Anonym bruker Skrevet 7. februar 2009 #1 Skrevet 7. februar 2009 Jeg har i mange år klamret meg til fosterhjemmet mitt og fosterforeldrene mine fra barndommen. Jeg bodde hos dem en periode av livet mitt som var vanskelig, når jeg var ung. Siden dro jeg ofte dit på besøk, sendt dem julekort, julegaver og ringt dem for å snakke med dem, og oppdatere dem når livet forandret seg. Jeg var veldig glad i dem, og veldig knyttet til dem begge to. Når jeg konfirmerte meg, ble de bedt. Når jeg giftet meg, var de selvsagt invitert. Noe annet var helt utenkelig! Når jeg fikk barn, ringte jeg dem, og fortalte dem den gode nyheten. Og sånn har det vært hele veien. Jeg har tatt med barna mine til bondegården, og alltid følt at min barndom ligger igjen der. Gården er en del av barndommen min, og når jeg ser den ligge der, er det barndomshjemmet mitt på en måte. Men nå har jeg innsett hva jeg har klamret meg til. Det har vært enveiskjørt. Hele veien har det vært jeg som har strukket ut hendene. Desperat. I mange år. Jeg som har invitert. Jeg som har ringt. Jeg som har skrevet. Jeg som har besøkt. Jeg ser det nå. De har ikke tatt kontakt. Det var hele veien jeg som tok kontakt. Det er sant som mamma har sagt hele tiden; De er ikke interessert i meg og mine. Jeg trodde mamma var sjalu. Men jeg ser det nå. Det har bare vært en illusjon fra min side. En ønsketanke om å være elsket. Å være ønsket. Jeg trodde de brydde seg om meg. Jeg trodde fosterforeldrene mine fra en svunnen tid, virkelig brydde seg om meg; et barn de tok seg av den gangen. Et barn som nå er voksen, og hele veien trodde de brydde seg om meg. Men det var en illusjon. Jeg ser det helt klart nå. Jeg kommer ikke til å se meg tilbake mer. Ringen er sluttet.
Anonym bruker Skrevet 7. februar 2009 #2 Skrevet 7. februar 2009 Utrolig trist å høre. Jeg trodde også at jeg hadde et nært forhold til mine fosterforeldre, men så fikk jeg vite av en nabo at fosterfar var operert for kreft. De hadde ikke engang fortalt meg det, selv om han hadde vært syk i flere måneder. Da innså jeg at jeg bare var en del av fortiden for dem, og ikke så viktig som de var for meg.
Anonym bruker Skrevet 7. februar 2009 #3 Skrevet 7. februar 2009 Ja, det er trist. Jeg har ikke hørt noe fra dem på lenge, og jeg er virkelig skuffet. Det var som om et slør ble lettet fra øynene min helt plutselig. Jeg ser det så klart nå, at det har jo vært enveiskjørt hele veien fra den dagen jeg dro derifra. Jeg prøvde å legge til en av venninnene fra den gangen på FB, og fikk avslag. Det var et slag i ansiktet for meg. Og enda en bekreftelse på at her har jeg virkelig ikke noe å gjøre mer. Kroken på døra for fortiden og fosterhjemmet (hun var i slekt med dem). Jeg er lei meg, og det sårer faktisk. Men det er ok. Jeg løfter hodet og går videre. Livet mitt har en fortid og en nåtid. Og nåtiden er viktigst.
Anonym bruker Skrevet 7. februar 2009 #4 Skrevet 7. februar 2009 Nei, jeg har aldri spurt dem. Det er snakk om kontakt sjeldent. En gang i året eller annenhvert år, i de siste årene.Og da har det vært jeg som har tatt kontakt. Før har det vært oftere, ca hver 6.mnd, og da var det også jeg som tok kontakt. HI
Anonym bruker Skrevet 7. februar 2009 #6 Skrevet 7. februar 2009 Hvis dere bodde hos fosterforeldre over tid. Feks. fler år, så synes jeg det er rart at de ikke bryr seg om dere. Man blir jo glad i barn man har omsorg for. Og fosterforeldrene burde forstå at tiden hos de var kanskje vanskelig for dere og en viktig del av fortiden. Tror jeg hadde skrevet ett brev til de hvis jeg var dere. Og forklart om tiden hos de og kanskje spurt hvorfor de er sånn nå. Og sett om jeg fikk svar. Men vil de ikke ha kontakt så får dere prøve å heve dere over de og tenke at det er dems tap at ikke de vil ha kontakt med dere og deres familie.
