ekstremt aktive barn på 3 og 5 - normalt?

[dårlig ånde]

min kusine har to sønner på 3 og 5, som er veldig søte, bevares, men når hele familien er på besøk hos oss tar de helt av - de kaster seg rundt i sofaer og på stoler, leker høyt og støyende og er veldig, VELDIG oppmerksomhetskrevende både mot oss og foreldrene deres. de nekter å leke andre steder enn der vi voksne oppholder oss, og det er omtrent umulig å føre en samtale oss voksne i mellom. de hører ikke på oppfordringer om å dempe seg eller roe seg ned. de er jo morsomme men jeg kjenner jeg blir helt matt...

 

jeg er temmelig fersk i foreldregamet, og lurer på om det er dette jeg kan vente meg av mine søte små når de blir eldre? er det normalt at barn på denne alderen oppfører seg slik eller har dette med personlighetstyper eller oppdragelse å gjøre?

[susemor-3 små]

Dette høres nesten ut som mine to eldste når de er et sted de virkelig "koser" seg. Men det er nok ikke normalt!! Mine har ord på seg for å være over-aktive begge to (2,5 år og 4,5 år).

 

Kjenner mange som sier at de aldri har sett "makan" til våre unger...Men de var verre før. Vi har jobbet mye med dem for å få de til å forstå at vi ikke kan reise bort hvis de oppfører seg sånn.

[erteposen + 4]

Mine gutter er jo nesten på samme alder, og de kan kave hverandre opp skikkelig. Om der ikke er andre barn bruker jeg å planlegge oppholdet litt og vi prøver å finne en balanse mellom barn/voksen behov. Det er jo kjedelig når voksne sitter og prater, og de har også behov for å bli sett. Familien vår har en grei "ordning". Barna får mest og bare positiv oppmerksomhet av alle voksne i starten. Alle barna er hovudgjester, og det er en god følelse. Mine besteforeldre, som var gamle, hilste ALLTID først på barna og jeg tror mye av barnebråket kan bli tatt brodden av på den måten.

 

Jeg krever og forventer av mine barn at en bruker innestemme, og ikke "hopper i sofaer" og herjer om det ikke er egne områder i det huset for dette. Er det lange selskap som jeg vet blir kjedelige bruker vi å ha med spill (alltid en voksen som vil spille, og det er stas), mannen min tar med barn i alle aldre ut å spille fotball eller kaste hestesko en times tid slik damene får prate, kan ta med en ny film osv.

 

Våre barn er aktive og de må ofte planleggs. Av en 5 åring kan en forvente god oppførsel, som innestemme kjent fra bhg, og da dilter lillebror etter:)

 

 

[dårlig ånde]

takk for svar dere. jeg også synes det er viktig at barna føler at de er velkomne på samme måte som de voksne, og de har vært hos oss på egen hånd noen ganger og oppført seg helt fint. jeg skjønner jo ut fra hva dere sier at de kanskje går litt over styr i noen situasjoner i forhold til hva man kan forvente av barn i denne alderen, men jeg skjønner også at jeg kanskje har/hadde litt store forventninger til barns veloppdragenhet også. da jeg var liten ville jeg aldri turt å oppføre meg sånn, men jeg synes ikke min oppdragelse var ideell heller da så.

[susemor-3 små]

Hehe...Jeg var også veldig lydig og stille som barn selv. Derfor er det så "sjokkerende" å få slike barn. De er så stikk ulike meg. Men jeg var enebarn til jeg var 6. De er to som "jager" hverandre opp. Siden storesøster er svært aktiv og bestemt, dilter jo lillebror etter henne.

 

Det hender når vi er borte at folk har dekket på sine fineste kopper, gjerne til ungene også. Da må jeg jo bare be de ta av, i hvert fall til ungene.