Anonym bruker Skrevet 7. februar 2009 #1 Skrevet 7. februar 2009 Mannen min har flyttet til en kamerat for å se om han savner meg, sier han ikke har følelser for meg lengre.. Jeg sitter hjemme med våre 3 små barn, minste 7 mnd.. Han er hjemme av og til for å se ungene, men klarer ikke snakke så mye med meg, se meg i øynene etc.. Han er kraftig deprimert og sliter med et innestengt sinne han ikke vet hvor han skal få utløp for. Jeg har sagt at jeg er villig til å kjempe for forholdet og vi skal til familieterapi til uka.. Kjenner jeg er fryktelig sliten nå og vet ikke om jeg orker å sitte her på vent (har vart i 2-3 uke). Føler at han overhoe ikke klarer å se meg lengre og bare tenker på at han har det vanskelig.. Skal jeg bare la han gå, eller er det vardt å prøve litt hardere? han sier han ikke er 100% sikker på om han vil gå..
Anonym bruker Skrevet 7. februar 2009 #2 Skrevet 7. februar 2009 Hvis du elsker ham, så prøv! Gi det en sjanse, så kan du heller angre på at du kasta vekk 3 uker på det, enn å lure resten av livet på om du tok en overhastet beslutning.. Det kan være mange grunner til at han oppfører seg som han gjør, prøv å ikke ta det for personlig - ennå.. Jeg har vært der du er nå, og for oss var fvk gull verdt, håper dere også får god hjelp der! Lykke til!
Anonym bruker Skrevet 7. februar 2009 #3 Skrevet 7. februar 2009 Hva med å la HAN være hjemme med barna, mens du flytter til ei venninne?????? Mannfolk tenker ikke lengre enn nesa eller et annet organ rekker! Lettvint for han å la deg sitte der med ansvaret for 3 unger mens han prøver ¨å finne ut hva han "vil"!!!! Grrrrrrrr! Blir nesten provosert på dine vegne.
Anonym bruker Skrevet 7. februar 2009 #4 Skrevet 7. februar 2009 Hvis det er slik du skriver- så har du vel ganske mye å kjmep for vet jeg- MEn parterapi og egenterapi er vel påkrevd for begge to.. regner med at det erganske mye mer til denne storien en det du skriver- men ta en dag av gangen- og hvis han er så deprimert og sint- så er det kanskje en del han må jobbe med... og hvis du hadde hatt det slik- ville du at han vare skulle gått.... "KJEMP FOR ALT HVA DU HAR KJÆRT- DØ OM SÅ DET GJELDER- DA ER LIVET EI SÅ SVÆRT - DØDEN IKKE HELLER." alt godt!
Anonym bruker Skrevet 8. februar 2009 #5 Skrevet 8. februar 2009 Jeg forstår at han har det vanskelig, men det har jammen jeg også.. og det gjør så vondt at han bare rømmer fra alt sammen.. også føler jeg hele situasjonen er så oppkonstruert siden han sitter sammen med denne kompien dagen lang.. Er vel ikke så rart han ikke savner meg og 3 skrikerunger når han kan sitte der å drikke øl og vite at vi er der på vent om han får lyst å se oss en liten time... Nei er jammen ikke lett, vi har ikke hatt det bra den site tiden, men mye av det kan jo skyldes hans depresjon, han har blitt fryktelig tiltaksløs, egoistisk og har brydd seg lite om meg.. Jag har jo klaget mye på alt han ikke gjør og det gjør jo ikke saken bedre.. for en vond spiral dette har blitt.. men hvis vi skal få forholdet til å fungere igjen kan han jo ikke bare gjemme seg fra meg??
Anonym bruker Skrevet 8. februar 2009 #7 Skrevet 8. februar 2009 Hva om du fra nå av sier rett ut til han at dere tar 1 uke hver med ungene???! ;-) Og tenker hver for dere, med barna??!
Anonym bruker Skrevet 8. februar 2009 #8 Skrevet 8. februar 2009 Jeg har tenkte på det, men siden han er såpass deprimert er jeg ikke sikker på om han klarer det..? Sier han bare vil være alene og ikke klare å tenke med folk rundt seg.. Men så ble kameraten sykemeldt så nå sitter de to der sammen da.. Minste vil han nok iallefall ikke ha her for han har fått for seg at han ikke klarer han.. Han som alltid har vært så flink med de to eldste..
Anonym bruker Skrevet 8. februar 2009 #10 Skrevet 8. februar 2009 Mannfolk har det altfor lett. Hvis vi damene blir deppa, hvem tar seg av barna våre da?? Vi.
