det skrittvis, men nå fungerer det veldig bra.

 

Mannen din skal ikke ta hensyn til biomor, han skal ta hensyn til deg og barnet! Han burde sette pris på at du vil involvere deg og at ungene vil ha deg med, istedet for at du ikke gidder eller ungene ekskluderer deg. Jeg skjønner godt det er rart for biomor i begynnelsen at det er med en ny 'mor', men det går seg til etter ei stund.

 

Jeg var forresten ikke med på halve 17.mai i år, mora ba om det fordi det hadde vært så mange overganger dette året, prøvde vel egentlig ikke direkte å si det var for barnet sin skyld en gang (ho ville ikke se/snakke med meg)... Mannen min mente det ikke var aktuelt at jeg ikke skulle være med, men jeg sa at vi ikke gjør opprør denne dagen. Men gjorde det veldig klart at det kun var barnetoget det gjaldt, ikke resten av dagen. Så var vi 3 ute og spiste is og kosa oss resten av dagen. Fungerte fint, og neste år blir jeg med til barnetoget også

 

Still krav til mannen din! Og før dere vurderer barn sammen... Si ifra at da får han oppføre seg som at Du er en del av familien når barna er hos dere!