Anonym bruker Skrevet 7. februar 2009 #1 Skrevet 7. februar 2009 Hei! Jeg er gift, og vi har mine og dine barn. 2 barn hver. Vi valgte tidlig å få et barn sammen, da vi var svært lykkelige sammen.Vi har vært gift et halvt år. Nå er alt bare trøbbel! Vet at det har med mine hormoner også å gjøre, men dette gjør meg virkelig frustrert!! Han "ser" kun sine barn, og ikke mine! Da vi ble sammen hadde han begge sine barn på heltid, og jeg hadde mine hele tiden utenom annehver helg og ferier. Så forandret vi på dette, slik at hans barn også fikk den ordningnen. Noe han var enig i da, men nå pr.d.d er helt uenig i, fordi han mener det er skadelig for hans barn å være hos sin mor, da det var en grunn til at han hadde fått full omsorg for dem begge. Nå er han bitter og kjølig mot meg daglig, fordi jeg ødela dette, som han angrer på at han gikk med på! Han mener jeg har en altfor stor rettferdighetssans ift til at alle barn skal ha det likt... (nå er det ikke slik at det blir likt, pga ustabile forhold hos biomor som gjør at barna ikke alltid drar dit) Dette går veldig utover vår hverdag, med mye krangling, og han blir rett og slett umulig å ha med å gjøre! Han viser klart for meg at han er sur og bitter for det jeg har gjort ift å skyve hans barn bort til mor,( mor har mistet retten til omsorg men er i prøveordning nå) med å vise meg at han bryr seg mest om sine barn, forholder seg til dem i samtaler osv... men han gikk jo med på dette før. Idag sa han i tillegg til meg at hans tre barn( inkludert vårt barn i magen) var de han elsket over alt! Jeg svarte elsker du ikke meg? Han sa at han elsket meg, men at han aldri kom til å elske meg så høyt som sine egne barn! Jeg ble utrolig skuffet, for dette er noe som betyr veldig mye for meg! Er det jeg som er unormal som reagerer på at han elsker sine barn høyere enn meg;eller er det han som har vært for lenge alene med sine barn og ikke vet bedre? Jeg elsker han jo, men vet ikke hvor mye jeg orker å komme på 2.plass lenger.... Blir takknemlig for mange svar!
Anonym bruker Skrevet 7. februar 2009 #2 Skrevet 7. februar 2009 Hei... Jeg stusser ved dette med rettferdighetssansen... Hans barn drar til mor annenhver helg og ferier fordi da blir det rettferdig ift dine barn? Siden alle barna de har samme samværsordning?Jeg tenker at hvis mor har mistet retten til omsorgen, så foreligger det antageligvis meget gode grunner til dette. En mor mister jo ikke den retten så lett. Så jeg vil påstå at dersom du presser på for at de skal til mor, bare fordi dine barn drar til far, og det blir likt og rettferdig mellom dem på denne måten, tar du veldig feil. Det finnes ikke noe rettferdig ved at de må dra til mor og leve under dårlige forhold, mens dine barn drar til far og har fine helger der. Jeg vet ikke om det er slik, men hvis så er, vil jeg si at det er du som kun ser dine egne barn. At han er bitter på deg og demonstrerer dette, blir jo dumt igjen. Hvis han gik med på dette frivillig, må han stå til ansvar for den avgjørelsen selv. Det er jo under hans kontroll å gi mor samvær eller trekke det tilbake igjen, dersom han tror at barna hans ikke har det bra når de har samvær med henne. Hvis han mener de ikke har det bra, bør du støtte han 100% i å prøve å få ordningen tilbake til slik den var. Ang dette med at han elsker sine barn høyere enn deg, skjønner jeg at er sårt å høre og det er kanskje noe som ikke trenger å stadfestes. Men jeg vet i alle fall med meg selv at om jeg måtte av en eller annen grunn velge mellom min datter og hennes stefar, er valget åpenbart min datter. Slik tror jeg han føler det også. Hvis han måtte velge hadde han valgt sine barn og droppet meg. MEN dette er et usagt faktum som vi begge er klar over, men ikke snakker om, da ingen av oss ville likt å høre eller si dette til den andre. Dessuten er kjærligheten til et barn veldig annerledes enn kjærligheten til en partner. Jeg er jo glad han ikke elsker meg som sitt barn, om du skjønner hva jeg mener... På en annen side forventer jeg å komme foran barnet hans, dersom offeret for barnet hans ikke er stort. F.eks var jeg gjennom en krise i en ferie. Vi mistet et barn halvveis i graviditeten. Da valgte partneren sin likevel å ha barnet sitt hjemme fra barnehagen (mitt barn var på ferie med far), selv om jeg tryglet han om å la være, da jeg var helt knust etter å ha mistet barnet jeg kjempet for i veldig mange uker. Det er jeg fortsatt bitter for, og mener at jeg burde kommet foran. Jeg er også gravid (igjen) med vårt fellesbarn, og er lei for å måtte være uenig i deg på alle punkter. Frustrasjonene dukker fortere opp nå, det kjenner jeg selv også:-) O
Anonym bruker Skrevet 8. februar 2009 #3 Skrevet 8. februar 2009 Tusen takk for råd !!! Vil gjerne høre synspunkter fra flere!!!
