Trenger tankehjelp fra kloke damer

[Anonym bruker]

Jeg er 37 år, har en sønn på to år, og vært prøver på nytt siden mars i fjor. Sist gikk det ganske fort, på fjerde prøveperiode ble jeg gravid.

Jeg er innstilt på å prøve en stund til. Men mannen min er nå i ferd med å ombestemme seg, og han er ganske bestemt. Det er flere årsaker til det. Han mener blant annet at vi blir for gamle, og han synes det er lite fristende å være småbarnsforeldre til man er "nesten 50" (han er 42 nå). Dessuten mener han at siden vi har prøvd så lenge, begynner det å bli for stor avstand mellom nummer en og nummer to til at de får ordentlig glede av hverandre som lekekamerater i oppveksten.

 

Jeg tenker ikke slik. Ønsket om et barn til ligger dypt forankret i meg, og jeg gir blaffen i om jeg må gi avkall på en del reising og frihet i noen år til. Jeg har hatt nok frihet fram til førstemann kom. Og jeg tenker at avstanden i alder mellom ungene vil jevne seg ut med åra. Livet er langt, og søsken er verdifulle helt til man dør. Og på den kortsiktige, egoistiske siden lengter jeg etter følelsen av å være gravid, amme og kose med en ny, bitteliten baby som VI har laget - jeg kan gudhjelpemeg til og med gripe meg selv i å "glede meg" til selve fødselen!

 

Likevel er jeg jo selvfølgelig nødt til å respektere hans følelser rundt dette. Han har en datter på tolv fra et tidligere forhold, og har levd lenger i småbarns-stresset enn jeg. Og slik sett har jo sønnen vår allerede søsken - men de bor ikke engang i samme by, og får ingen oppvekst sammen.

 

Jeg har ikke helt gitt opp tanken på å overtale mannen min, for innerst inne føler jeg at han bryter et veldig stort løfte. Men jeg må jo også være åpen for muligheten for at det ikke går. (Jeg må for den saks skyld være åpen for muligheten for at vi slett ikke klarer å få til én til!)

 

Jeg har brukt følgende argumenter for meg selv: Jeg HAR allerede en vidunderlig gutt, som jeg fikk i moden alder. Det burde være nok til å være fornøyd. På sett og vis ville det være en velsignelse å fjerne alle disse mislykkede prøveperiodene fra hverdagen, de sliter på humøret og konsentrasjonen. Og det ville være mulig å planlegge framover på en helt annen måte. Og toåringen vår sørger allerede for at vi slett ikke rekker å kjede oss mens han er våken, og vi er ofte utrolig slitne etter mye nattevåk, sykdom osv.

Men likevel...

 

Det er her jeg skulle ønske at dere flotte damer her inne kunne lufte noen av deres tanker rundt dette temaet. Er det noen av dere som har slått dere til ro med tanken på at det blir bare én? Hva føler dere andre som prøver på nummer to i moden alder rundt dette? Dere som har enebarn, hvordan opplever dere barnets følelser rundt det å ikke ha søsken?

 

Jeg ber om tilgivelse fra dere om strever med å få til nummer én, jeg må høres ut som en egoistisk bitch. Men akkurat nå er jeg ganske langt unna å akseptere å gi opp tanken på én til. Og jeg må finne en måte å slå meg til ro med dette på, for jeg vil ikke gå rundt og være bitter over dette resten av livet.

 

Jeg takker for alle svar og hjelp i tankeprosessen - hvis da noen har orket å lese dette laaaange innlegget. Beklager "anonym"-signaturen, men dette ble så veldig personlig...

 

 

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jeg er også 37 år, har ei jente på ca 3 år fra før, og vi har jobbet for å lage nr. 2 i over to år men enda ikke lykkes. Jeg synes nå at aldersforskjellen begynner å bli veldig stor, og tenker litt som din mann at de ikke vil ha samme gleden av hverandre, som om de hadde blitt født tettere, OM vi får en nr. 2. Men enda har jo dere et helt år å gå på i forhold til oss

 

Meeeen, jeg vil jo svært gjerne at snuppa skal få et søsken, og jeg også sier jo og er enig i det at alderen jevner seg ut med årene, og for min del har jo jeg god kontakt med mine søsken som er både 10 og 12 år eldre enn meg! Jeg kan ikke huske at de bodde hjemme, da de flyttet forholdsvis tidlig, men nå som vi alle er voksne, har vi så absolutt glede av hverandre og har jo hatt det lenge.

 

Sambo er nok mer "redd" for at jeg skal trekke meg fra babyprosjektet, da jeg er lei, lei, lei, men vi har så smått snakket om ev. prøverør da.....! Men om det blir noe av vet jeg ikke. Etter fylte 38 år må vi vel uansett betale alt selv og gjøre det privat. Ønsker uansett heller ikke å gjøre det offentlig av forskjellige grunner.

 

Jeg er uansett ferdig med mitt "utsvevende" liv og savner ikke å gå på byen, kino, restauranater, reiser osv.... Klart vi fortsatt kan gjøre dette, men jeg MÅ ikke. Trives hjemme og møter venninner innimellom, men behovet er absolutt ikke tilstedet lenger. Er nok heller flere menn som har en 40-årskrise enn vi kvinner

 

Uansett er dere ikke for gamle. Vi er 37 år og 44 år, og vi begge blir ett år eldre i løpet av våren Vi føler oss slett ikke for gamle, og nå er det flest "eldre" som får barn, i forhold til de yngre. Man venter rett og slett mye lenger p.g.a. karriere osv. Eneste lasten ved å vente litt lenge, er at det kan ta lenger tid før spiren sitter

 

Mange ganger tenker jeg at orker jeg en babyperiode til?? JA faktisk så gjør jeg nok det innerst inne. Savner å gå gravid, og jeg også kan glede meg til fødselen, selv om jeg mest sannsynlig må ha keisersnitt igjen, da forrige fødsel aldri kom skikkelig i gang...... men ja takk. KS skremmer ikke meg

 

Så selv om jeg har ei snuppe på 3 år, har jeg nok ikke slått meg til ro med én. Det har heller ikke sambo. Det spiller nok ingen rolle om man har null, en eller tusen fra før om man ønsker en til. Da er savnet til stedet og så lenge man ikke har funnet frem rullatoren enda, mener jeg at man fint fortsatt kan få en til. Barn nå tildags har mange fordeler med litt eldre foreldre, ang. tid, materiell, penger og andre goder, i forhold til de litt yngre som kanskje ikke er "ferdige med livet på byen", reising osv. De er midt i studier, dårligere råd osv. Nå er ikke penger alt, men man kan ikke fornekte at de gjør hverdagen lettere!

 

Når det kommer til snuppa og ev. hennes ønske om søsken vet jeg ikke. Hun har nok "godt av" å få noen å dele ting med, men for øyeblikket koser hun seg nok alene. Men når hun blir voksen vil nok savnet etter ei søster eller en bror være mye mer fremdtredene. Helt sikkert.

 

Så i bunn og grunn kommer nok vi til fortsatt å prøve på helt til nr. 2 sitter, så lenge vi rekker det før jeg blir altfor gammel da

 

Masse lykke til, og håper du slipper å måtte overbevise mannen din, men at han forstår dine ønsker! Har dere snakket ordentlig ut om dette? Om du synes det er vanskelig, så vis ham innlegget ditt, ev. skriv det ut, så kanskje han forstår hvor mye dette betyr for deg! Og mildner i sin bastante mening

 

Beklager at det ble litt bla, bla fra min side her, og håper det ikke ble for rotete. Men i bunn og grunn sitter jeg nok med mye av de samme tankene og følelsene som du, bare at jeg har en liten usikker følelse, men den er nok også godt gjemt, fordi jeg vil ha en til, men samtidig er jeg litt redd aldersforskjellen blir for mye, men som skrevet så jevner den seg jo ut. He, he. Nei, jeg VIL også ha en til... samma søren

 

Lykke, lykke til

 

Klem

[Anonym bruker]

Hei dere to. Nå har jeg egentlig ikke noe på dette forumet å gjøre, da jeg er ferdig med å få barn. Men det har liksom blitt en vane å sjekke noen av foraene her på BiM. Jeg er snart 42 år og hadde store problemer med å få til barn nr to, og samtidig måtte se i hvitøyet at vi kanskje bare ville få et barn. Vi fikk barn nr en helt greit, ikke noe problem der. Når vi da skulle starte på nr to begynte komplikasjonene. For å gjøre en lang historie kort, jeg mistet 5 ganger på 3 år. Dere kan vel tenke dere hvordan jeg og mannen min hadde det i disse tre årene. Jeg mistet tidlig hver gang, i 1 trimester. Etterhvert fikk vi hjelp fra Ullevål og det ble oppdaget at jeg måtte bruke blodfortynnende midler i svangerskap, ellers var det lett å få blodpropp i morkaken og dermed miste fosteret. Den aller siste gangen jeg gikk med på å prøve igjen, da var begeret fullt - etter å ha mistet 5 ganger - gikk det bra. Vi fikk en fin og nydelig jente. Historien min endte godt heldigvis, men jeg vet hva det vil si å måtte forsone seg med tanken på det barnet man ikke fikk, og hvor sårt det ville være for meg og mannen min. Nå kan jeg se på jenta mi og tenke " du reddet meg" fra et liv med stort savn og såre tanker. Vi er overlykkelige for at det gikk bra til slutt, hun er nydelig. Det samme er selvsagt eldstemann ;-). Det jeg vil frem til, er at det er vits i å prøve å få til dette du ønsker av alt. Det heter seg at 9 av 10 som sliter med å få barn vil lykkes til slutt - da blir det en lykkelig slutt for alle og alt slitet er glemt. Lykke til med dere.

[Tobarnsmamma!!!]

Hei.

 

Som nicket mitt tilsier, jobber vi også med nummer to.

Og jeg skjønner deg veldig godt, HI. Jeg har også i perioder prøvd å si til meg selv at det kanskje er nok med én. Vi ventet en god stund før vi begynte å snakke om nr. 2, hovedsaklig på grunn av andre utfordringer i livet. Jeg prøvde å tenke at kanskje det var best at vi ikke fikk flere, men merket veldig godt at jeg syntes ikke det. Heldigvis fikk jeg mannen med på å prøve på nytt, selv om han måtte tenke seg litt om.

 

Begynte å prøve for et år siden, ble gravid i august og mistet i seinabort i november. Prøver igjen nå. For oss har også nr. 2 en atskillig tyngre prosjekt enn nr. 1 - hun kom nærmest av seg selv. Hun er 4 nå, blir 5 før hun eventuelt blir storesøster. At det er "for seint" med søsken når ungene har blitt et par år er noe stort tull. De blir selvsagt annerledes, de blir ikke likeverdige lekekamerater på samme måte, men har jo utvilsomt glede av hverandre for det! Og godt av hverandre, mener jeg, jeg er sikker på at jenta mi ville ha godt av å ha noen å dele oppmerksomheten med, hun har nok litt enebarn-tendenser. Og i voksen alder betyr det jo ingen ting om det er litt større aldersforskjell.

Jeg synes absolutt også at det er fint med tette søsken, men det er ikke det eneste saliggjørende.

 

Hun ønsker seg veldig småsøsken, også, det tror jeg kommer når de blir litt eldre og ser det rundt seg og reflekterer rundt det. Og det er noe av det verste med å ikke få det til, synes jeg. Men også en viktig grunn til å fortsette å prøve.

 

Dårlig gjort av mannen din å trekke seg, HI. Men jeg tror også det er viktig å få fram hvor viktig dette er for deg. Og da må du jo innrømme for deg selv hvor viktig det er og ikke late som noe annet. Jeg tror at det som oftest er viktigere for kvinnen enn for mannen, sånn er det også hos oss (og egentlig synes jeg det er litt greit, så ikke han blir like fortvilet som meg hver gang det ikke går!) Vi har hatt noen fine samtaler om det, ikke minst etter at vi mistet, og skjønner hverandre godt nå.

 

I tunge stunder lurer jeg også på om jeg må akseptere at det blir bare én. Men jeg nekter å gjøre det før det faktisk er for seint, før vi har prøvd mye lenger og blitt enda mye eldre. Har man gjort det man kan, er det lettere å akseptere at det ikke gikk. Men ikke gi opp underveis.