Anonym bruker Skrevet 7. februar 2009 #7 Skrevet 7. februar 2009 Noen er nok fosterforeldre av økonomiske grunner. Tror ikke det er til å komme bort fra at det finnes den type fosterforeldre, selv om de er sjeldne.
Anonym bruker Skrevet 5. mai 2009 #8 Skrevet 5. mai 2009 Hvis jeg blir fostermor en gang i fremtiden, skal jeg sverge på at det ikke bare er for en kort periode, men at min dør alltid er åpen for det barnet for all fremtid. Det synes jeg at jeg skylder dette fremtidige barnet! Ellers kan jeg ikke love meg selv å bli fostermamma.
Anonym bruker Skrevet 6. mai 2009 #9 Skrevet 6. mai 2009 Så utrolig trist å lese. Sender deg en stor klem!!!!
Anonym bruker Skrevet 6. mai 2009 #10 Skrevet 6. mai 2009 Eller så kan det være at de holder litt avstand pga moren/familien din. Kanskje de føler at de tråkker henne/dem litt på tærne om de tar initiativ til å holde kontakten med deg? Om man er litt usikker på en situasjon er det lettest å holde seg unna.
Anonym bruker Skrevet 6. mai 2009 #11 Skrevet 6. mai 2009 Som fosterforeldre har man jo en litt spesiell rolle i et barns liv. Når barna skal tilbake til sine virkelige foreldre kan det vel være at de ikke ønsker å være "i veien". Men trekker seg litt tilbake slik at barna skal få muligheten til å knytte sterkere bånd med egne foreldre. Mange fosterforeldre blir nok veldig glade i barna og synes kanskje det er vondt at de ikke får ha dem lengre. Og kanskje avstand og lite kontakt gjør at smerten ikke blir så fremtredende. De har jo tross alt utspilt sin rolle, og kanskje føler en slags plikt til å holde avstand. Sannsynligvis betød din tid hos dem kanskje mer for deg enn for dem ettersom det var en kritisk periode i ditt liv. Men det trenger ikke bety at du ikke var verdsatt hos dem! Ikke ta det for gitt at de ikke vil ha kontakt. Du kan jo skrive et lite brev til dem, om hvilken tilknytning du har til dem og oppveksten hos dem. Ordlegg deg positivt og ikke legg press på dem. Så kan du jo si hvor mye du har satt pris på å ha dem i livet ditt, og at du håper de vil holde kontakten i mange år fremover. Får du intet svar kan det jo tyde på at de anser det som et avsluttet kapittel. Men da synes jeg du skal ta med deg de gode minnene fra barndommen derfra og ikke dvele mer ved om de brydde seg eller ikke. Selv om de ikke er like engasjerte nå, så har de nok garantert følt omsorg og brydd seg en gang i tiden. Som du sier, du er jo voksen nå. Og de tenker kanskje at du ikke trenger dem lenger ettersom du kan stå på egne ben :-)
Anonym bruker Skrevet 6. mai 2009 #12 Skrevet 6. mai 2009 Foreldre utspiller aldri sin rolle. Hvorfor skal fosterforeldre utspille sin? Jeg mener fosterforeldre som tar lett på rollen sin ikke bør bli fosterforeldre, dersom de ikke kan fortsette kontakten livet ut. Dette mener jeg faktisk meget sterkt. Det skal fks så lite til å sette seg ned til jul å skrive det lille julekortet for å spørre hvordan det står til. Spesielt når man kun er fosterforeldre til ett eneste barn.
