Er det litt frekt å spøke om slikt?

[:-))))]

Jeg la bilkjøring på hylla for mange år siden, da jeg traff min mann for jeg hadde ikke bil da, og han hadde og det ble bare sånn at han kjørte sin bil. Da årene gikk og jeg aldri begynte å kjøre igjen har jeg utviklet skikkelig bilangst, virkelig angst. Jeg er ganske overbevist om at jeg ikke klarer å kjøre og føler meg ikke trygg på meg selv. Tok opp igjen kjøringa i fjor, presset meg virkelig til det. Men det var med en liten bil med automatgir. Det var skikkelig tungt men jeg klarte det til slutt, kjørte bare veier jeg kjente og ikke langt unna.

Men vi måtte selve bilen, da det ble dyrt å ha bil kun for småturer. Nå er bilen vi har, som jeg må bruke hvis jeg skal kjøre, en Citroen c8. Den er diger og med manuelt gir, og dithen har jeg ikke kommet ennå. Men jeg vil, og jeg skal. Men ikke ennå.

Igår hadde vi min svigerinne og svoger til middag, jeg har en god kontakt med min svigerinne, men igår sa hun noe som jeg ble skikkelig lei meg for. Under en samtale, greide hun å si til min sønn (mens hun lo litt): du får vente til du blir 18, så kan du ta citroen'en og kjøre den. Så kan du også lære moren din å kjøre den....haha.

Jeg smilte tilbake, men egentlig syntes jeg det var dårlig gjort. Jeg har altså angst for å kjøre bil....er det noe å le av, og i tillegg til sønnen min (10 år)? Eller er det jeg som reagerer for sterkt?

Jeg mener, hadde jeg hatt angst for åpne plasser og vært hemmet av den grunn, tror jeg ikke hun hadde sagt slikt.

Hadde de bare ant hvordan det er å hemmes på en slik måte, det er jo ikke noe jeg gjør med vilje.

 

[:-))))]

dytt

 

 

[Elfi regndråpe]

Jeg har hatt det akkurat som deg så jeg forstår veldig godt hvor vanskelig det der er! Men kan det være at svigerinnen din ikke vet at du faktisk har sterk angst for det? Kanskje hun ikke vet at det er noe du plages veldig med og derfor tenker at det er greit å tøyse litt med det?

Men jeg skjønner at du reagerer - er ikke moro å bli gjort narr av for noe som man sliter med.

Også vil jeg si at jeg ikke har problemer med å kjøre bil lenger så det er mulig å bli helt kvitt den angsten! Må bare øve øve øve øve Lykke til!

[Himmel og hav]

Jeg skjønner at det er vanskelig for deg, og at det er et sårt tema, men allikevel kan du kanskje klare å enten heve deg over det at hun fleiper med det, eller prøve å se på det med litt galgenhumor.

 

Jeg synes ikke det var frekt av svigerinnen din, for hun kan jo ikke vite at dette var over streken for deg. I seg selv så er det jo en uskyldig, småmorsom kommentar, som hun og de andre sikkert hadde glemt et halvt minutt seinere, men siden du er "solbrent" på det området, så oppleves det som mye vondere enn det som var tenkt. På det viset så er det ikke kommentaren som egentlig gjør vondt, men din sårhet rundt det temaet.

 

Hvis ikke du spesifikt har bedt dem om å ikke spøke med det, så ligger det neppe noe ondsinnet bak det. Du har en angst som er vanskelig for andre å sette seg inn i, og du kan ikke forvente at alle skal forstå at det er blodig alvor for deg. For andre så er en bil en bil, liksom.

 

Jeg hadde en kusine som kun kjørte bil i dagslys om sommeren, og henne har det blitt fleipet mye med i familien. Det er nok en angst som ligger bak, men ihvertfall utad så takler hun det med galgenhumor og kan fleipe litt med det selv. Det gjør det enklere for henne å takle det i sosiale sammenhenger. Og temet blir raskere lagt dødt når hun selv kommer med en festlig kommentar om sin egen kjørebegrensning.

 

Du trenger ikke å synes at det er morsomt selv, men kanskje du skal øve deg på å takle sånne utspill med humor?

 

 

[:-))))]

Jeg vet at hun er klar over det og at jeg prøver å komme meg over det stadiet. Men jeg føler at folk ikke forstår hvor tungt det faktisk er, og føler ofte at det blir gjort narr av. Men det er nok fordi jeg er så sår når det gjelder det temaet der, at jeg ikke synes det er noe gøy. Jeg føler meg egentlig ganske teit til tider, og at jeg ikke er "voksen" fordi jeg sliter med sånne ting. Og har liten eller ingen tro på meg selv. Klarer nok ikke å spøke med, med det første. Men det er godt å høre at jeg ikke er alene. Og at det finnes en vei ut!!! Egentlig er det kjempekjipt å ha det slik, ønsker ofte at jeg var en helt annen person. En som tør masse og ikke er redd for slike "dagligdagse" ting (...er også redd for telefoner, offentlige kontorer osv. men det er det nesten ingen som vet)

[bobobaby+Lucas og Nathalie]

ja, jeg syntes det var frekt. jeg er så MØKK lei av folk som ikke respekterer andre sine fobier/redsler. jeg har fuglefobi. det er skikkelig slitsomt. jeg tåler ikke noe som har med fjær å gjøre. jeg er livredd fugler. tåler ikke høre flaksingen. jeg kan ikke spise hel kylling. kyllingfilet går bra. de siste årene har jeg klart å spise kyllinglår og kyllingvinger. men må konsentrere meg HARDT om å tenke på andre ting mens jeg spiser det. men det er ingen som respekterer det. folk ler meg opp i ansiktet og rett og slett mobber meg for det. de samme folkene som vil at jeg skal respektere at de er redd for f.eks edderkopper. er det kanskje mer akseptert å være redd for edderkopper fordi at så mange er det?