Liker ikke å spise med noen rundt meg..

[Anonym bruker]

Jeg skjemmes over å spise sammen med ukjente/folk jeg ikke kjenner veldig godt.

Når jeg er på jobb så sier jeg nei til pause bare fordi jeg ikke vil spise forann de andre. Så da spiser jeg ikke noe mens jeg er på jobb.

Jeg får nesten aldri i meg noe frokost heller, fordi at jeg blir kvalm av mat tidlig på morningen. Jeg spiser som regel bare en posjon med middag i løpet av hele dagen og kvelden. Har sluttet helt å spise godteri/kaker også.

 

Min BMI er på 19, så jeg er jo ikke tykk når jeg tenker på det. Men jeg føler meg egentlig tykk likevel.

 

Hva er galt med meg? Flere som har det sånn? Hva bør jeg gjøre?

[Anonym bruker]

Jeg er oppvokst med en mor som har bulimi og det har satt sine spor på meg, selv om jeg ikke har SF.

 

Jeg HATER å se folk spise. Jeg HATER lyden av folk som spiser. Jeg HATER å spise foran andre og jeg HATER å spise, rent generelt. Mat må man ha, så jeg spiser til sultfølelsen gir seg og ikke en bit til.

 

Jeg skylder på moren min, etter en helt barndom hvor jeg så henne spise til hun spydde, så er mitt eget syn på mat fordreid og gjør så godt jeg kan å beherske meg foran mine barn.

Dessverre har min egen datter endt opp med å ikke spise, hun heller.

[Anonym bruker]

Jeg har en bekjent som har det som deg, og han kom i samarbeid med lege og psykolog frem til at han faktisk hadde angst for å spise sammen med fremmede.

Nå virker det som om du heller ikke spiser særlig bra alene/sammen med kjente, men det kan kanskje være en ide å snakke med fastlegen din om dette for å ta problemet med rota?

[Anonym bruker]

Takk for svar fra begge to:)

 

Anonym 19:53.

Hva kom legen til din bekjente frem til? Var det noe i fortiden som gjorde dette? Jeg kan ikke skjønne hvorfor jeg er sånn, har hatt en fin oppvekst. Jeg skjemmes også over å gå i butikkene å handle mat. Er så ille at jeg må få mine nærmeste venninner til å gjøre det for meg!

 

Tror ikke jeg tørr å gå til fastlege eller helsesøster, både jeg og resten av min familie kjenner de godt privat, så tror ikke jeg vil føle meg komfortabel om jeg skal snakke med noen av dem.

[Anonym bruker]

bestill time hos lege ell psykolog i annen by. ka jo ikke ha det slik stakkar. noe i underbevistheten din gjør at du tydelig sliter. søk hjelp før det blir alt for sent.

[Anonym bruker]

Dette er typiske symptom på ANOREXI, så dette må du ta opp med legen din snarest mulig. Hvis du ikke får hjelp så kan det utarte seg over tid og tilstanden blir mye verre. Du trenger psykologisk hjelp da dette er en psykologisk lidelse (og en sykdom på lik linje med somatisk sykdom!). Ikke vær skamfull over at du har det slik nå, dette kan ramme alle, men du må søke hjelp. Lykke til.

[Anonym bruker]

anorexi og/eller sosial angst

[Anonym bruker]

Jeg hadde det sånn når jeg hadde spiseforstyrrelser.. Om jeg på død og liv måtte spise i nærheten av andre så snudde jeg meg vekk og holdt for halve ansiktet mens jeg tok mat i munnen å tygde den! Hatet det å fikk ikke i meg stort.

 

Å jeg turte heller ikke å gå på butikken før (eller noen særlig andre plasser heller) Jeg hadde sosial angst.

 

Jeg sier absolutt ikke at det er det du har! Jeg vet for lite om deg å er ingen lege, men jeg syns du skal ta kontakt med en lege å fortelle om det.

Å uansett om legen kjenner de rundt deg privat så har de taushetsplikt, å forholder seg nok profesjonelt ovenfor deg.

Hvis ikke så kan du gjøre som en over her sier, å ta kontakt med en lege i nabobyen. Du bør iallefall snakke med noen.

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar, det betyr utrolig mye:) Kanskje jeg bare må innse at jeg trenger noen profesjonelle å snakke om dette med da.

[Anonym bruker]

Jeg er anonym 19:53.

Kan ikke hele historien hans, men han gikk i behandling hos psykolog og hadde god effekt. Ser du sier at du kjenner både fastlege og helsesøster godt privat. Uansett relasjon har de taushetsplikt og det kan faktisk være en trygghet for deg at de kjenner deg utenom legekontoret/helsestasjonen, for da vet de jo HVEM du er så trenger du ikke forklare absolutt alt. Bruk de for det de er verdt, de har ikke valgt yrket sitt uten grunn vet du:)

Ønsker deg lykke til og masse mot til ikke å gi opp!