Anonym bruker Skrevet 6. mai 2009 #13 Skrevet 6. mai 2009 Sender en klem. Følelse av avvisning er alltid vond. Snakk med dem om det. Har vært nødt til å komme til et slikt standpunkt i forhold til min egen far og stemor. Mange år med utstrakte hender og enveiskontakt. Det er vondt. Spiller ingen rolle om det er biologiske foreldre eller ikke. Lykke til!
Anonym bruker Skrevet 6. mai 2009 #14 Skrevet 6. mai 2009 Hei, jeg er her enda, jeg. Vet du, jeg trenger ikke å snakke med dem. Jeg har forstått det. Det er ikke mer å si. Og det er vondt, men egentlig helt greit. Jeg skal heller fokusere på min egen familie. Men jeg har tenkt å bli fostermor selv en gang, men da skal det bli for livstid. Ikke bare en liten periode, og så glemme barnet. Med mindre barnet selv lukker den døren. Da skal jeg respektere det. For meg hadde det vært en ære om barnet ønsket kontakt hele livet. HI
Anonym bruker Skrevet 6. mai 2009 #15 Skrevet 6. mai 2009 Du må prøve å sette deg inn i deres situasjon også...FØrst og fremst, har de andrefosterbarn nå, etter deg? Da må de jo vie sin oppmerksomhet om de...Og de kom vel i konfirmasjon, bryllup og dåp? De hadde ikke trengt det, de bryr de ghelt sikkert om deg.. De vet nok av din mor, og vet at hun har prøvd å "svartmale" de, og om DE da hadde tatt en aktiv rolle mtp å holde kontakt, så hadde det nok blitt galt ovenfor både deg og henne.... De har vært en viktig del av ditt liv, men det er nok rett og rimelig at kontakten videre bør gå på DINE premisser..De skal nok ikke være påtrengende og "overivrig" og "passe på" deg nå som du er voksen, men det er DU som skal vise hvor tett knyttet du vil være til de.... Det er DU som må velge hvor mye av ditt liv de skal ta del i...Du har din egen familie nå, ditt eget liv, og jeg tror nok de setter pris på å få være en del av det,- men om de selv sulle begynne å a noe intitativ for å treffes og gjøre ting sammen, kunne det fort bli feil....Vet ikke hvordan "reglene" er for fosterforeldre, men antar at de ikke skal "blande seg" i det videre livet til fosterbarn ut over det fosterbarna selv vil.....Noen her er kanskej fosterforeldre og vet mer om dette
Anonym bruker Skrevet 6. mai 2009 #16 Skrevet 6. mai 2009 HI: Jeg synes dette var trist lesning, blir lei meg på dine vegne. ALLE kan ta kontakt innimellom, her spiller det ingen rolle om man er fosterforeldre eller ikke. Det blir ikke "feil" - det er et tegn på at man faktisk bryr seg, og det er lov. Og uansett hvor hektisk hverdagslivet blir - hvor mye koster det å ringe noen og høre hvordan de har det? Tar det så sinnsykt mye av ens tid? Det er lov å vise at man bryr seg!! Ikke lett å erkjenne at kontakten er ensidig og har vært det hele tiden, men da er det i alle fall mulig å gå videre. Du har i alle fall prøvd. Ønsker deg lykke til!
Anonym bruker Skrevet 6. mai 2009 #17 Skrevet 6. mai 2009 Jeg var det eneste fosterbarnet de noensinne hadde.
Miss Misantrop Skrevet 6. mai 2009 #18 Skrevet 6. mai 2009 Foreldrene mine tar aldri kontakt med sine fosterbarn, men jeg er sikker på at de er nesten like glad i dem som de er i meg. De føler nok at de ikke bør blande seg inn i deres liv mere en det de er invitert til å gjøre....
Anonym bruker Skrevet 7. mai 2009 #19 Skrevet 7. mai 2009 Dere som ikke har forstått hva jeg mente, les en gang til. Det var hele veien enveiskjørt. Alltid. Fra jeg flyttet hjem igjen, til jeg innså det når jeg skrev dette innlegget i februar. Jeg er ikke helt ung lenger, og dette er ikke noe som skjedde de siste 5 årene. Men jeg klamret meg til dette fosterhjemmet fordi jeg har sett på det som mitt eneste barndomshjem. Hjemmet jeg bodde i sammen med foreldrene mine eksisterer ikke lengre. Men det er bare et minne, nå. Alt sammen er bare et minne.