Anonym bruker Skrevet 8. februar 2009 #4 Skrevet 8. februar 2009 Først av alt... Jeg tror alle foreldre setter sine barn foran en partner. Tenk deg selv... Hvis huset ditt brenner. Hvilken rekkefølge er det på de menneskene du redder ut? Tipper barna kommer først. Men ikke tenk noe mer på det, dette er helt naturlig. Totalt unødvendig av mannen din å si dette er det dog... Når det gjelder dette med barna deres, så synes jeg egentlig ikke han har rett til å være så sint på deg. Dette var jo tross alt en ordning han selv var enig i. Men er det mulig å gjøre noe med? Kan dere redusere samværet til mor dersom dere ser at barna ikke har det godt hos henne?? For har ikke barna hans det godt, så kan jeg jo skjønne at han blir frustrert. Men istedet for å være grinete på deg, så bør han ta tak i situasjonen og prøve å få ryddet opp synes jeg. Kanskje du skal være en aktiv bidragsyter? Ta initiativ og gjør noe med situasjonen du også. Ønsker deg lykke til!
Anonym bruker Skrevet 8. februar 2009 #5 Skrevet 8. februar 2009 Jeg har en venninne som har en svært psykisk syk mor. Mora var innlagt på psykiatrisk avdeling i lengre perioder, hun var så deprimert at hun ikke greide å komme seg ut av senga. Hun har også i alle år vært på tung medisinering. Når det røynte på som verst, ble venninna mi skjerma, men mye fikk hun med seg. Barn som har syke foreldre, eller er barn av rusmisbrukere, eller som har andre problemer som gjør at de rett og slett ikke er skikka til å ta seg av barn, er faktisk nødt til å leve med situasjonen, og de er nødt til å lære seg å akseptere at slik er det. Slik som venninna mi, hun fikk muligens med seg for mye, men hun fikk også med seg mora si når hun var frisk, hun lærte båe mora å kjenne, og hun lærte om sykdommen. Hun sier jo den dag i dag at det til tider var tøft, men hun er glad for hvordan ting ble lagt opp. Det hunhusker som det værste var å ikke forstå. Selvsagt går det en grense for hva en skal la barna leve med, og utsette dem for, men en er nødt til å finne en balanse med at en ikke frarøver dem foreldrene sine, fordi om de ikke alltid er like bra i forhold til idealet. Forholdet til mor er verdifullt i seg selv. Spørsmålet må jo være er det bedre for barna å kutte samvær med mor helt, eller er det bedre for barna å ha samvær under en eller form for kontroll og oppsyn, oppfølging. Dette er jo muligens noe en kan snakke med barnevernet om hjelp til å følge med på. Men en kan jo ikke sende barna dit om de faktisk lider. Mannen din er sikkert redd for at det ikke var en bra avgjøresle og han angrer nok, han kan være usikker og redd for hvordan det går med barna, at han ikke lenger har full kontroll. Muligens er det lettere å skylde på deg, enn å ta ansvar selv for sitt valg? Godt mulig han følte seg pressa. Valget er tatt og det må en leve med. Om barnet ditt svikter deg så elsker du det nok så uansett, det er jo nettopp derfor forholdet mellom mor/far og barn i seg selv er så verdifullt. Det er en helt betingelsesløs kjærlighet. Han derimot har jeg valgt, han elsker jeg fordi han har så mange fine kavliteter, han gjør meg lykkelig, derfor elsker jeg han, og ønsker å gjøre han lykkelig. Men dette er et gi og ta forhold. Han kan jeg slutte å elske, slutte å ville gi til, han kan jeg slutte å like, om han ikke lenger gjør meg lykkelig. Han min, han balanserer på eggen, han dreper sakte men sikkert alt vi hadde, han er blitt et ego hespetre uten like og han er ikke lenger slik han var. Jeg har ikke noe ønske om å gjøre han glad, for han gidder ikke å gjøre meg glad. Han har skuffet og sviktet. Vi skal liksom gjøre en innsats nå, men vi får se, jeg har ikke sett de store forandringene. Vi er ikke et partnerskap, vi er ikke et teamsom trekker i samme retning. Vel ikke nå, ikke for øyeblikket.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå