Veldig sliten og lei.. nesten lyst til å gi opp alt..

[Spireline]

Hei, her kommer et syteinnlegg fra ei som nesten har gitt opp håpet.. Jeg startet svangerskapet med voldsom kvalme, ødela hele sommerferien. Etter det har det gått slag i slag. Bekkenløsning gjorde at jeg måtte sykemelde meg helt fra jobb. Og har blitt gående hjemme på dagtid, alene, hver dag i 4 mnd nå. Har såpass mye smerter at jeg kun kan ligge i en stilling om natta, ha hjelp ut av senga, og slepes de første skrittene til bekkenet er "kommet på plass" igjen. Sliter med kvalme, magetrøbbel, hodepine. Føttene er så store at jeg sliter med å få på meg sko, og må helst gå uten sokker. Alt blir liksom så stramt. Urinprøvene slår ut på alt hver gang, og til tross for penicillin så blir jeg ikke kvitt urinveisinfeksjonen. I tillegg så vet jeg med sikkerhet (om jeg da ikke har unnfanget dette barnet alene) at UL- terminen er 15 dager feil, så det er liksom ikke mye hjelp å få. Jordmor mener jeg skal ta det m ro, at det er laaaang tid igjen. Og ikke setter hun meg opp til kontroll mer enn en gang i mnd. "det er da ikke noe spesielt med deg" sier hun. Nå er det slik at jeg begynner å grine for ingenting, spes når noen spør om hvordan det går. Når saken har blitt slik at det ikke har blitt noen "gode" dager de 9 mnd jeg har gått gravid, så klarer jeg ikke lenger å glede meg til barnet som kommer. Jeg er bare lei, lei, lei. Og det eneste jeg ser fram til er å få tilbake kroppen min slik at livet kan fortsette. Syns dette er trist, for jeg har gledet meg veldig til mine to andre barn. Nå går jeg til modningsakupunktur og spiser bringebærbladkapsler i håp om at noe skal skje snart. Jeg vet jo at jenta er stor nok, selv om det er to uker forskjell på terminene.

Lurer på å ringe sykehuset for å få en time til å prate i det minste, for nå er jeg virkelig frustrert. Men som regel ender det m at jeg setter meg i sofaen og stenger frustrasjonen inne i meg selv.

Noen tips?

[Anonym bruker]

uff da, dette hørest ikke bra ut..

ta en tlf til sykehuset å prat med de...

å når det gjelder terminen må du bare prøve å komme igjennom med de. vertfall vist du må gå 15 dager over detdu tror stemmer. så de må følge med om barnet har nokk fosrervann...

 

lykke til videre...

[2prinserOg1engel]

Jeg forstår veldig godt at du er lei...jeg har selv godt hjemme i 6 mnd pga alle mulige svangerskapsplager. Det jeg vil anbefale deg er som du selv foreslår, og det er å be om en samtale på fødeavdelingen. Jordmora i kommunen her hvor jeg bor er ikke veldig intr i å følge opp oss gravide, hun spurte meg om det var noe jeg lurte på og da sa je at jeg var veldig bekymret for terminen min og overtid da ul-terminen er 11 dager etter min egen termin...også har vi en historie med dødfødsler i familien nettopp pga av overtid og for store barn. I tilegg fikk jeg høre på 3D ultralyd i uke 26 at gutten vår veide ca 1/2 kg mer enn hva som var normalt på det stadiet. Jeg fikk litt panikk kan du si c",) Men jordmora mi bare fnyste av det je sa og fortalte meg at slike bekymringer har alle gravide. Det var alt, forsøkte ikke å roe meg ned engang. Siden bestevenninna mi jobber på føden foreslo hun at jeg skulle ringe dit... Var der faktisk i går og dem var helt fantastiske mot meg, dem tok ultralyd og målte han i magen min og roet meg ned med at veksten hadde flatet ut så han er ikke lenger større enn normalt. Vips så fikk jeg det mye bedre med meg selv c",) og nattesøvnen kommer kanskje tilbake. I tilegg foreslo dem at jeg skulle komme til dem og få modningsakupunktur fra uke 38. Jeg håper du tar kontakt med fødeavdlingen, jeg hadde i hvertfall et enormt utbytte av det c",)

Lykke til!