Anonym bruker Skrevet 8. februar 2009 #11 Skrevet 8. februar 2009 Han kan ta med seg den sykmeldte kameraten, så har han en hjelper!
Anonym bruker Skrevet 8. februar 2009 #13 Skrevet 8. februar 2009 Ja, en glimrende idè!! ;-) Foreslå det!
Anonym bruker Skrevet 8. februar 2009 #14 Skrevet 8. februar 2009 ja for da kan han med den vonde skuldra gjør tenkingen og han som ikke klarer tenke bruke kroppen HI
Anonym bruker Skrevet 8. februar 2009 #15 Skrevet 8. februar 2009 Ja, ikke sant? Mannfolk har det virkelig altfor lettvint. Vår feil. Vår egen dumhet, fordi vi lar dem jo slippe unna med så mye.
Anonym bruker Skrevet 8. februar 2009 #16 Skrevet 8. februar 2009 ja ikke sant, jeg vet iallefall noen ting jeg vi gjøre annerledes om jeg noen gang får en ny mann, i dette livet eller neste.. HI
Anonym bruker Skrevet 8. februar 2009 #17 Skrevet 8. februar 2009 Take it from me. Jeg er veteran i faget: Det er best å være alene om du blir singel. Men prøv sammen først. Håper han tar til vettet denne egoistiske fyren din! Han trengs å filleristes. Iallefall er det ikke vettugt å sitte sammen med en sykemeldt øldrikkandes venn og snakke om sykdommer og depresjoner. Han trenger å hjelpe deg med ungene sine, og finne ut hva han vil med livet sitt. Idiotiske mannfolk som ikke kan se skogen for bare trær. Mulig han trenger medisiner for depresjonen, men da må han hute seg til lege på mandag! Og ikke vente en dag lengre. Kan du ringe noen og få dem til å dra dit han er, og snakke fornuft med han? Faren hans? En onkel? En han har stor respekt for? Ærlig talt trenger du også hjelp her.
Anonym bruker Skrevet 8. februar 2009 #18 Skrevet 8. februar 2009 Han har faktisk vært hos legen, og skal tilbake på onsdag, håper han kan få hjelp der.. "Problemet" er at jeg alltid har vært en sterk person som klarer det meste selv, derfor føler han ikke at jeg trenger hjelp med ungene.. Det er desverre ikke så mange fornuftige personer i livet hans (ikke vondt ment) så hans (og mitt) eneste håp er legen.. Jeg har heldigvis mange gode venner som støtter meg, men fra mine foreldre får jeg jo bare høre det jeg allerde vet, tenk på ungene, huset dere må selge osv.. Akkurat som om jeg ikke vet det fra før, men det hjelper jo ingeting om jeg vet det når han ikke tenker på noe praktisk i forhold til et evt brudd.. Han vil skilles han, men har ingen tanker om hvor han skal bo, vi skal bo, hus, bil etc.. Jeg vet jeg har elsket han veldig høyt, men akkurat nå vet jeg nesten ikke, er jo så sliten også...
Anonym bruker Skrevet 8. februar 2009 #20 Skrevet 8. februar 2009 Uff. Jeg føler veldig med deg Begge to, faktisk. Kanskje dere får hjelp. Det er ikke bestandig det går rett i do, selv om det kan kjennes sånn ut. Håper det beste for dere, og kanskje dere finner en løsning? Uansett så må han komme hjem og ta over ansvaret sånn at du får fri også. Han MÅ det. Hva med helgene? Du må sette krav, jente!!
Anonym bruker Skrevet 8. februar 2009 #21 Skrevet 8. februar 2009 Ja, jeg skal gjøre det! ;-) men nå er det på tide med senga, tre små som krever mamma om ikke veldig mange timer nå! HI
Anonym bruker Skrevet 8. februar 2009 #22 Skrevet 8. februar 2009 Jeg vil gjerne gi deg et lite tips... Hva om HAN må kjempe for DEG? Det er jo ikke rart han ikke gidder å ordne opp, for han vet jo at DU sitter og venter på han!! Kutt ut all kontakt, vis han at du klarer deg helt fint uten han!Bestill en frisørtime, kjøp deg noen nye klær, ordne deg barnevakt og ta en tur ut på byen,signaliser til din mann at du er på vei videre i livet! Som oftest så er det dette som må til for å vekke en mann, for han er jo helt sikker på at han kan leve ungkarslivet, og komme tilbake når det passer HAN!
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå