Angst etter fødsel

[Anonym bruker]

Jeg var redd før fødselen også, men ikke mer enn "vanlig", vil jeg tro... Dessverre var det komplikasjoner før fødsel, igangsetting, keisersnitt på full åpning etter mye slit, etterfulgt av et mareritt av en barseltid med spinalhodepine.

 

De første ukene klarte jeg å lure meg selv til å tro at fødselen hadde jo ikke vært SÅ ille... Det gikk jo bra til slutt, tross alt, barnet var jo friskt... Jeg hadde ikke hatt rier i 98 timer og revnet fra A til Å etc etc... Jeg gjorde det bare verre for meg selv, for da fikk jeg enda dårligere samvittighet fordi jeg rett og slett slet fryktelig med alle tankene rundt fødselen, selv om det jo hadde gått "bra".

 

Nå er babyen min flere måneder gammel, og det blir egentlig bare verre og verre. Jeg er LIVREDD for at det samme skal skje neste gang. Selvtilliten min når det gjelder fødsel er helt knust. Alle venninnene mine plopper ut den ene svære babyen etter den andre uten nevneverdige problemer, og her fikk ikke jeg ut en på 3,5 kg. Jeg var ikke engang i nærheten. Realistisk sett vet jeg jo at det kan gå fint neste gang - men hva om det ikke gjør det? Jeg vet virkelig ikke om jeg klarer å takle en mislykket fødsel til. Det finnes jo ikke noe klart svar på hva som gikk galt forrige gang, så hvorfor skal det gå bedre neste gang?

 

Rett etter fødselen var jeg 100% klar på at keisersnitt, det skulle jeg IKKE ha igjen. Nå, når følelsene har modnet litt, er jeg jammen ikke sikker lenger. Jeg har fødselsangst, jeg må bare innse det. Hvordan prøve å samle mot til å prøve å føde vaginalt igjen? Hva hvis det går til h**** neste gang også? Skal jeg være nødt til å leve i angst i ni måneder? Hva vil oppleves som det største nederlaget - å "feige ut" og ta planlagt ks, eller å gå på nok en smell og ende opp med et akutt ks på en utslitt kropp - igjen? Jeg følte meg - og føler fortsatt - totalt sviktet av min egen kropp.

 

Dette ble veldig usammenhengende og rotete, men er det noen som kjenner seg igjen? Hva tenker dere? Jeg griner hos jordmor, griner hos fastlegen, griner hos helsesøster, griner til og med om natta etter at sambo har sovnet noen ganger... Og jeg er ikke gravid engang.

[Frk Marge]

oi skulle ønske jeg kunne sendt deg en pm...

jeg vet litt om hva du snakker om, men litt motsatt perspektiv.. men tror det er den sammen følelsen vi sitter med - at kroppen svikter en på en måte....

 

om du vil, kan jo du sende meg en pm

 

håper du kommer videre med deg selv!