[Anonym bruker]

Hei!! Kjenner meg så utrolig godt igjen i det du skriver. Har nå "kun" 3 uker igjen til termin... Det går jo sååå fort, sier alle. Dette er mitt tredje svangerskap. Var plaget med kvalme og bekkenløsning i de to forrige, men denne gangen har det jo helt tatt av!! Vondt å gå, ligge, stå, sitte... alt er feil! Det knaker når jeg snur meg! Ødelagt ferietur pga migrene som tok helt av og har fulgt meg hele svangerskapet. Har roet seg ned nå på slutten. Føler at det denne gangen er mye mindre støtte, oppmuntring og oppfølging å få hos jordmor. Det er jo min tredje, og det har jo gått bra tidligere. Jeg må si jeg irriterer meg voldsomt over dette!! Er ikke den vordende mors psyke så viktig som at babyen vokser normalt og har det bra inni magen?? Det er kun risikosvangerskap som følges opp med jevnere kontroller?? Det skal faktisk ikke så mye til for å oppmuntre en sliten dame med vonter her og der! Så jeg vil bare si at jeg sjønner hvordan du har det nå!! Ta kontakt med føden du, du skal ihvertfall følges opp bedre nå siden terminene spriker sånn! Lykke til!!!

[Spireline]

Takk for svar. Godt å se at jeg ikke er den eneste.. Føler det på samme måte med at dette er nr. 3, og jeg har hatt forholdsvis problemfrie svangerskap før. Nå skal jeg liksom "kunne" alt, og man får ikke den omsorgen man kanskje trenger. Skal absolutt ta kontakt med føden, og håper på positiv tilbakemelding fra dem. Sånn som det kjennes ut nå, når alt går på tverke, er at kroppen min rett og slett ikke orker å bære på denne jenta lenger. Uvanlig å gå ned i vekt når hun bør legge på seg fortere enn svint nå.

Jordmor som jeg går til akupunktur hos, syns det burde diskuteres om jeg skal igangsettes. Frøkena har jo en grei str, og i følge min egen termin så er det nå 3 uker igjen. Ikke meningen at hverken mor eller barn skal pine seg gjennom dette..

Vi får se hva som skjer. Blir spennende å se etterhvert som barna plopper ut her =)

 

[novembergutten:)]

Vettu, jeg vet akkurat hvordan du har det.. jeg trenger ikke skrive engang for så og si alt du beskriver gjelder meg selv... og det varte ifra uke 5 i graviditeten, den 6uken sykemeldte jeg meg 100% og jeg er ikke veik, sku likt å jobbe lengre, men går det ikke, så går det ikke... har igrunn ingen spesielle tips.. da jeg søkte tips hele veien selv, men fikk bare vite av folk rundt meg at "det går over etter de ca 9mdn" og at "det kommer noe godt ut av det tilslutt", "bit tennene sammen" osv... ikke mye motivasjon!! Hmm... etter timesvis med gråting (av god grunn!!!) og mye trøst fra samboer, tross han skjønner ikke så godt som jeg sku ønske han gjorde, men er tross alt vi damene som sitter med alt det fysiske og physkiske, er ikke lett å se det for seg for mennene...!! men ja, etter alt dette sitter jeg her i uke 40 med termin til tirsdag og er så lei at jeg nesten gråter bare av å skrive dette svar innlegget.. er så sliten og hiver etter luft og det å løfte seg inn og ut av seng, bilen og sofa er ikke bare bare... tips må være å tross alt PRØVE Å SE LYST PÅ DETTE... for så lenge det er et "ønsket barn/ønsket graviditet" er det en veldig fin ting å bli mamma om det er 1 eller 10ende...hmm...jeg har skjønt at det som gjelder er å vende tankegangen, men det må sterk psyke til, og samtaler med folk som er utdannet i å gi folk løsninger på spørsmålene sine, som jordmødre, phsykologer, helsevesenet generellt.. nei, dette blir et langt innlegg, er sikkert ikke helt sammenhengende dette:-/ jaja.. lykke til, til dere alle sammen..... hilsen meg på 22 som venter nr2

[Spireline]

Man føler seg rett og slett som en tufs og taper, når andre går rundt og sprader lykkelige med disse magene sine. Dette er et veldig ønsket barn, men som du sier vanskelig å se det positive i ting når andre ikke skjønner alvoret.

Håper du slipper å gå lenge over tida =)