Klarer snart ikke mere- samlivsbrudd

[Jeg har nå 2 sjefer i huset.]

Jeg orker snart ikke mere. Sliter så med at pappaen til barna ikke har noen følelser for meg lengre. Han har flyttet ut, men vi har kontakt hver dag og han ser barna hver dag. Skjønner ikke hvordan jeg skal komme over han. Trenger hjelp for at jeg er deprimert, men ingen psykolog er ledig. Noen ganger klarer jeg ikke å kose meg med barna enn gang. Dette er virkelig jævelig...

[Koseklompen]

Huff.... jeg vet ikke hva jeg skal si..

Vil bare gi deg en god klem ....

 

 

"Selv om du ikke klarer å se lyset i tunnellen, så betyr det ikke at den ikke er der, men betyr bare at du må gå bitte litt lengre, kanskje runde en sving, før du når den"

[Jeg har nå 2 sjefer i huset.]

Føler jeg bare i perioder er så langt nede. Alt jeg vil er å ha han tilbake. Skjønner ikke at han kan gjøre dette mot barna og meg. Er så sliten av det... Men takk for at du svarte.

[Lovemelikeyoudo]

så leit å høre! Er du deprimert pga bruddet, eller ble det brudd pga depresjon? så bra at pappaen stiller opp for barna. Har dere gått til rådgivning?

[cocochin med to små]

Uff dette hørtes vanskelig ut - jeg er i samme situasjon som deg, bortsett fra at jeg ikke har følelser for min eks heller - så for oss fungerer det veldig fint at han kommer innom hver dag og ser barna fordi de er så små. Men kanskje dette ikke er så lurt i ditt tilfelle, hvis du skal komme over han? Vet ikke hvor gamle barna dine er, men hvis en eller begge er gamle nok til vanlig samvær så burde han kanskje heller avlaste deg på færre men avtalte dager, slik at du slipper å se trynet hans hver eneste dag.. Det gjør nok kanskje bare vondt verre for deg? Hvis det har gått så langt at han sier han ikke har følelser lenger og har flyttet ut så ville jeg prøvd så hardt jeg kunne å kommet over han - sett fremover, og du vil helt sikkert komme over han med tiden og kanskje finne en annen etterhvert. Etterhvert kan du nyte annenhver helg som singel, jeg vet at det er en fattig trøst når du føler det som du gjør nå, men det er jo sant at du VIL komme over han. Dette klarer du, men trenger du hjelp så kontakt fastlegen din, det kan være godt å ha noen å snakke med, har du ingen venninner det kan hjelpe å tømme seg litt overfor? Det kan være vanskelig å kose seg om man har det så tungt, men husk at barna vokser så fort, man må prøve sitt ytterste å glede seg over dem og være til stede - men har du kommet til et punkt der du må ha hjelp, enten psykisk eller til avlastning med barna så ikke nøl med å ta kontakt med noen, legen din, helsestasjon osv.

[*mamma til prinsesse vil ikke*]

Dersom det er meningen at dere skal flytte fra hverandre for godt, så kan du evt dere ta kontakt med familiekontoret for å få hjelp til å gjennomføre et brudd som ikke sliter på deg og barna.

[Ajam]

Forstår deg så utrolig godt. Var gjennom ett brudd for ett år siden, følte også den gangen at jeg bare ville dø. Orket ikke å ta meg av dattteren min i det hele tatt.

Det du kan gjøre er å kontakte helse søster. Det gjorde jeg, hun stilte opp og hjalp meg å komme i kontakt med forskjellige tilbud i komunen.

Jeg var i kontakt med Famiilie i krise, der var det en dame som kom hjem til meg så ofte jeg hadde behov for det. Vi satt bare å pratet. Psykisk helse hjalp meg med masse praktiske ting.

 

Sender deg en *klem*

[Jeg har nå 2 sjefer i huset.]

Han er glad i meg, men føler ikke det han gjorde før. Han vil veldig gjerne at vi skal få det til. Han er oppriktig lei seg. Men kan være at det har gått for langt. Men vet jo at det er mye pga av ungene at han gjerne vil få det til. Og blir jo på feil grunnlag. Men jeg klarer jo ikke å gi han opp. Miste håpet på oss liksom. Vi har to gutter på 4 år og snart 1 år. Jeg er deprimert fra før også. Så det er nok mye av grunnen til at det har gått som det har. Men nå er jo alt mye værre. Alt blir forsterket.

[Gjest yrild]

Hei :-)

 

Vet ingenting om hva og hvorfor, men stiller spørsmålstegn til hvordan man tror at følelsene skal være like sterke med 1 lite barn og høygravid kone... eller enda værre med 1 lite barn og en døgnvill baby... relativt umoden mann vil jeg si! Spør ham om han kan tenke seg å være med på familierådgivning (finnes stort sett over hele landet... mer eller mindre i nærheten...), så dere får pratet med en 3 person til stede...

 

Ellers tenk på deg selv, ta vare på deg selv :-) Prøv å pushe på systemet så du får en psykologtime (hvis du kjenner noen som går til psykolog er det ofte lettere å få time gjennom noen du kjenner! Lykke lykke lykke til :-) håper inderlig at dere finner ut av det!

 

Stor klem