Anonym bruker Skrevet 7. mai 2009 #20 Skrevet 7. mai 2009 Du flyttet hjem igjen, nettopp det er nok grunnen. Din mor ER og BLIR din mor,, i og med at hun fikk deg tilbake så hadde det blitt feil ovenfor HENNE at de "blandet seg inn" som "drømmeforeldre" for deg..DU sier jo selv at din mor hele tiden snakket mindre pent om de, at hun sa de ikke brydde seg osv osv..Om de da, på tross avd ettte, hadde "trengt seg inn" på nå ditt mors "enemerke" hadde det kunne ført til UTROLIG mange vanskelig situajsoner for deg..Du hadde mest trolig måtte valgt side mellom fosterforeldre og din biologiske mor... Nettopp for at du som barn skulle slippe å ta detet valget så har de nok valgt å holde seg unna.... så kunne de bare håpe at den tiden du var hos de var nok til å gi deg en "smakebit" av hvordan et familieliv BØR være og at du til tross for din mors "løgner" (????) faktisk var og er glad i de... Ethvert forsøk på å ta kontakt med deg fra deres side ville vært et overtramp mot din mor,- og dermed mot deg...Mulig det faktisk er din mor som har skyld i at det har blitt som det er blitt...Om det har seg sånn at de har PRØVD å ha kontakt med deg etter at du flyttet tilbake til din mor, ser du ingen mulighet for at HUN kunne ha nektet de det? At HUN har satt en stopper for det? De hadde nemmelig ikke kunne gått direkte til deg om din mor har fått foreldrerett tilbake....Om de hadde trosset hennes ønsker så hadde det gått ut over deg,- og om de virkelig er glad i deg så kommer de ikke til å snakke stygt om din mor eller fortelle deg om noe slikt har hendt..DU har jo greid deg bra, tross alt.... Selvsagt KAN det hende at dette var en kynisk familie som så det som en mulighet til å få litt ekstra inntektere, men det er ikke bare, bare og bli "godkjent" som fosterforeldre, selv om media ELSKER å fremheve de få familier som virkelig er ONDE og får det til å virke som om det er "Normen"...... Men har du tenkt på din mors rolle oppi det hele? Vet du sannheten om hvorfor du ble tatt bort?? Selv er jeg av den mening at om man blir fratatt barn en gang så skal man ALDRI få de tilbake...Man har hatt en sjanse på å vise seg som god forelder og mislykkes, da synes jeg at neste sjanse bør være barnet sitt...Barnet mister, i mine øyne, en sjanse på et "normalt" liv om det må tilbake til foreldre som allerede en gang har vist seg ikke skikket.....Ihvertfall etter å ha tilbragt år i trygge omgivelser hvor de viser tegn på trivsel og stabilitet og glede..Da blir det helt feil at de skal rives bort fra dette for at foreldrene på død og liv skal få prøvd seg igjen.....Å bruke sine egne barn på å vise at man har blitt bedre som foreldre er bare et tegn på at man faktsik ikke er egnet som forelder..VIl man virkelig sine egen barn så vondt at man EN gang til river de opp fra hjemmet sitt fordi man som voksen vil bevise at man kan være forelder???? Viser man seg ikke som den beste forelder om man lar barna få fortsette den gode oppveksten de har og heller stille seg "På sidelinjen" og støtte opp om barn og fosterforeldre, være til hjelp og støtte for disse, og stille opp når barn og/eller fosterforeldre vil og trenger det? Men nå gikk jeg litt vel langt unna tema da... Men tenk litt mer på hva din mor har kunne sagt og gjort, og ikke snakk med fosterforelde om dette..Ellers vil du bare la bitterheten gro...Og en dag vil det muligens renne over...Tydelig at du ikke greier å legge det bak deg som det er i dag ihvertfall,- du trenger en avslutning, og den er det bare dine fosterforeldre som kan gi deg.. Lykke til
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå