En annerledes start på dette svangerskapet...

[MathildeC]

Fant ut i sist uke at jeg var gravid med nr 2, var fullstendig overlykkelig. En uke etterpå ble min mor lagt inn på sykehus, så det var kjempetrist, men vi håper alt går bra. Vi skal være med resten av familien nå i helgen, og det blir et slit å holde stilt om graviditeten (vil ikke at fokus skal flyttes over på meg akkurat nå, samt det er jo alltid dessverre en ørliten sjanse for at noe går galt så tidlig).

 

Og så, i går, fant jeg ut at min bestevenninne er blitt gravid samtidig, med termin 5 dager forskjell.. og sist gang fikk vi barn med to dager forskjell!! Helt utrolig!! Det blir jo så gøy! Vi bor langt fra hverandre, men nå kan vi besøke hverandre ekstra mye i permisjonen.

 

Så mye å glede seg over, og noen sorger innimellom.

Er i hvert fall vanvittig glad for at jeg er gravid, klarer aldri å være helt på bunn med en skjønn 18-mnd i hus og en i magen og en vidunderlig mann :-).

 

[*SmurfeMamma*]

gratulere så mye med graviditeten:)

 

da må jeg bare få fortelle at da jeg ble gravid med sønnen jeg har nå, fikk jeg vite ca en uke etter jeg fant det ut at pappa hadde kreft...

 

det var en gursom tid, men samtidig en fin tid, gleder og sorger om hverandre... pappa var fryktelig dårlig og alle trodde hans tid var over... men han tviholdt på livet, og ville ikke gå glipp av å bli bestefar...

pappa overlevde heldigvis mot alle ods!!!:)

 

han har i ettertid sagt at han tror det var troen på å bli bestefar og gleden av å vite det som gjorde at han klarte seg gjennom dn fryktelig tunge tiden!!

 

jeg håperalt går bra med din mor, og jeg føler med deg i dine blandede følelser:) men prøv og kun fokusere på det som er posetivt, da blir verdagen mye lettere!!

 

klem

[MathildeC]

Tusen takk for hyggelig svar Lilleknøtt!! Nå har jeg vært hjemme hos familien min en stund, har ikke vært noe aktiv her inne. Det som er litt vondt for oss å takle nå, er at min mor har hatt for mye medikamenter som et forsøk på å ende alt, vi har funnet brev og dokumenter. Veldig trist å vite at vi ikke er "nok" for henne, at hennes barnebarn ikke inspirerer henne til å følge med på livene deres. Nå er hun inne til behandling på et hjem, men hun vil helst hjem, så vi har litt bange anelser for at hun vil motsette seg behandling, og dermed ikke bli bedre.

Jeg venter i alle fall med å fortelle at vi er gravid, for jeg tror ikke det hjelper noe nå, og jeg tror jeg ville brutt sammen dersom det ikke var noen reaksjon.

Å se sin mor, som alle er glad i, og som har vært en støtte for alle alltid, være så nedbrutt og uten livsmot er helt grusomt. Vi har ryddet huset for piller nå, men det dukker stadig opp nye.

 

Midt i det hele, når jeg husker på det, har vi gleden over den lille spiren inne i meg. Og å se jenta vår leke med morfar er kjempegøy, hun har vært i ekstase i hele dag (vi bor et annet sted i landet, og de kom ikke hit før i dag).