Jeg er så forbanna lei av biomor!!!!

[Anonym bruker]

Jeg har et bra forhold til samboeren min sine barn på 15 og 16 år, men denne moren deres holder på å gjøre meg gaaaaaal! Hun er det mest egoistiske menneske jeg vet om. Hun er en sånn person som aldri klarer å være single. Hun er over 40 og oppfører seg som en tenåring. Vet ikke hvor mange parnere hun har hatt, men da hun dro til utlandet og hentet hjem en og lot han være sammen med ungene, til samboeren min, alene da hun dro på nattevakt tok det kaka!!! Og dette fikk ikke vi vite før ungene var hos oss flere dager senere. Hva om han hadde vært en pedofil?? Hun kjente knapt fyren. Hadde tilbrakt 3 uker sammen med han i syden!! Ekteskapet der varte vel i maks 2 år. Rett etter at hun var skilt fant hun seg en ny utlending.

dette er det verste eksemplet på hvordan ting har vært.

 

Andre ting er at hun hele tiden forventer at vi skal stå på tå hev overfor ungene. Hun kan plutselig bare "pakke" kofferten sin å reise bort og få ungene til å sende mld til faren om at han må komme å hente dem fordi hun skal reise bort. Det er liksom ikke sånn at hun kan spørre oss om det er greit. Nei det tar hun som en selvfølge.

 

Jeg venter mitt andre barn sammen med samboeren min og fødselen er ikke langt unna. Jeg kjenner at denne situasjonen tar på. Men dette skjønner ikke samboeren min at har noe innvirkning på meg. Men jeg klarte å lekse av meg i dag da situasjonen oppsto igjen!!

Han er en sånn som ikke vil lage noe bråk...hvorfor er mannfolk sånn??? Blir så forbannet på sånt. Og burde ikke hun ha litt forståelse for at det bare er noen uker til jeg skal føde?

 

Greit nok at ungene til samboeren min er ungdommer og stort sett klarer seg selv, men så lenge vi bor på hver vår kant og de er nødt til å ha skyss for å komme seg fra a til b så føler jeg at alt dette blir en belastning.

 

Det er MYE mer jeg kunne skrevet om henne, men da hadde dette blitt vanvittig langt. Vet bare at jeg ikke kan ha det sånn. Jeg blir lei meg for at sambo ikke forstår meg og sint pga situasjonen. Klarer ikke være glad og hyggelig når ungene hans kommer. Og det er utrolig sårt.

 

en dag kommer det helt sikkert til å "klikke" for meg. Jeg har gått å båret på så mye fortvilelse pga henne.

 

Hadde jeg visst det jeg vet i dag så hadde jeg aldri gått inn i et forhold som dette. Har mange ganger angret på valget mitt ifht dette.

 

Huff....!!

[Anonym bruker]

Jeg, også angrer.

Det ble verre etter at vi fikk barn sammen. Da var jeg jo fri, var han opptatt med særkullsbarna sine, så kunne jo jeg gjøre som jeg ville. Jeg kunne sitte på dataen, se på tv, jeg kunne trene, handle, besøke venner, besøke familie, jobbe.

Brukte han penger på ungene sine så gikk det helt greit, jeg hadde jo min inntekt, og kalrte meg helt fint, det spillte ingen rolle for meg.

 

Så kom barna våre. Jeg var hjemme i utvidet permisjon, og når far endelig kom hjem så var det litt greit å kunne dele jobben, få litt tid for seg selv, og gjerne kunne stikke ut en tur. Men det gikk jo ikke når han hadde de andre barna sine. Ikke gikk det med bilen, og ikke gikk det med leggetider, ikke hadde han kapasitet til å ta seg av alle.

Så jo mer han har sine barn jo mindre avlastning får jeg.

Hans barn kom ofte på besøk utenom avtalt samvær, han måtte jo være ansvarlig å ta seg av barna hans. Men resultatet var jo at hans eks faktisk fikk mer hjelp og avlastning enn meg som var hjemme med to små.

 

Så var det dette med penger, nå er det barnehage for begge og meg i redusert jobb, så lønna mi har gått ned. Men utgiftene mine har gått betraktelig opp. For han bruker det samme på sine særkullsbarn og har ikke så mye til overs å bruke på våre barn, så da tar jeg største delen av det økonomiske ansvaret for fellesbarna også.

 

Så for særkullsbarna tar han halve det praktiske ansvaret, og største parten av det økonomiske ansvaret, og vi får det som er til overs.

Litt av grunnen til at jeg har gått ned i stilling er pga jobb og bosted, og hvor vi må bo kommer an på særkullsbarna (men det er praktisk oså) Jeg mener jo at han gjerne kunne kompansere litt til meg for at jeg har gått ned i lønn for å ta meg best mulig av våre fellesbarn og for å bo et sted som er praktisk i forhodl til hans særkullsbarn. Men neida, han betaler meg ikke noenting ekstra va den grunn.

 

Han mener nemlig at vi er en familie og vi må dele på alt, men det er det jo fint å si,når man selv er den som tapper alt til seg og sine. Blir ikke en familie når en forskjellsbehandler ungene sine.

[Anonym bruker]

Når du flytter sammen med en mann med barn fra før, da må du ha innstillingen at barna raskt kan bo der fulltid. Ting skjer nemlig, omstendigheter forandrer seg. Det beste du kan gjøre er å planlegge i stor grad som om dere har omsorgen daglig.

 

At du er gravid betyr ingenting. Ellers har du ingenting med mors kjærester og gjøre, selv om hun høres uansvarlig ut. Dere må jo få henne til å respektere avtaler, men at du føder snart er virkelig uvesentlig. Barna til din mann har da et hjem hos han, eller er de annenrangs beboere?

[*-*]

At noen snart føder er vel langt fra uvesentlig! I de aller fleste familier så har man vel tradisjon for å ta ekstra hensyn til kvinner som er gravide, og i alle fall høygravide? Men det var kanskje ikke akkurat det du mente..?

 

Ellers er jeg helt enig i at du HI ikke kan legge seg opp i barnas mor sine kjærsterier. Hun har ansvaret for barna når hun har dem og hun gjør sine egne vurderinger. Prøv å ikke irritere deg over dette og ikke blande deg. Hvis dere er oppriktig bekymret for barnas ve og vel så får dere ta det opp med familievernkontor og barnevernet, evt med ønske om full omsorg selv.

Er det ikke noe alvorlig bør man holde seg langt unna det som skjer i barnas andre familie, det blir uholdbart når de enkelte forelderene skal forsøke å styre livet i barnas andre familie. Hvis far ser at noe virkelig plager ungene så kan han job ta det pent opp med mor, men jeg ville vært veldig forsiktig med det. Du ønsker vel ikke at mor til barna skal blande seg noe særlig inn i livet i ditt hjem og dine prioriteringer?

 

Når det gjelder samvær og avtaler som mener jeg i utgangspunktet at man må ha helt klare grenser og avtaler. Man kan ikke endre ting på kort varsel eller sende unger over uten å sjekke. Dere kan også si til mor sat dere ikke ønsker noe særlig endringer. Men da er det viktig at hun ikke sier til barna at dere ikke ønsker dem, da må i så fall dere sette dete ned med barna og forsøke å fortelle på en forståelig måte at for mye endringer blir rotete for alle.

På en annen side, så er det litt annerledes når barna er så store. Tror mange opplever at samværstider kan flyte litt ut når barna er tenåringer. På samme måte som om man bor med barna fast, så må man kanskje ta den tiden sammen man kan få - tenåringene har sitt eget liv, de er opptatte og er kanskje ikke så ofte hjemme til vanlige måltider og lørdagskvelder. Man må vel regne med at de årene blir litt mindre forutsigbare enn med yngre barn kanskje. Men er man ikke fornøyd så må man lage bedre avtaler med barna sine, sånn som alle foreldre må.

 

Ellers må det være greit å fortelle barna at det må være litt roligere i huset nå når HI er høygravid. Skal de komme så må de også kunne få beskjed om å være rolige, ikke dra med venner hjem, hjelpe til hjemme, klarer seg mer selv osv. Det ville man jo krevd av egne tenåringsbarn hvis man ventet små.