Skille mor og barn

[Anonym bruker]

Jeg har ei jente på 1 år som går i barnehage hver dag i uka. I et selskap til min samboers slekt, var min datter sutrete og ville være hos meg hele tiden. Hun hylskreik når andre tok henne med seg og hun var vanskelig å avlede. Vi hadde nettopp blitt ferdig med omgangssjuka.

Tanta til samboer tok meg fatt og sa at jeg og min datter var altfor avhengig av hverandre, og hun ville skille oss mer. Jeg vil ikke det !!! Jeg har prioritert barnehage og vil jo se barnet mitt så ofte jeg kan utenom det. Jeg syns det er direkte frekt å skjelle meg ut i et barneselskap.

Jeg ble også beskylt for at besteforeldrene ikke fikk se barnebarnet sitt. Men jeg syns at sv.foreldre kan besøke oss, de som er pensjonister og de bor tross alt bare et par hundre meter unna.

Jeg er nå forbanna og såra. Jeg har ikke lyst til å besøke folk som sitter og observerer alt jeg og min datter foretar oss, kritiserer og baksnakker i ettertid. Helt sida jeg fikk min datter, har svigerforeldre forsøkt å ta kontroll over meg og min datter ved å kritisere og bestemme hva vi skal foreta oss. Jeg har ikke gjort det de har krevd, fordi det hadde medført ei lita jente som aldri hadde fått være ute og med andre barn. Er det flere som har opplevd det samme???

[Anonym bruker]

Hvis hun går i barnehagen, er hun jo ikke med deg hele tiden. Det er klart du vil være med henne så mye du kan. Min sønn som er 19 mnd har vært slik du beskriver flere ganger under og etter sykdom, spesielt hvis det er mange folk der. Vi har vært på besøk hos min famile som bor langt borte og jeg har ikke kunnet gå på do alene engang. Men heldigvis har min familie bare spøkt om det. Rundt 1 år en også den tiden de har mest separasjonangst og trenger mamma og pappa mest. Syntes det var skikkelig stygt å kritisere deg slik. Er enig i at besteforeldrene godt kan komme en tur på besøk hvis de bor et par hundre meter borte og ikke synes de ser barnebarnet nok.

[Anonym bruker]

Bare be de folka slappe av. Det ordner seg nødvendigvis når dere får et barn til eller om et par år uansett.

[Vertigo]

Jeg synes du gjør det eneste riktige når det gjelder å la datteren din være sammen med deg. Særlig når dere er såpass mye vekke fra hverandre i hverdagen, er det viktig for henne å få være mest mulig med deg ellers når det er det hun ønsker.

Jeg har ei på fem, som lenge ikke gikk en halvmeter fra meg. Hun har også vært hjemme med meg helt til hun begynte to dager i barnehage når hun var tre og et halvt. Først når hun var drøyt tre begynte hun å kunne gå litt lengre vekk fra meg om vi var f.eks i åpen barnehage. Men nå - nå er hun en trygg og flott femåring som snakker med dem hun ønsker å snakke med, og som vet at det er greit å ikke være trygg alene i alle mulige situasjoner. For det er jo det vi egentlig lærer barna med å tvinge dem vekk fra oss når de ikke ønsker det - at hvordan de kjenner det i slike situasjoner ikke teller, de må bare lære seg å håndtere dette alene.

Litt satt på spissen da. Men fortsett du å la jenta di være med deg så lenge det er det hun ønsker. Det kommer tids nok den tiden da hun blir for travelt opptatt med andre. Og når den tiden kommer, så trenger hun å ha lagt et trygt og godt grunnlag sammen med deg. Heldige jenta di.

[Anonym bruker]

Jeg synes du er sterk som ikke gir etter for utidig og kunnskapsløst press, og som er der for barnet ditt. Hun er et lite knøtt. De to første årene dreier seg bare om å etablere trygghet. Helt til 2, 5 er min erfaring. Så blir radius stadig størrre.

 

Den tanten er på bærtur. Henne ville jeg ikke overlatt barnet til i ett sekund. Ville hun trøstet et gråtende barn?

 

Besteforeldrene ville jeg tatt for meg en gang ungen sov, og i klartekst sagt at nok er nok. Enten oppfører de seg som folk, eller så kan de holde seg unna. De er velkomne på besøk, som en positiv ressurs som besteforeldre, men de bestemmer ikke over verken dere eller barnet.De har ikke krav på å være alene med barnet, og greier de ikke være sammen med barnet mens du stuller og steller i bakgrunnen, så kan det være det samme. Da venter du til barnet er gammelt nok til å være alene med dem, og bare hvis du er sikker på at barnet er trygt og fornøyd.

[Trollet&lilletrollet08]

Har ikke opplevd det samme,de kan jo prøve....

Selvsagt vil du bruke mest mulig tid med henne siden hun er i barnehage ellers. Sett deg ned med dem og si at du vil ha deg frabedt innblanding i deres forhold. Alle som har barn selv,vet jo at barn har perioder hvor de er ekstra "klengete". Det betyr jo bare at de har behov for kos og omsorg av mammaen/pappaen sin. Synes det er smålig av tanten å oppføre seg sånn mot deg.

Når det gjelder besteforeldrene og besøk,er det jo mye enklere for de å besøke dere. Her må du rett og slett sette foten ned! Lykke til:)